Øresus:

AC/DC - Highway to Hell

Publisert Oppdatert

Nå er det på tide med en riktig klassiker igjen. Denne gangen tar vi for oss Pondus store helter, kenguruskjenderne AC/DC og det helt fantastiske superalbumet Highway To Hell.


AC/DC ble dannet i 1973 av som kjent brødrene Angus og Malcolm Young. Bandet startet tungt allerede på det første albumet High Voltage (1975), og fortsatte deretter oppover med den ene perlen etter den andre i stigende rekkefølge med: TNT (1975), Dirty Deeds Done Dirt Cheap (1976) Let There Be Rock (1977), Powerage (1978) og altså Highway To Hell i 1979.


Dette albumet er det første som ikke er produsert av duoen Harry Vanda og (storebror) George Young. Det var opprinnelig tenkt at albumet skulle produseres av Eddie Kramer, men han fikk sparken raskere enn fotballtrenerne til Sandefjord, dermed var det duket for superprodusent Robert John ”Mutt” Lang. Hvorfor han kalles ”Mutt” som har hatt fingrene i så mye krem, fra AC/DC til Shania Twain er helt uforståelig for meg, men nok om det…?Det meste han tar i blir til gull, og dette albumet likeså. Det klatret til 17. plass på Billboard, har i følge Amerikanske plateselskaper solgt til 7 ganger platina og er i følge nissene i RollingStones Magazine rangert på plass 199 blant topp 500 album. Her på pondus.no ville det nok ha knivet sterkt om førsteplassen!


Førsteinntrykk:

Coveret på dette albumet ser vi vakker Australsk ungdom i skoleuniform, pene i tøyet og med den obligatoriske nyklipte frisyren.?Men vi lar oss ikke lure, vi vet at innholdet er dynamitt.

Linupen på dette albumet er:
Bon Scott: Vokal?
Angus Young: Gitar (og skoleuniform)?
Malcolm Young: Gitar
Cliff Williams: Bass?
Phil Rudd: Trommer

Sporene:

Highway To Hell:

Tittelsporet starter med kremriff på gitar, så trommer i dump… dump dump dump takt. Så kommer Rockens råeste stemme, så kraftfull at man nesten kan kjenne stanken fra Bourbon fra høytalerne.?Åpningslåta er en av tidenes mest berømte hardrock låtene i historien, og det er ikke uten grunn. Det oser svovel av låta. Den har alt, deilig riff, tunge trommer, fantastisk gitarsolo, og Bon Scott. Det er umulig å toppe dette.?


Girls Got Rythm:

…og det har AC/DC også. Her har vi gutta i en låt som er lettkjennelig i AC/DC-hardtslående bluesaktige tungrock.?Denne låta virker litt kjedelig etter den gode starten på albumet, men skru forsterkeren opp på 11 og jeg garanterer at du etter et par sekunder får den velkjente hardrock muskelen i nakken til å jobbe.?


Walk All Over You:

Nok en gang har vi en intro på tunge gitar riff med lange akkorder hardtslående trommer, så ca 50 sekunder ut i låta kommer et lite taktskifte og vi får Australsk tungrock som garantert har fått trailerne på slettene der nede til å sprøyte litt ekstra inn i turboen. Dette er røft, rått og det er Rock’n’Roll.?


Touch To Much:

Dette er kanskje ikke den mest kjente låta fra AC/DC, men etter min mening ikke langt unna Highway To Hell i kvalitet. Fantastisk god rockelåt, som jeg gladelig spiller mange ganger på rad.?


Beating Around The Bush:

Denne har en helt annen stil en de andre låtene så langt på albumet. Mye kjappere takt, og ikke riktig så bra riff etter min mening. I tillegg synes jeg at Bon Scott maser seg litt for mye gjennom låta. Kjapp og god soloparti av Angus, men allikevel langt ifra det beste sporet på albumet. ?


Shot Down In Flames:

Etter den kvikkisen fra forrige spor er det deilig å igjen høre brødrene Young i det de er aller best til. Godt samspill med tunge riff. Det er litt mye triller i ompabassen, men en gjennomført god rockelåt. Soloen er helt typisk Angus Young, hvis man trekker ut den i et 10 sekunders klipp ville alle som har hørt AC/DC mer enn en gang gjette hvem det er. ?


Get It Hot:

Vi fortsetter med velkjente takter og en bass som knapt skifter grep gjennom hele låta. Men betyr det noe? Nope! Dette er velkjent, dette er solid og dette er et godt stykke Rocke historie. Hadde denne låta vært på et annet album hadde det vært et gullspor, på dette albumet havner den midt på treet. ?


If You Want Blood (You’ve Got It):

Når man er inne i en god stim så er det ingen grunn til å skifte. Det gjør heller ikke våre strømførende venner fra Australia. Det kommer det ene fete gitarriffet etter det andre som perler på snor, og Bon Scott med tidenes råeste vokal skriker på seg halskatarr av en annen verden når han hyler You’ve Got It! ?


Love Hungry Man:

Australiere er det nærmeste man kommer hulemennesker i dagens samfunn, du finner sikkert fremdeles dem som klubber damer i hodet for å dra dem etter håret til date der nede. Denne låta bekrefter dette i det nærmeste du kommer en kjærlighets sang fra AC/DC. Min mening er, dette er slik det skal gjøres for svarte. Kutt ut den klissete rundtomsnakket og bare si det rett ut, jeg vil pule. ?


Night Prowler:

Her har vi albumets nest beste låt. Den starter med gitarspill som gjør at jeg må hente frem min sløyeste luftgitar, en Ibafender Les Stratoair. Dette er det nærmeste man kommer en rolig låt på albumet, men den har tyngde og tæl som går langt utenpå det meste som er skrevet av Hardrock. Deilig bluesrock takter og den råeste avslutningen man kan tenke seg på en gromplate som denne. Jeg spiller den en gang til før jeg skriver oppsummeringen…


I heisen på vei ned.

Ikke vanskelig å finne et AC/DC album som man bare MÅ ha i samlingen er det sikkert mange som tenker.?Vel der kan jeg bare smekke lanken på de som hadde den tanken i hodet. Det er nesten utelukkende klassikere blant AC/DCs eldste verker med Bon Scott ved mikken.

Nyttige tjenester

FORUM

Underholdning