Da fisken forsvant, måtte det tenkes nytt

Tilpasning. Årets ord? Alt er i endring, og vi må tilpasse oss, sies det.

Slik ble det også for alle de flotte havnene på den svenske øya Öland. Havner som i årevis var preget av fiskebåter som kom til lands bugnende av fisk og skalldyr.

Men så forsvant fisken. Bransjen havnet gradvis på land, der den sprellet litt før sløyinga var et faktum. Og det ble helt stille. Hva nå?

Tilpasning. Det var "hva nå". Havnene måtte få nye ben å stå på. Nye inntekter.

Blikket ble vendt innover på øya, som allerede var et yndet mål for campingturister, og berømt for campingplassen med eget TV-program - Böda Sand. Bobilturismen hadde vært økende i noen år, og disse folkene etterspurte alternativer til campingplasser med hoppeslott og annen halloj.

Så tenkt, så gjort. I dag tilbyr fjorten havner på Öland noen av Sveriges fineste bobilparkeringer. "Rullestuene" invaderer øya om sommeren, og ikke minst bobiler med norske skilter finner gjerne veien til Kalmar på Sveriges østkyst, der man aldeles gratis kan ta bruen over til Öland.

Vi gjorde det samme, for å se hva stedet har å tilby.

Ställplats

I Sverige kalles plasser eksklusivt ment for bobiler for "ställplatser". Et uttrykk arvet fra det tyske "stellplatz". I Norge er muligens "stellplass" på vei inn, men vi velger inntil videre å kalle det for "bobilparkering".

Over på Öland-siden av brua setter vi mer eller mindre tilfeldig kursen mot nordøstkysten, og Kårehamn. Intet dårlig valg!

Etter å ha funnet oss en nydelig plass på den ytterste bryggekanten, ringer vi "hamnkapten" Stefan Milsten. Gjett hva han kan fortelle?

- I 2011 ble vi kåret til Sveriges beste ställplats!

Det betyr noe i et land som har rundt 430 av dem. Milsten kan tilby hele 45 bobilplasser, hvorav 35 av dem er tilknyttet strøm. Ellers har betalende gjester tilgang til toaletter og dusj. Selv om dette finnes i bobilene, er det alltid bedre å å skite andre steder enn i eget reir.

Så mange nordmenn har ikke Milsten sett ennå. Men de er begynt å dukke opp.

- Bare husk at det ofte er fullt her på sommeren. Men vi prøver å lirke det til, kommer det et par for mye.

Lekker sjømat

Vi slår oss til ro på bryggekanten. Lager mat, nyter et glass vin. Lever med solnedgangens bedagelige tempo, minutt for minutt.

Og så står jeg opp klokken 04.00. Da er nemlig sola klar for en ny arbeidsøkt over vår del av planeten, og lyset er på sitt aller vakreste over Kårehamn når den titter frem fra horisonten.

Etter frokost oppdager jeg at det også er en restaurant i havna. Du verden! Og ikke bare det, rundt hjørnet ligger en fiskebutikk. Der treffer vi på Tomas Isaksson, som sammen med kona Eva driver Kårehamns Fisk & Havskök.

Ekteparet er også de egentlige administratorene av Kårehamn Gjestehavn (Stefan Milsten er ansatt av dem til å styre selve bobilparkeringen). Selv har de en avtale med kommunen, som eier havnen.

For slik er det med mange av fiskehavnene - kommunen eier dem, men har ikke selv lov å drive næring som konkurrerer med privat næringsliv på øya.

- Campingplassene prøvde først å hindre oss i å starte med bobilparkering her. Men det måtte de gi opp. Og nå har vi 2500-2800 gjestenetter i året, forteller Tomas Isaksson.

På fiskebutikkens meny står det varm- og kaldrøkt laks, røkt makrell, gravet laks, laksepai, hjemmelaget potetsalat, sauser og mye annet snadder. Jeg går inn for å hilse på og ta noen bilder, og kommer ut igjen 365 kroner fattigere. Som erstatning har jeg fått noen poser med smaskiga greier.

Slottet som ble slått

Med på kjøpet fulgte en rekke tips om steder vi bør besøke her nord på Öland. En av dem er å kjøre langs vestkysten av øya, helt ytterst, bort fra hovedveien. Kommunen har ikke skiltet til denne veien, og vi kan forstå det.

For det første er det snakk om en hullete grusvei man knapt kommer over 25 km/t på. For det andre er det mange gående og syklende folk her, som nyter den friske lufta og den nervebalsamerende stillheten, og man føler seg litt malplassert med en breial dieselputrende bobil.

Stenhuggeriet i Sandvik, Byxelkrok og et par andre plasser Tomas anbefaler, får vi overhodet ikke tid til. Vi har et par viktige steder å besøke på denne delen av Öland, før vi skal helt sør for en ny overnatting.

Derimot tar vi oss tid til å se Borgholm slott. Bare ruinene står igjen av det som etter siste halvdel av 1200-tallet lenge var et militært støttepunkt, som et symbol på at slott i riktig gamle dager var noe man oftere brukte til forsvar enn til representasjon eller til et egnet sted å vinke fra.

Borgholm slott har da også en dramatisk historie. Blant annet falt det i kamp mot danskene i 1612, etter at de uniformerte drengene hadde klart å blåse et hull i muren stort nok til fire vogner. Senere sluttet de to landene fred, Sverige fikk Öland og slottet tilbake, og bestemte seg for å invadere Russland. Og sånn gikk visst dagene på den tiden.

I 1806 tok en storbrann knekken på enda mer av slottet, som etter den tid har klart seg godt som ruin. Og som Ölands kanskje fremste turistmål. Bak de hardt prøvde murene finner du også et spennende museum.

