Man skal være forsiktige med å kåre verdensmestere i en såpass empirisk vag øvelse som "bobilisme". Men det skal nok letes lenge etter den eller de som skal matche det sveitsiske ekteparet Ruth og Walter Odermatts reiseruter i rullestue.

Paret var i begynnelsen av 20-årene da de fikk smaken på det frie mobile livet. I 1980/-81 kjøpte de en gammel bobil, og brukte ett år på å reise rundt i Mexico, USA og Canada. Særlig elsket de å tilbringe dager og netter utenfor allfarvei, borte fra bebyggelse, hoteller og campingplasser.

Denne unike følelsen av frihet slapp aldri taket i dem, selv om en mer ordinær hverdag snart meldte sin ankomst. De åpnet en kafé, og i mange år begrenset den kommersielle satsingen mulighetene til å reise i lengre perioder.

Men reiseviruset var allerede i kroppen. Det ventet bare på at vaksinen – kafédriften – skulle slutte å virke. "Vi fantaserte mye om hvordan det måtte være i andre land. Til slutt ville vi finne ut hva realiteten var", sier de to til Vi Menn Bobil.

(Artikkelen fortsetter under bildet.)

TUNGE TAK: Saltsjøen Laguna Verde helt sør i Bolivia ligger på 4300 meters høyde.

Bobilen

Ekteparet Odermatt fikk bygget sin drømmebobil til verdensreisen – et hus bygget på et Toyota Land Cruiser-chassis fra 2006. Firehjulsdrift og differensialsperre. Maks totalvekt er på 3500 kilo, lengden er i alt på 5,75 meter, høyden er på 2,87 meter (inkl. solcellepanel). 90-liters dieseltank, 16-tommers All Terrain-dekk Innvendig er kabinen 260 cm lang, 185 cm bred og 185 cm høy. Friskvannstanken er på 150 liter, gråvannstanken 40 liter. Kjøkkenet har gasskoker med tre bluss, og en Webasto-varmer kan varme opp tjue liter vann om gangen.

Til Nord-Amerika

Etter mange år bestemmer de seg. Paret, som nå er i femtiårene, vil ut og se verden i en bobil, før de blir for gamle. 10. april 2009 sier de farvel til Sveits og legger ut på en ferd som fortsatt pågår, og så langt har tatt dem over store deler av kloden.

En slogan fulgte med på lasset: "For gamle til å arbeide, for unge til å dø – i toppform for reising." Dette skrev paret på sin hjemmeside www.reisevirus.info, der du i detalj kan følge deres bobilferd.

Den første turen går til Hamburg, der de overnatter på fisketorget ved Reeperbahn. Dagen etter leveres bobilen for containerfrakt over til Canada. De vil starte i egne hjulspor fra 80-tallet, og fortsette å kjøre Pan-American Highway, som i alt består av 30 000 kilometer med veier mellom Alaska og Argentina.

5. mai er Ruth og Walter på plass på havna i Halifax, for å hente ut bobilen. Så starter de på en nærmest uendelig bobilreise. Planen er å bruke lang tid på hver destinasjon. De ønsker å lære hvert land å kjenne, og det gjør man ikke på noen dager.

21. juli 2009 ankommer paret Alaska, etter 2,5 måned i Canada. I de neste to månedene gjøres USA unna, med Las Vegas som neonlys-blinkende punktum. Grensen til Mexico krysses i slutten av november.

(Artikkelen fortsetter under bildet.)

TAR SEG FRAM: En robust bobil med 4WD er ekstra kjekt å ha når det er et stykke til nærmeste indiske motorvei.

Topp tre

Friluftsliv

1. Canada

2. Argentina

3. Chile

Kultur

1. Peru

2. Myanmar

3. Usbekistan

Eventyrlige opplevelser

1. Nord-India

Verdens høyest liggende bilvei i Ladhak, der Khardung La ligger 5602 meter over havet. Interessant kultur med gamle munkeklostre.

