John Carew ankom forrige landslagssamling i en forfatning som ikke er en profesjonell fotballspiller verdig. «Jeg er ikke feit, det er muskler.» Er en kjent og kjær unnskyldning for oss som regner det som styrketrening å bære en ølkasse hjem på fredager, og det blir ikke noe sannere om det er en fotballspiller som sier det.

Begynnelsen
De av oss som husker da en 17 år gammel Carew herjet som verst for Vålerenga har problemer med å kjenne igjen mannen i dag. Han var rask, han var stor og sterk, men han hadde også god teknikk og en brennende vilje til å få ballen i mål. Til sammen gjorde dette at gutten så ut til å bli en komplett spiss, en som både kunne brukes som oppspillspunkt og til å true bakrom. Det var jeg ikke alene om å tro, når man ser på hvor mye penger som har blitt brukt på John Carew siden den gang.

Stagnering
Men kanskje var han født for god, og møtte litt for få hindringer på sin vei til profftilværelsen? Carew ble i hvert fall ingen stor suksess etter overgangen fra Rosenborg til Valencia. Han var ikke en flopp, og han hadde veldig gode enkeltkamper, men han utviklet seg ikke til den verdensklassespissen han hadde sett ut til å bli.
Hans påfølgende opphold i Roma, Besiktas, Lyon og Aston Villa ble mer av det samme. Han var ingen dårlig spiller, men hans karriere kan egentlig oppsummeres i to ord: Uforløst potensiale.

Problemet
hans er så velkjent at det nesten ikke er nødvendig å skrive det, han mangler det mentale drivet og den ekstreme vinnerviljen som skiller de beste fra de nest beste. Carew har aldri vært typen som har stått igjen etter trening og terpet avslutninger, han har ikke lagt opp livet sitt for å være i best mulig forfatning og ha færrest mulig skader. John Carew var velsignet med et talent mange av oss ville tungekysset en saltvannskrokodille for, og den eneste grunnen til at han ikke har vært en av verdens beste spisser, er John Carew.

Landslaget
har også fått sin dose av denne mannen. Han har vært erketypen spiller som driver en stakkars norsk fotballsupporter til vanvidd: En som snarest er innom hjemlandet for å velsigne provinsbøndene med sitt nærvær på Ullevaal, og som synes flagget på landslagsdrakta er heldig som får være så nærme hjertet hans. Han har hatt gode enkeltkamper, men han har også vært den mest profilerte spilleren på et landslag som periodevis har vært mer blodfattig enn gårsdagens halal-slakt.

Derfor
er det forhåpentligvis nok nå. Carew kan reise til eliteseriespill i Saudi-Arabia, tjene 500 000 i uka og trene en gang hver 14. dag. Imens kan Norge prøve å kvalifisere seg til EM med Moa på topp. Han kommer for all del aldri til å være i nærheten av potensialet til Carew, men det er kanskje derfor han er en bedre spiller?

Les hele saken

Vi setter stor pris på kommentarer og innspill i debattene våre. Vær forsiktig med personangrep og sjikane og prøv heller å forklare hva du mener og hvorfor. Takk for at du bidrar i debatten!