Vi holder oss innenlands i denne ukens Øresus også, nærmere bestemt Bergen, der de progressive thrasherne 66Crusher holder base.

Dette bandet har kanskje ikke den største fanbasen i Norge, men har høstet mye god kritikk fra undergrunnen verden over for debutalbumet 'Truth Unmasked', som kom ut i 2007. Etter drøye ti år som seriøse aktører, kan det endelig se ut til at arbeidet betaler for seg, og forhåpentligvis kommer 'Blackest Day' til å åpne dører for flere spillejobber utenlands, og større suksess i hjemlandet for disse talentfulle karene.

Oppstillingen:
Jarle Olsvoll - Vokal, gitar og keyboard
Jonny Wolf - Gitar*
Øystein Kummen - Bass
Håkon Obdsaija Bergstad - Trommer

(* Martin Legreid tok over som gitarist etter at Jonny Wolf sluttet, men ikke før albumet var ferdig innspilt).

Sporene:
1. Blackest Day
2. Warmonger
3. Unsaid
4. Concept of Elimination
5. Recreated Reality
6. Borderline
7. Shipwrecked
8. Diminished Mind
9. Us Beneath the Sea

Førsteinntrykk
Det første vi legger merke til, er at 'Blackest Day' heller mye mer mot doom- og heavy metal i forhold til debutplaten, som virket mer teknisk og energisk, og ærlig talt, en smule mer spennende. Thrashen er tonet litt ned til fordel for et mer avslappet tempo, og balansen mellom det de startet med på 'Truth Unmasked', og den mer radiovennlige lyden på dette albumet, kan være det som trengs for at de for alvor slår gjennom på både lands- og verdensbasis.



Her er noen smakeprøver fra begge albumene deres...

Radiovennlig
...skal ikke misforstås som et skjellsord, for selv om dette albumet kommer til å falle i smak hos et bredere publikum og muligens skaffe dem radiotid, er det fremdeles spor av typiske prog-trekk som intrikate rytmer og melodier. Dessverre fungerer ikke denne strategien optimalt for dem, og vi savner den perfekt balanserte progressive trashen som de startet karrieren med. Mens de til tider briljerer med upåklagelig teknikk og noen skikkelig melodimessige skruballer, så har det på et par av sporene en tendens til å stagnere, men heldigvis er disse øyeblikkene få.

Kompetanse
Vokalisten Olsvoll har et kraftig sett med lunger, og minner mye om både Mikael Åkerfeldt (Opeth) og Mike Patton fra Faith No Mores glansperiode. Kanskje litt for mye til å høres unik ut, men utfallet er likevel ganske bra. Gitarduoen har også god kustus på instrumentene sine, og takler rolige, akustiske mellomspill like godt som sylskarpe, gallopperende riff. I bakgrunnen finner vi en stødig og kompetent rytmeseksjon, som også får sine øyeblikk i rampelyset. Det er forfriskende å faktisk kunne høre hele bandet, siden mange produksjoner har en tendens til å drukne ut og sterilisere bassen og trommene.

Konklusjon
I sin helhet er 'Blackest Day' et ganske godt utført album, men man får også følelsen av at det er litt urealisert potensiale her, spesielt med tanke på hvor fantastisk 'Truth Unmasked' var. Det er en del ting som kan bli bedre, men de har også forbedret seg på mange andre områder, og dermed tviler vi ikke på at de med tiden klarer å pusle sammen et realt mesterverk. 'Blackest Day' klatrer ikke helt til topps, men har du sansen for Opeth og lignende moderne progmetal, er dette et must for deg!

Favorittspor: Borderline, Diminished Mind, Recreated Reality

8 av 10 konger!



Les hele saken

Vi setter stor pris på kommentarer og innspill i debattene våre. Vær forsiktig med personangrep og sjikane og prøv heller å forklare hva du mener og hvorfor. Takk for at du bidrar i debatten!