Vi har tidligere vært en snarvisitt innom den lille øynasjonen Færøyene og tatt en titt på det som unektelig er deres største eksport, nemlig folkrockerne Týr. Klarer Heljareyga å leve opp til de samme forventningene med det selvtitulerte debutalbumet sitt?

Týr har gjort stor suksess med deres blanding av metal og skandinaviske myter og fabler, men det har tydeligvis ikke stagget vokalist/gitarist Heri Joensens trang for musikalsk utfoldelse. Dermed skapte han Heljareyga sammen med et knippe lokale musikere, blant annet fra Synarchy, men ved første lytt er det helt klart hvem som sitter i førersetet.

Det oser med en gang av de særegne rytmemønstrene og melodiene vi kjenner fra Týr, noe som i utgangspunktet ikke er en dum ting, men hvorfor gi det ut under et annet bandnavn i det hele tatt?

Oppsetningen:
Heri Joensen - Vokal, gitar
John Ivar Venned - Gitar
Ken Johannesen - Gitar
Isak Petersen - Bass
Amon Djurhuus - Trommer

Sporene:
1. Regnið
2. Heljareyga
3. Lagnan
4. Feigdin
5. Vertrarbreytin

Etter flere runder i platespilleren klasker vi oss selv repetativt til kinnene blir rosenrøde mens vi lover å aldri mer forhåndsdømme verken bøker eller plater etter omslaget. Det er ikke så rart at man trekker paralleller til hans andre band når man hører Heris lett gjenkjennelige stemme, men det ligger så mye mer bak dette bandet enn vi først hadde antatt.

Etter å ha hørt Synarchys lett humoristiske imitasjon av "Gøteborg-lyden" i forkant (In Flames, Soilwork osv.) antok vi at herr Joensen måtte dra hele lasset på albumet selv, men så viser det seg at alle medlemmene faktisk blomstrer som overgjødslet mose i Dovregubbens rørleggersprekk på denne platen.

Tittelsporet er nok det mest interessante på hele albumet, uten at det skal antyde at resten av låtene er noe dårligere. Den varierer mellom søvndyssende og vakre partier med rent gitarspill og fløyelsmyke bass-soloer før den drar avgårde igjen med gallopperende trommer og arpeggioer. Rytmeseksjonen og strengeplukkerne følger hverandre med en så kirurgisk presisjon at vi til tider blir satt i tvil på om dette i det hele tatt er utført av organiske livsformer.

Forklaringen kan være at ettersom bandet ble formet for 8 år siden, har de hatt god tid til å øve. Alle låtene ligger jevnt rundt ti minutter, noe som gir god plass til flere temposkifter og gitarsoloer enn innbyggerne i Tsjernobyl kan telle på de ekstra fingrene sine (de har tross alt ikke mindre enn tre gitarister i rankene sine). Det kan høres slitsomt ut, men gjennom hele platen merker vi ikke et eneste hint til irritasjon over overdådig gitarmasturbering eller repetisjon. Det er rett og slett i så perfekt balanse at vi våger å kalle dette en av de platene vi kommer til å huske best fra 2010.

At alle tekstene er utført på morssmålet deres gir også den ekstra magien de trenger for å skille seg ut i mengden. Mens de fleste andre sideprosjekter sjelden rekker medlemmenes originale band til knehasene, er debutalbumet til Heljareyga såpass selvstendig og vellykket at de fint kan styre skuten side om side med Týr. Resten av medlemmene kan brenne sporene fra fortiden med god samvittighet og heller satse for fullt med dette bandet!

9 av 10 konger!

Les hele saken

Vi setter stor pris på kommentarer og innspill i debattene våre. Vær forsiktig med personangrep og sjikane og prøv heller å forklare hva du mener og hvorfor. Takk for at du bidrar i debatten!