Den gule fare

Antall motorsyklister som bruker redningsvest, unnskyld, gule nødvester, har eksplodert de siste sesongene. Ordvalget har nok avslørt skribentens innstilling, men ærlig talt: Er du blant dem som skyter hagle med spurv? Bruker tre kondomer samtidig? Smører med solkrem i desembermørket?

De fleste med et visst forhold til risikovurdering vil følge dette resonnementet: Når man setter inn tiltak for å redusere en gitt risiko, bør tiltakene - og tilhørende belastninger - stå noenlunde i forhold til resultatet man ønsker å oppnå. Så la oss se på problemstillingen.

Den største risiko en edruelig og kompetent motorsyklist utsetter seg for, er i dag andre trafikkanter. Det vil si bilister som grunnet motorsykkelens mindre format (= lavere "trussel" mot bilisten) og annerledes bevegelsesmønster og plassering enn øvrige trafikkanter, ikke oppdager tohjulingen.

De fleste hendelser skjer i kryss og ved forbikjøringer - og motorsyklisten er i 99 prosent av tilfellene den som kommer dårligst ut av begivenheten. For ordens skyld: I 80 % av tilfellene er det bilisten som har den juridiske skylden.

Men nå har selv Trygg Trafikk gitt opp å skolere bilistene. Deres pragmatiske løsning er at motorsyklistene selv må sørge for å hjelpe bilistene til å se dem. Det ligger ikke noe nytt i dette, det har motorsyklister gjort i alle år.

Den store feilkoblingen er den mest nærliggende og lettvinte løsningen som nå rir veiene. Blant annet anbefaler Trygg Trafikk og NAF at du bruker fluoriserende klær eller refleksvest - underforstått at da oppdager bilisten deg.

De som tror det, de er sannelig ille ute. Med gul vest er du riktignok ufattelig synlig i motgående felt på motorveien, eller opp til en kilometer foran bilisten i kjøreretningen. Men du er verken større enn før, beveger deg eller plasserer deg annerledes enn før, eller oppleves som en større risiko overfor bilisten.

Med andre ord har du ikke løst en promille av problemet. Basert på egen observasjon av hvilke motorsyklister som bruker vestene, er det dessuten grunn til å tro at de faktisk forverrer situasjonen: Det er de engstelige, utrente motorsyklistene som bruker gul vest. De som ikke kan plassere seg, som ikke kan håndtere sykkelen, og som nå ser ut som rundingsbøyer i trafikken.

Disse motorsyklistene tror at de nå har gjort et viktig tiltak i retning av å bli sett. De har brukt tid og plunder på å ta på seg vesten - eller brukt store kronebeløp på ny, gul jakke. Men det de faktisk har gjort er å øke sin egen misforståelse av hvor faren kommer fra. For motorsyklister blir sjelden påkjørt bakfra, på skrå bakfra - eller gud forby - på lang avstand.

Derimot blir motorsyklister påkjørt av de bilene som motorsyklisten ikke har kontroll på, de man ikke skjønner at ikke har sett deg, de man har plassert seg i blindsonen for, de som kjører i rus eller i mobiltelefonen. Disse bilistene ser deg ikke en gang om lyser på dem med tusenmetere. Så anbefaler man heller ikke lenger å bruke permanent fjernlys på motorsykkel.

Motorsyklister som ønsker å redusere faren for å bli oversett, har først og fremst en jobb med å lære å identifisere de farlige bilistene. Hvor de er og hvor de kan komme fra. Man må kunne lese bilens "kroppsspråk" og risikotype.

Deretter må man lære å kommunisere med dem. Det handler om plassering, bevegelse og til dels lysbruk. Observasjon trigges av endring - det er derfor blinklys blinker. Men det er ikke alltid det hjelper, og da må man kunne bremse ned og styre unna.

Fluoriserende farger kan riktignok ha en viss logikk som integrert del av et funksjonelt kjøreutstyr, for da er man allerede ferdig påkledd om man får motorstopp eller av andre grunner må parkere i veikanten.

Men gule vester bør forbeholdes ekte nødsituasjoner.