TV-stjerne

Tilbake på asfalten går det unna nordover. Fartsgrensen er som regel 90 km/t, og veiene er rette og oversiktlige. Vi er på vei mot den eneste campingplassen vi har tenkt å vise oss på her på øya. Ganske enkelt fordi campingplassen er en etablert TV-stjerne i Norge - Sveriges svar på vår egen fordums TV-serie Campingliv fra Larkollen.

Hit reiser mange i påsken

Verdens vakreste vårhage er påskens mål for mange nordmenn.

For du har kanskje hørt om Böda Sand? Vi snakker om campingplassen som er Ölands største, med Sveriges lengste sandstrand. Kjent fra en realityserie fra Kanal 5, også sendt på TV Norge.

Böda Sand fremstår ikke like skremmende i mai, som når den er stappet full av hoj og gnål og organisert sommermoro i høysesongen. Faktisk utelukker jeg ikke at det kunne være fint å ta en natt i bobilen her.

Men vi velger likevel å dra videre til et nærliggende, og for oss mer relevant, tilbud. Böda Hamn. "Årets Ställplats 2009". Et sted med plasser enda nærmere sjøen enn hva en bobilist kan oppnå på Böda Sand. Og med en langt roligere hvilepuls.

Også der kan bobilistene nyte godt av mer enn de selv kan trylle frem på tre bluss. Is, fiskemat, kafé - tilbudene om å "spise ute" setter en spiss på oppholdet, også i en fiskehavn for bobiler.

Mystisk landskap

Noen overnatting på Böda Hamn blir det heller ikke. Vi har nemlig fått tips om at "Årets Ställplats 2014" befinner seg sør på Öland. Degerhamn. Den må vi jo sjekke ut.

Drømmestedet få vet om

To timer fra Oslo ligger et paradis for den aktive camper.

Så vi legger oss i fint driv på I36 sørover. Der møter vi noe de færreste nordmenn har hørt om. Men den som har lest Johan Theorins bøker fra Öland kjenner til det særprege geologiske fenomenet som kalles alvar.

Et alvar er en landskapstype du bare finner på Öland og naboøya Gotland. Jordbunnen består av et tynt dekke av forvitringsjord på kalkfjell. I det relativt nedbørfattige klimaet man har på Öland gir dette grobunn for en steppeliknende flora.

Det er tørt, mystisk og - for en som er vant med å bruke bobilen som utgangspunkt for vandring i norske fjell - ikke spesielt fristende. Men vi ser da flere turgåere ute i alvaret.

Etter et par timers kjøretur fra nordsiden av øya svinger vi fra I36 og ned på Degerhamn i Mörbylånga kommune. Et tettsted med rundt 300 innbyggere.

Først forbi sementfabrikken som med sine 75 ansatte er stedets livsnerve, og som er eier av grunnen der det i dag er bobilparkering. Så bort til gjestehavnen, som ikke har Kårehamns rene bryggekai-plasser. For her står bobilene i spredt orden på gress; noen litt i le nær den lille vika som skjærer inn mellom sementfabrikken og bobilparkeringen, andre direkte ut mot sjøen.

Man skulle kanskje tro at sementfabrikken, som avgir noe støy, skulle være til en viss plage og irritasjon for bobilgjestene. Men vi legger faktisk ikke særlig merke til den, det lille døgnet vi er her. Kanskje fordi Degerhamn Gjestehavn i seg selv har så mye bra å by på?

Karismatisk havnevert

Plassen oppleves som et stort "smultronställ", med et servicebygg som både er praktisk og hjemmekoselig. Her det gullende rent som et resultat av forbudet mot bruk av utesko for den som benytter seg av dusjer og toaletter, vaskemaskin og tørketrommel.

Og så finnes det her et vandringsbibliotek.

- Det er ikke et sånt bibliotek som springer omkring, altså!

Det er havnevert Sten Persson som kommer med denne nyttige opplysningen. Og forklarer deretter flirende at dette er et bibliotek hvor man kan sette igjen egne bøker og forsyne seg med nye. Smart, selv om royalty-mottakere kanskje ikke er helt enige.

Persson er ordfører i båtforeningen som styrer bobilparkeringen, og ber meg aldeles ubeskjedent bare å kalle ham "Mr. Degerhamn". Så folder han hendene, setter blåblikket i meg, og lurer på hva jeg kan gjøre for ham.

En karakter, denne havneverten (som i ettertid har sluttet i jobben). Etter et fall fra et tak er føttene hans ikke helt klare for nye steg ennå, så "Mr. Degerhamn" fjerter rundt på bobilparkeringen på en ombygget gressklipper, med hestehale, ringer i øret, pengetaske, kvitteringsblokk og splitter ny kortautomat. Høylytt og humørfylt, alltid klar for en kaffetår og litt skitsnakk.

Det er Persson som tipser oss om det som blir vårt besøks siste reise. Ölands Södra Slinga er navnet på en veistrekning sør på Öland, med tilhørende brosjyre der alle som kan ha noe å tilby en bobilist står oppført. Det handler om å selge seg!

Vi besøker borgen Eketorp, som tidligere også var en liten bondelandsby, og sklir ned til Gräsgård hamn der vi angrer som pokker på at vi har brukt opp kontantene. For der gikk vi glipp av et solbadet Fish'nChips-måltid på bryggekanten.

Så ta med kontanter, og sørg for å ha rikelig med tid, helst minst en uke, når du besøker Öland. Øya er et paradis for deg med bobil. Det er egentlig bare å få turen i havn.

Denne saken ble første gang publisert 26/03 2016, og sist oppdatert 01/05 2017.