Det har vært et strålende år for rock og metal, og Mastodons 'The Hunter' kan trygt føyes til i rekken av suksesser.

The Hunter (Reprise Records / Warner Bros.)Helt siden de første EP'ene 'Slickleg' og 'Lifesblood', var det tydelig at Mastodon var på vei i en helt annen retning enn alle andre band. På samme måte som In Flames har fått æren for "Gøteborg-lyden", har det Atlanta-baserte bandet også skapt en helt unik undersjanger av rock og metal, som mange andre lokale stjerneskudd som Baroness og Kylesa også har trykket til hjertet. Til forskjell fra In Flames & Co., endrer Mastodon stadig retning, og setter trender med hvert nye album, som alle har vært positive overraskelser. Dermed har vi hatt skyhøye forventninger til 'The Hunter', og nok en gang gjør de seg fortjente til fansens tilbedelse.

Oppstillingen:
Brent Hinds - Vokal og gitar
Troy Sanders - Bass og vokal
Bill Kelliher - Gitar og bakgrunnsvokal
Brann Dailor - Trommer og vokal
Scott Kelly - Gjestevokal på 'Spectrelight'

Sporene:
1. Black Tongue
2. Curl of the Burl
3. Blasteroid
4. Stargasm
5. Octopus Has No Friends
6. All the Heavy Lifting
7. The Hunter
8. Dry Bone Valley
9. Thickening
10. Creature Lives
11. Spectrelight
12. Bedazzled Fingernails
13. The Sparrow

Første inntrykk
Første snurr i platespilleren føles som en bærebjelke i bakhodet. På en ganske positiv måte. Man blir fullstendig overumplet av den nyeste inkarnasjonen av Mastodon, som sper på med inspirasjoner fra mange forskjellige-, og uventede hold, fra 60-talls pop og synthens gullalder, til svartmalt punk og deres egen, patenterte sludgemetal. De to første singlene, 'Black Tongue' og 'Curl of the Burl', er overraskende nok de mest ordinære på hele platen, og resten av sporene viser et enda mer utforskende og grensetøyende band enn tidligere.



Variert, ikke stagnert!

Sant nok, bandet kan kalles mer radiovennlige på 'The Hunter', men det må for all del ikke misforstås som kreativ stagnasjon! Dette er det første albumet siden 'Remission' som ikke bygger på et konsept, og med de løse tøylene, har de utforsket hver eneste, støvete krok av hjernene sine, og i tillegg våget å dyppe tærne i mer ukjente farvann.

Bryter barrierer
Alle de lengste verkene er nå borte, og erstattet med kortere låter, men savnet etter det samme episke midtpunktet som man finner på de fleste andre utgivelsene deres, glemmer man fort. Koldtbordet bestående av de tretten låtene (på standardversjonen), er alle bygget på ukonvensjonelle strukturer, melodier og instrumenter, noe som kommer tydeligst fram gjennom 'Creature Lives'. Låten starter med et kaos av synth, gal latter og lydeffekter, før vi serveres en glad og barnslig melodi med koring i bakgrunnen. De bryter flere tabuer enn man kan telle på fingrer og tær i løpet av albumet, og all ære til dem for det!

Fremdeles tungt
Før dere lar dere skremme bort av ordene "pop" og "synth", kan vi betrygge dere ved å si at de gjennom mesteparten av platen har tatt vare på tyngden, selv på de mest melodiøse sporene som 'Bedazzled Fingernails' og 'Stargasm'. Andre låter som 'Spectrelight' og 'Blasteroid' har slagkraften til en høyblokk i fritt fall, og henter tilbake mye av den primitive lyden fra 'Remission'-perioden. Med andre ord, kommer 'The Hunter' til å tilfredstille både nye og gamle fans.

Et band i stadig utvikling
Hvert av medlemmene bringer som vanlig store doser originalitet til bords, og man finner for eksempel ikke mange stilmessige likemenn til gitaristene Kelliher og Hinds. Likevel er det nok trommesavanten Brann Dailor som er det sterkeste krydderet, som har en stil som ville gjort våte nudler av armer og bein til selv de mest rutinerte trommiser i bransjen. Evnen hans til å veksle mellom lett og leken jazz, massive, seige partier, og blastbeats som kan rive trynet ditt til konfetti, gjør ham til en uvurderlig del av bandet og den patenterte lyden deres. Samtidig virker det som om bandet er veldig opptatte av å være likestilte. Både Dailor, Hinds, og Sanders deler nå broderlig på vokaloppgavene, og med tre ganske ulike stemmer, får vi enda mer variasjon på platen.

Noe for alle og enhver
De første albumene deres, 'Remission' og 'Leviathan', blir nok for tungt og rått for den gjennomsnittlige musikkfantast, 'Blood Mountain' for eksperimentelt, og til og med det mer melodiøse 'Crack the Skye' kan bli for overveldende og langtekkelig for mange. 'The Hunter' er derimot et album som potensielt kan overbevise alle som har hatt sine tvil om rock og metal, og kommer nok til å utvide fanskaren deres både i antall og sjangertilhørighet. Det vakre og atmosfæriske tittelsporet, samt avslutteren 'The Sparrow', kommer for eksempel til å tilfredsstille tilhengere av progressiv- og psykedelisk rock i samme ånd som Pink Floyd, mens 'Blasteroid' med sin bisarre blanding av lystige melodier og skrik etter blod, kommer til å få deg til å både plystre i kor og brøle for full hals.

Karrieretopp?
Man skal være forsiktig med å bruke ordet "perfekt", men dette er så nært som våre enkle sinn klarer å forestille oss. Alt som Mastodon har lovet å bli gjennom albumene og konsertene sine, har utfoldet seg på 'The Hunter', og viser et selvsikkert, talentfullt og nærmest ustoppelig band, klare for verdenserobring. Spørsmålet nå, er hvordan de i alle dager skal klare å toppe det?

10 av 10 konger!

Les hele saken

Vi setter stor pris på kommentarer og innspill i debattene våre. Vær forsiktig med personangrep og sjikane og prøv heller å forklare hva du mener og hvorfor. Takk for at du bidrar i debatten!