Med nok en ny oppstillingen, kommer Megadeth med sin trettende plate, passende nok kalt 'Thirteen', men klarer de å hamle opp med alle perlene som dette fantastiske musikkåret har skjenket oss så langt?

Dave Mustaine har ikke akkurat rykte på seg for å være samarbeidsvillig. Listen over folk som har kommet og gått begynner å bli like lang som de røde krøllene hans. Likevel har han klart å servere oss mange vidunderlige timer med hardtslående rock og metal. Hvis den forrige platen 'Endgame' er noe å gå etter, har vi enda flere godsaker i vente. På tide å sprette plasten og gi 'Thirteen' en tur i platespilleren!

Oppstillingen:
Dave Mustaine - Vokal og gitar
Chris Broderick - Gitar
Dave Ellefson - Bass
Shawn Drover - Trommer

Sporene:
1. Sudden Death
2. Public Enemy No. 1
3. Whose Life (Is it Anyway?)
4. We the People
5. Guns, Drugs & Money
6. Never Dead
7. New World Order
8. Fast Lane
9. Black Swan
10. Wrecker
11. Millenium of the Blind
12. Deadly Nightshade
13. 13

Førsteinntrykk
Det blir forventet av sjangerfedre som Megadeth at de skal utmerke seg. 'Endgame' var som sagt en ganske god plate som ga oss både håp og mersmak, men etter de første rundene i spilleren, skiller ikke 'Thirteen' seg særlig ut; verken fra de andre platene deres, eller resten av sjangeren for den saks skyld. Det er mye å ta tak i her, både positivt og negativt, men vi begynner med det mest åpenbare:

Roten til det onde
Den største mangelen på denne platen, som med alle de andre utgivelsene til Megadeth, er en kompetent vokalist. Vi begynner å bli kraftig lei den nasale gryntingen hans, men kjenner vi Mustaines ego rett, kommer han aldri til å innse at han ikke hører hjemme bak mikrofonen. Dettte er hovedgrunnen til at platene deres/hans aldri kan nå toppkarakteren: Hvem orker vel å høre en hel time på en fyr som høres ut som om han driter flisete tømmerstokker?

På godt og vondt
Dermed kan han være sjeleglad for de geniale gitaregenskapene sine, og som vanlig er det riffingen og soloene som redder et ellers middelmådig album. Vi savner likevel litt vilje og vigør, for mange av låtene holder et middels tempo, og vandrer ikke særlig langt fra bluesskalaen. 'Public Enemy No. 1' og 'Never Dead' er for eksempel fengende til å begynne med, men blir drepende kjedelig etter bare noen få gjennomganger. På den andre siden, er låter som 'Black Swan' og 'New World Order' positive overraskelser som sender oss rett tilbake til 1986, og klarer å blande nytt med gammelt, uten å plagiere seg selv. Store variasjoner mellom opp- og nedturene, med andre ord.

Konklusjon
Dette er langt fra det verste albumet de har gitt ut, og holder et betydelig høyere nivå enn f.eks. 'Risk' og 'Cryptic Writings', men det blir for halvhjertet til å kunne hamle opp med resten av materialet deres fra denne siden av milleniumet. Det er altfor lite originalitet å spore her, og i stedet for å bygge videre på arven eller å stake ut helt ferske spor, merker vi flere steder at riff og melodier fra gamle slagere blir resirkulert.

Alt i alt er 'Thirteen' en fengende plate, og et kjøp du sikkert ikke kommer til å angre på om du allerede har et godt forhold til hele diskografien deres. De som lengter tilbake til 'Peace Sells...' og 'Rust in Peace', kommer derimot til å bli skuffet, for her er det ikke mye fart og spenning igjen...

6 av 10 konger!

Les hele saken

Vi setter stor pris på kommentarer og innspill i debattene våre. Vær forsiktig med personangrep og sjikane og prøv heller å forklare hva du mener og hvorfor. Takk for at du bidrar i debatten!