Husker du denne karen? Det burde du. Blaze Bayley er kanskje best kjent for å ha lånt Bruce Dickinsons plass som frontmann i Iron Maiden en stund på 90-tallet. Nå kjører han derimot sitt eget løp, og leverer her sitt femte studioalbum; 'Promise and Terror'.

Veien til suksess startet nok for fullt da Bayley ble hentet til ikke ukjente Iron Maiden fra det relativt ukjente bandet Wolfsbane. Etter at Dickinson bestemte seg for å fokusere på solokarrieren sin, valgte resten av medlemmene å fortsette uten ham, og fant etterhvert fram til denne karen blant hundrevis av kandidater. De to platene han var med på gjorde det veldig dårlig på listene, og fansen viste tydelig misnøye over vokalistbyttet og skyldte dermed på ham for nedturen. I 1999 gjentok Dickinson plassen, og Bayley og bandet skilte veier. I etterkant har han gitt ut flere album, turnért hardt over hele verden og virkelig fått vise hva han er god for. Så gjenstår det å se om han fremdeles holder koken...

Oppsetningen:

Blaze Bayley - Vokal
Nicolas Bermudez - Gitar
Jay Walsh - Gitar
David Bermudez - Bass
Larry Paterson - Trommer

Sporene:

1. Watching the Night Sky
2. Madness and Sorrow
3. 1633
4. God of Speed
5. City of Bones
6. Faceless
7. Time to Dare
8. Surrounded by Sadness
9. The Trace og Things That Have No Words
10. Letting Go of the World
11. Comfortable In Darkness

Det er både noe veldig kjent og samtidig noe nytt og spennende som møter oss på den siste platen hans. Det er vanskelig å ikke tenke Iron Maiden når man hører stemmen til Bayley, men resten av bandet bygger noe vidt forskjellig rundt ham som gir dette, ikke nødvendigvis en unik, men en veldig annerledes lyd i forhold til det vi har hørt fra denne karen tidligere.

Medlemmene kommer fra forskjellige sjangre og hver av dem bringer sine egne flasker til festen, blant annet en aggressivitet og et radbrekkende tempo på låter som 'Watching the Night Sky' og 'Madness and Sorrow' som minner oss mye om gammel 80-talls thrash.

Vokalprestasjonen til frontmannen er av den beste kvalitet, og passer ypperlig til denne typen musikk. Stemmebåndene hans eldes tydeligvis som fin vin, og selv om han ikke er særlig grov i stemmen, runger den likevel som et tordenbrøl, noe som vi ser på som sjelden vare i disse dager. Resten av bandet holder også høy kvalitet på arbeidet sitt, men det virker ikke som om de anstrenger seg like mye for å levere det beste av det beste.

Vi får servert både minneverdige melodier og noen rolige, akustiske avbrekk innimellom ('Surrounded by Sadness'), men det blir litt for mye fyllstoff og riff man fort glemmer til at det går umerket forbi. Det kan være kreativiteten som ikke når helt opp til de tekniske ferdighetene, eller så er det bare stemmen til hovedpersonen selv som setter listen så høyt at vi forventer for mye av resten av bandet.

I bunn og grunn er dette et solid album, og langt fra et som kommer til å gå i glemmeboken vår med det første, men det når ikke helt opp til det de klarte å prestere på det forrige albumet 'The Man That Would Not Die".

7 av 10 konger!

Les hele saken

Vi setter stor pris på kommentarer og innspill i debattene våre. Vær forsiktig med personangrep og sjikane og prøv heller å forklare hva du mener og hvorfor. Takk for at du bidrar i debatten!