ØRESUS:

Airbourne - No Guts, No Glory

Publisert Oppdatert

Australia er mer enn bare kenguruer og didgeridooer, og blant det siste stjerneskuddene fra landet nedenunder, finner vi rølperockerne i Airbourne med sin siste plate 'No Guts, No Glory'. Men er Australsk Rockeband synonymt med ballebra rawk?

Disse karene har siden brødrene O'Keefe startet bandet i 2003 fått oppleve sine største guttedrømmer; å dele scene med storheter som Rolling Stones og Motörhead, og har i etterkant fått såpass stor internasjonal suksess at de har blitt oppgradert fra oppvarmingsband til hovedattraksjon. Til sommeren skal de for eksempel toppe noen av Europas største rock og metal festivaler, før de drar til våre naboer i vest for å starte showene til Iron Maiden. De fleste av oss kunne glatt lagt oss seks fot under med et glis etter å ha fått oppleve dette, men Airbourne har ikke tenkt å gi seg med det samme.

Oppsetningen:

Joel O'Keefe - Vokal, Gitar
Ryan O'Keefe - Trommer
Justin Street - Bass,
Vokal David Roads - Gitar, Vokal

Sporene :

1. Born to Kill
2. No Way But the Hard Way
3. Blonde, Bad and Beautiful
4. Raise the Flag
5. Bottom of the Well
6. White Line Fever
7. It Ain't Over Till it's Over
8. Steel Town
9. Chewin' the Fat
10. Get Busy Livin'
11. Armed and Dangerous
12. Overdrive
13. Back on the Bottle

Andre band som Alchemist og The Butterfly Effect har vist at ikke all musikk fra Australia trenger å være identisk til AC/DC for å kunne eksporteres, noe som Airbourne dessverre ikke ser ut til å ha fått med seg. Musikken deres er så skremmende lik til veteranene at vi halvveis ut i albumet glemte at det faktisk ikke var et middelmådig AC/DC-album vi hørte på.

Store deler av identiteten til et band ligger ofte i vokalistens hender (eller stemmebånd), og en særegen og lett gjenkjennelig stemme kan ofte gjøre underverker for et ellers traust band. Joel O'Keefe høres ut som en hybrid mellom Brian Johnson og Bon Scott, og selv om det høres tøft nok ut, så er det likevel noe vi har hørt så mange ganger før. Resten av bandet er heller ikke særlig nyskapende av seg, og melodiene holder seg strengt til enkle bluesgrep og rytmemønstre som selv Stephen Hawking kunne klart bak slagverket.

Å høre gjennom hele albumet uten stopp kommer til å gjøre deg sliten og irritabel som en middelaldrende kassedame på Kiwi i de verste hetetoktene, men hver for seg har enkelte av sangene sine kvaliteter. Vel, én av sangene i hvert fall.

Startskuddet 'Born to Kill' åpner med en herlig, liten solo i det fjerne før testosteronet virkelig setter inn. Pass opp for overeksponering, da det kan forårsake vill hårvekst på brøstet og et par ekstra sett møllkuler i posen! Dette er det eneste sporet der man får følelsen av at medlemmene får slått seg løs. Gitaren drar ut i en rekke trynesmeltende soloer i løpet av sangen, og ved slutten kommer du garantert til å sitte på enden av setet i påvente av resten av albumet.

Dessverre stopper godsakene allerede etter knappe fire minutter. Dermed høres resten av platas tolv låter ikke bare som dårlige kloner av hverandre, men også som om man har kjørt hele diskografien til AC/DC i en blender, stappet det i en klystérsprøyte og dyttet det opp i rompa på et coverband fra Båtsfjord. Selv om låtene har den maskuline, hardrock følelsen som man kan nikke på seg nakkesleng av, så blir det som å drikke et glass lunkent uglegulp når man har en kald Guinness i kjøleskapet.

Angus Young sa det best selv: "Vi er det eneste bandet i verden som har kommet unna med å lage identiske album, gang etter gang".

Forskjellen mellom AC/DC og Airbourne, er at førstnevnte gjorde seg fortjent til den retten da de ballesparket liv i sjangeren. Platetittelen gjenspeiler dermed bandet ypperlig. No guts og no glory. Etter tre klin like album ser det ut til at Airbourne aldri kommer til å sjangle sin egen sti og bli noe mer en billig blåkopi av heltene.

Styr unna og kjør heller en runde til med 'Back in Black' i spilleren.

4 av 10 konger!

Nyttige tjenester

FORUM

Underholdning