2. Bolivia

Saltsjøen Salar de Uyuni, fascinerende møter med indianere, landskap med geysirer og varme kilder der vi kokte eggene våre i 4000 meters høyde.

3. Tadsjikistan

Vennlige mennesker, Pamir-fjellene nær Afghanistan, og pass på over 4700 meter.

To år i Sør-Amerika

Sju måneder i engelsktalende land avløses nå av nye måneder med spansk og portugisisk. Grensepasseringen foretas fra San Diego i California og over til den meksikanske delstaten Baja California, og med det trosser ekteparet Odermatt flere advarsler fra amerikanere om at de vil møte både farer og tung korrupsjon på den andre siden av tollstasjonen.

Fra Mexico går turen inn i engelsktalende Belize, der det heter seg at europeere utenfor EU trenger visum. Noe som viser seg ikke å stemme.

Hva de kom til møte i det neste landet – Guatemala – er de spente på, siden ryktene går om at dette landet er gjennomsyret av fattigdom og kriminalitet. Men etter en måned konkluderer Ruth og Walter med at de nesten bare har møtt vennligsinnede mennesker, og knapt opplevd å være utrygge. En overraskende idyll som nok ikke er tilfelle lenger i dag.

Honduras, Nicaragua og Costa Rica er neste land på programmet, før ekteparet bevilger seg to måneders ferie i Sveits. Sommeren 2010 er de tilbake i bobilen igjen, og fortsetter inn i Sør -Amerika. Også her tar Ruth og Walter seg god tid. Hele to år, faktisk, bare avbrutt av fire måneders opphold i gamlelandet i midten av 2011.

Deretter blir det et nytt opphold i Sveits.

(Artikkelen fortsetter under bildet.)

SØR-AMERIKA: Dette bildet er tatt i nærheten av byen Caleta Olivia, nær Santa Cruz i Argentina.

Hvor er det farligst?

I løpet av de fem årene Ruth og Walter Odermatt reiste i sin bobil i Nord-, Mellom- og Sør-Amerika ble de aldri robbet. Men visst hørte de historier om andre som ikke var like heldige. Mest vanlig er det med innbrudd i bobilene mens de står parkert på store p-plasser foran kjøpesentra. Men det kan i verste fall gå atskillig verre. For to år siden bodde en god venn av paret sammen med hunden sin i bobilen i det nordlige Mexico, i en periode der kona og datteren var hjemme i Sveits på ferie. Om natten brøt flere menn seg inn i bobilen og drepte både mannen og hunden. Men til tross for dette, tror ikke Walter Odermatt at det er land i Amerika eller Asia som er de farligste.

– De farligste landene er i Sør-Europa. Hadde vi reist gjennom land som Frankrike, Italia og Spania i fem år ville vi garantert ha vært robbet. Og uansett – eventyr er sjelden farlig, det er rutine som er farlig.

Silkeveien

Halvannet år etter at den i alt tre år lange Pan America-turen er avsluttet, kaster Ruth og Walter Odermatt loss igjen. Nå blir kursen satt mot Tyrkia, Iran, Øst-Europa, Kina, Sørøst-Asia og India. Ruten de planlegger å følge er en del av det gamle handelsnettverket vi kjenner som "Silkeveien".

Iran er i første omgang reisemålet paret er mest spent på. Som mange andre reisende blir de overrasket over de vennlige menneskene der. Og over hvor billig drivstoffet er! Og over hvor annerledes mange iranere lever bak egne fire vegger. Det nytes ofte alkohol og danses, i et land hvor det ikke engang er lov å holde hverandre i hendene ute på gata.

Etterpå venter en rekke med stan-land. Først Turkmenistan. Ansett som kanskje verdens mest korrupte land. Et diktatur få vestlige turister besøker.

Turkmenistan viser seg da også å være et utrivelig og kanskje farlig land for vestlige turister. Ruth og Walter får blant annet tips om aldri å vise fram kameraet, og heller ikke ta bilder av offentlige bygninger.

De gjør besøket kort, og tar seg videre til et fattigere men langt vennligere og åpnere land – Usbekistan. Det største problemet der viser seg å være tilgangen til diesel, siden de fleste bilene er bygget om til å gå på gass.

