øresus:

Anvil - Juggernaut of Justice

Publisert Oppdatert

Kanadiske Anvil var aldri en del av heavy metal eliten, men det er ikke for sent å melde seg inn. Vi har hørt deres siste ytring 'Juggernaut of Justice'.

Anvil er ironisk nok blitt kjent for å være bandet som ingen kjente, men etter at dokumentaren 'The Story of Anvil' kom ut for et par år siden, kunne de endelig nyte suksessen som folket tydeligvis mente de fortjente. De tidligste albumene deres var i hvert fall gode nok, og alle snakket varmt om dem, så man kan undre seg over hvorfor gjennombruddet uteble.

Begynnelsen av 80-tallet er en av historiens rikeste kilder på kvalitetsmusikk, men det kan kanskje vise seg at demografi også spilte inn suksessformelen. Hvor mange kanadiske heavy metal band klarer dere å ramse opp på rappen? Akkurat. Tyskland og England alene produserte nok band til at resten av verden ble oversett, og da 90-tallet kom, var metal uansett ikke interessant lenger.Etter lang tid i dvale, begynner sjangeren å blomstre igjen, og kanskje Anvil denne gangen finner seg en plass i front?

Oppstillingen:
Steve 'Lips' Kudlow - Vokal, Gitar
Robb Reiner - Trommer
Glenn Five - Bass

Sporene:

1. Juggernaut of Justice
2. When Hell Breaks Loose
3. New Orleans Voodoo
4. On Fire
5. Fuken Eh!
6. Turn It Up
7. This Ride
8. Not Afraid
9. Conspiracy
10. Running
11. Paranormal
12. Swing Thing
13. The Station (Bonusspor)
14. Tonight Is Coming (Bonusspor)

"Bedre sent enn aldri"
er et gammelt ordtak som straks kommer til minne etter å ha hørt denne platen, for dette er en rasende muskelbil blant trehjulssykler og pungterte trillebårer. Mens mange av deres sjangerlikemenn startet nedturene sine mot slutten av det famøse tiåret og aldri har klart å reise seg igjen, har de beholdt heltestatusen sin. Selv om også Anvil hadde sine kreative lavmål (se 'Strength of Steel' og 'Pound for Pound'), kan det argumenteres at de holdt høyere kvalitet enn flere av bandene som cruiset rundt i millionbiler, fylt til randen med forsidepiker og kontraktpenger.

Selv om vi av den enkle grunn unner dem suksess, gjør de seg virkelig fortjente til det, også denne gangen. De tar den primitive råskapen fra Motörhead, og de mest melodiøse elementer og tekniske finesser fra band som Iron Maiden, Running Wild og Helloween. Hadde det ikke vært for den krystallklare produksjonen, hadde det vært umulig å feste dette albumet på tidslinjen.

Låter som 'Turn It Up' og 'This Ride' eksploderer ut av høyttalerne med vanvittig fart, slagkraft, og hinsides fengende melodier, og er uten tvil to av platens høydepunkter. Frontmannen Lips ligger på et vokalnivå mellom sang og brøling som gjør at han kan tilføre både melodi og råskap til låtene, og det er ikke bare dyktigheten hans som vokalist og gitarist som gjør dette til en så bra plate. Bassen ruller som et tordenskrall i bakgrunnen, og Robb Reiner ser tydeligvis noe han har skikkelig lyst på inni trommene, for det høres ut som om han prøver å rive seg gjennom skinnet på dem.

Om vi skal pirke på noe, så er det at noen av låtene fremdeles hører altfor likt ut til deres tidligere verk, selv om de sjeldent har gjort det bedre enn på denne platen. Den frenetiske 'Running' og drøvtyggeren 'Paranormal' viser dog at de er langt mer allsidige enn de noensinne har vært, og gjør de få middelmådige stykkene til ubetydelige bagateller.

8 av 10 konger!

Nyttige tjenester

FORUM

Underholdning