På MC til Vassfaret:
Nybegynner på MC-eventyr
På MC til Vassfaret: Med tre terrengklarerte motorsykler forlater vi asfalten med gruskurs for bjørnens rike.
Her er nybegynnerens egen beretning:
- Kanskje vi møter på bjørn, sa testsjef Kjell Magne Aalbergsjø da vi diskuterte testruten til de indre delene av Buskerud, mellom Hallingdal og Valdres, i vakker høstskrud.
Det var ikke så vanskelig å være enig i at det var helt riktige omgivelser for de tre testsyklene, ved navn Yamaha XTZ 660 Ténére, Honda XL 700 V Transalp og BMW F800 GS. Selv om navnene sa meg omtrent like mye som de sier den jevne motorsyklist med sans for det raske.
(Snart kommer video og detaljert test av tekniske sider ved syklene på www.klikk.no/mc - følg med).
Men altså: Etter å ha vært en del av Vi Menn Bils testteam i tre år, og kjørt min egen Suzuki GSX-R på privaten, av onde tunger kalt "plastrakett" og "riskoker", hadde tiden altså kommet for å debutere som førstereis MC-tester med uvante farkoster mellom beina.
Fra bil til mc
Vi møtes på Shell-stasjonen på et landsens Sokna en morgen midt i september. Det lille lokalsamfunnet ser ennå ikke ut til å ha fått gnidd søvnen helt ut av øynene, selv om røyken siver opp av pipa på Soknabruket. Men ingen har dukket opp for å åpne dørene på bensinstasjonen.
Etter å ha slått hodene sammen over kartet, startes de tre maskinene opp. Vi kjører gjennom ringeriksskogen i retning Strømsoddbygda. Skogens konge er visstnok elgen, men i disse traktene er det også observert bjørn mer enn en gang. Vi passerer en veibom av den typen man enkelt kan passere med motorsykkel, men som krever at man legger igjen noen kroner som bilist.
Dekkvalg betyr mye
Tre mil langs denne kuperte grusveien skal føre oss fra Indre Buskerud til Hedalen i Oppland. Videre herfra skal ferden fortsette vestover til Nesbyen, og så i sørlig retning på riksvei 7 i Hallingdal.
På grusveien er fort tydelig hvordan dekkvalg påvirker kjøreegenskapene til en sykkel av denne typen. Jo mer landeveisaktige dekkene blir, som på BMW-en, jo mer dytter dekkene seg ned i sand og grus - og gir det jeg på bilspråket er mest vant til å kalle understyring. Altså: Jeg vil ha svingreaksjon, men får det ikke.
På to hjul er slike reaksjoner ganske mye skumlere enn i en bil. Flere deler av strekningen har en blanding av løs sand og grus, og her klarer den knastedekkutstyrte Yamahaen seg best - selv om den kanskje i utgangspunktet er best egnet for disse forholdene med sin høyde og typiske offroad-preg. Den har en mer direkte væremåte. Det merkes også på at styrefølelsen er veldig direkte, og at den nesten oppfattes risky ved brå utslag.
Transalpen har lavere bakkeklaring, og fremstår mer som et kompromiss mellom landevei og mer eventyrsøkende naturkjøring. Dekkene er likeså kompromisset, og dermed også litt uforutsigbare på grusveiene.
BMW og Honda har utstyrt sine to testdeltakere med ABS-bremser, og selv om det er liten tvil om at systemene fungerer, oppfattes de fra tid til annen litt schizofrene på løst underlag.
Inkontinens i midtregionen
Lunsjen inntas med ryggene inntil en løevegg. Matpakke og kaffetermos fortæres, mens praten går om erfaringer med syklene, den vakre høstdagen og den videre turen. I mangel av "bearspotting", passerer i stedet en skoleklasse på ekskursjon. Så mye for villmarksfølelsen.
- Kan vi få sitte på, eller, roper flere av ungene.
Dagen blir ikke helt som vi hadde sett for oss. Under fotoseansen i Vidalen, for anledning kledt i vakre høstfarger, noterer testkollega Haakon Førde at BMW-en lider av inkontinens i bakhjulsopphenget. Rettere sagt: Støtdemperen er lekk, og tømmer seg for olje.
Gode testråd er dyre, siden farkosten blir direkte trafikkfarlig å kjøre med. Heldigvis har han gjennomført de viktigste testprosedyrene. Vi fortsetter gjennom vakkert skogslandskap til vi igjen har asfalt under hjulene, sør for Hedalen i Oppland.
Alene igjen
Hjemturen går i ensomhet langs E16 fra Nes i Ådal og sørover til Hønefoss. Aha-opplevelser har vært i flertall, og akkurat nå sitter jeg på sykkelen og tenker at dette ikke er så galt. Min private R-sykkel har jo ikke noe som helst å gjøre på grusveiene vi nettopp har kost oss på. Disse syklene gir en mulighet til å komme seg mye nærmere naturen.
Transalp-sykkelen viser også at den ikke har noen problemer med å knekkes kontant ned i skarpe svinger, altså de som prydes med svart-gul-pilene, men det skjer ved å at kroppen lenes mykt i svingretningen.
På den private R-sykkelen er det beste grepet å gi styret den bestemte "motsatt"-dytten - kontrastyring - for å brekke den ned i sving.
30 gode mil
Det viktigste aha-et, er den overlegne søndagsturfølelsen den oppreiste sittestillingen gir - der jeg vanligvis ligger krøket ned bak vindskjermen. Med en arm til hver side, og overkroppen rett, har jeg en oversikt jeg ikke er vant til - også fordi jeg sitter høyere.
En annen og viktig faktor, er at jeg slett ikke føler noe behov for å kjøre fort for å få den gode frihetsfølelsen. Med vinden ruskende rundt hjelm og skuldrer har jeg det overraskende bra, uten at det er noe problem å kaste et blikk nå og da på den høstsolbadede innsjøen Sperillen til høyre.
Primære ulemper: Ved at du sitter så oppreist, kjennes det vesentlig raskere at du sitter rett på rumpa. På R-sykler er det ofte noe greiere å kompensere ved å lene seg mer forover om det skulle begynne å knyte seg litt i setemusklene.
Aller mest tydelig var det på Yamaha Ténére, som definerer så klart hvor man skal sitte - rett og slett nede i den eneste gropa setet i realiteten har. Men dagens totalt 30 mil på de tre forskjellige setene etterlater likevel ingen større skader i bakdelen. Sittekomforten er godkjent, selv om sitteputene ikke akkurat kan karakteriseres som myke.
Ahhh - varmehåndtak
At alle disse motorene har sine kraftmessige utfordringer i forhold til de 141 hestekreftene jeg er vant til - og at turtallssperra nås en verden før - er ikke så vanskelig å lære seg å leve med. Men skulle det velges på kraft mellom dagens tre testsykler, hadde jeg utvilsomt valgt den tyske deltakeren.
Det aller beste nå som høsten er her, og vi er i verd med å vri opp de siste dråpene av MC-sesongkluten, er at håndtakene har oppvarming i tre trinn.
Slikt utstyr vil gamle Norge ha!
Denne saken ble første gang publisert 23/09 2008, og sist oppdatert 05/05 2017.