Så følger Tadsjikistan, som også gleder sveitserne med en uventet vennlighet. Khirgistan blir også et fint bekjentskap, mens Khasakstan – beryktet for sin korrupsjon i politiet – blir en mer blandet opplevelse. Blant annet prøver politiet å lure en stor fartsbot ut av dem, åpenbart på grunnlag av et forfalsket "bevis". Men her, som ellers på alle sine reiser i bobil, blånekter Ruth og Walter å betale korrupte tjenestemenn.

(Artikkelen fortsetter under bildet.)

TOPPTUR: Khardungla Top er verdens høyeste kjørbare fjellpass, 5359 meter over havet. Ekteparet Odermatt nådde toppen i august 2015.

Kostnader

Ruth og Walter Odermatt lever på oppsparte midler, og har i snitt gjennom fem års reising hatt en månedsutgift på cirka 1500 euro. Da er alt inkludert – mat, diesel, klær, suvenirer, inngangspenger, camping, forsikring og reparasjoner. Da er det greit med en driftssikker Toyota Land Cruiser. Men heller ikke den er feilfri. En gang brøt girkassen sammen, og det i jungelen i Bolivia. Den kunne ikke fikses, og en ny girkasse måtte flys over fra Sveits og så fraktes fra La Paz og inn i jungelen. To måneder tok dette. Ellers forklarer paret de lave utgiftene med at de lager nesten all mat selv, og stort sett frikamper. At de lager maten selv tror de også er forklaringen på at de nesten aldri har vært syke på sine reiser. Strøm klarer de seg med ved hjelp av vanlig lading og store solcellepaneler til å sette ut.

Kolonnekjøring i Kina

Over i Russland besøker paret verdens største ferskvannssjø – den berømte Bajkalsjøen i Sibir. Etterpå dreier de på rattet, og kjører inn i Mongolia og, etter hvert, hovedstaden Ulan Bator. I tre uker kjører Ruth og Walter i Mongolia, hvis kultur de finner uendelig forskjellig fra vår vestlige. Men menneskene der er vennlige og hjelpsomme.

Neste grensepassering er over til Kina. Dette er ikke et land det bare er å gire seg inn i sånn uten videre. Du må ha et nytt førerkort og bilen må ha et nytt registreringskilt, og dette er ting du må søke om å få ordnet 4–5 måneder før du planlegger å passere grensen.

Og på grensa får Ruth og Walter beskjed om at det er forbudt å ha et verdenskart klistret opp på karosseriet. I hvert fall et kart som viser grenseoppgangen mellom Kina og India. Den er visst ikke helt i boks.

Kina kjøres gjennom i kolonne med andre vestlige besøkende i bil. Sammen deler de både en ganske høy kostnad for å få kjøre egen bil i Kina, samt en offisiell og påbudt guide. Det er nemlig ikke fritt fram for turister å kjøre hvor de vil der. Men guiden er hyggelig, og Ruth og Walter trives godt under sitt månedslange Kina-besøk.

Etter Kina følger en rekke land i Sørøst-Asia: Laos, Kambodsja, Thailand og Myanmar. I sistnevnte land må de også ha med en guide, i tillegg til at to personer fra myndighetene kjører etter dem.

I begynnelsen av mars 2015 krysser det sveitsiske paret grensen til India, der de tilbringer en måned, før de tar seg over til Nepal og blir der i noen uker.

Etter en to måneder lang ferie hjemme i Sveits returnerer Ruth og Walter Odermat til Nepal og India, der de tilbringer nye to måneder med bobil før et halvannet år langt Asia-eventyr avsluttes. Og et nytt starter. Ett som pågår nå.

Afrika.

Les hele saken
Les alt om:

Trude Susegg, redaksjonssjef

Vi setter stor pris på kommentarer og innspill i debattene våre. Vær forsiktig med personangrep og sjikane og prøv heller å forklare hva du mener og hvorfor. Takk for at du bidrar i debatten!