Samler Norge mellom permer
Lager Norges mest trykte bok
Og har funnet drømmeløsningen for å klare oppgaven.
NAFs Veibok er den boka i Norge som (årlig) trykkes i høyest opplag. Tretti versjoner er laget i løpet av 80 år. En veiviser som har befunnet og befinner seg i titusenvis av hanskerom rundt omkring i landet.
Per Roger Lauritzen er bokens redaktør. En jobb han har hatt siden 2011. Lauritzen er for øvrig vant med bøker etter rundt femti bokutgivelser der stikkordet er "friluftsliv". Og de fleste arbeidsår er tilbrakt som ansatt i Den Norske Turistforening (DNT).
– Fra DNT til NAF? Snakker om å gå til sengs med fienden?
– Mange har sikkert tenkt sånn. Men faktum er at NAF er klimabevisste og like opptatt av miljøspørsmål som Turistforeningen. Og mye av meningen med Veiboka er å synliggjøre mulighetene i norsk natur, og forfekte at Norge er vårt nærmeste ferieland – og kortreiste ferier er jo bra for miljøet. Dessuten er det nok et faktum at få kjører så mye bil som friluftselskere. Som ansatt i Turistforeningen kjørte jeg også land og strand rundt med bil, smiler Lauritzen avvæpnende, og mer enn antyder at jobbene er mer like enn ulike.
Fordel med bobil
Da Lauritzen skulle i gang med den svært omfattende jobben å oppdatere og fornye Veiboka, måtte han og arbeidsgiveren foreta et valg. Hotell eller bobil? En hotelltilværelse ville antageligvis bli noe dyrere for en ansatt som reiser land og strand rundt hele sommerhalvåret. Det var likevel ikke avgjørende da avgjørelsen ble tatt.
– Hotell blir fort halve dager. Med en bobil kan jeg være på jobb døgnet rundt. Overnatte der neste dags arbeid starter, parkere der lyset er godt på et gitt tidspunkt.
Uten å tvinne tommeltotter
Fleksibilitet og frihet!
Det er hva Asker-mannen Per Roger Lauritzen snakker om. Utelyset skrur seg for eksempel ikke av om redaktøren av NAF Veibok sjekker inn på Ullensvang hotell klokken seks en ettermiddag. Kanskje skinner det sågar på sitt beste to timer senere, på en nærliggende trang dals idylliske kirke? Da vil redaktøren gjerne være der, knipse et guddommelig vakkert bilde med sitt kamera, og ikke tvinne tommeltotter på et sterilt rom med bibel i nattbordskuffen.
Nord-Norge er favoritten
Idéen om at en bobil kunne egne seg godt til jobben med Veiboka suget Lauritzen fra eget bryst. En snaut to måneder lang leie av en Challenger 44 i 2012, brukt frem og tilbake til Varanger i Finnmark, overbeviste ham ytterligere.
Veiboka
Veiboka er Norges største bok målt i opplag (580 000). Den inneholder oversiktskart, veikart, detaljert beskrivelse av alle hovedveier og mange mindre veier, et stedsnavnregister med over 27 000 oppslagsord, 600 fargebilder, turforslag, faktastoff og sågar oversikt over mange tømmeplasser for bobil-toaletter. I dag bruker de færreste Veiboka til å navigere med. Den er snarere et supplement til GPS-navigatorer. De siste årene har Veiboka også kommet i digital versjon, og den kontinuerlige oppdateringen av denne versjonen blir utgangspunktet for den neste trykte versjonen. I følge redaktør Per Roger Lauritzen vil det snart komme en digital Veibok som kan lese opp tekst om severdigheter som passeres.
Senere samme høst støtte han på den tidligere sjefen hos Challenger- og Concorde-forhandler Bobilsenteret Øst, Knut Sørensen. Ikke så mange forhandlere befatter seg med utleie, men Sørensen var åpenbart av den løsningsorienterte typen.
– Så i 2013 leide vi en bobil for fem måneder hos denne forhandleren, forteller Lauritzen.
Nå var det strengt tatt en bybobil han leide i 2013. En Vany 02 Max, seks meter lang og drøye to meter bred. Den var god å kjøre og hadde hendige dimensjoner i forhold til trange veier i grisgrendte strøk.
Opptatt av bakkeklaring
Ulempen var et lavt montert Webasto-anlegg som gjorde det utfordrende å ferdes på ujevne veier.
– Etter å ha kjørt en del på dårlige veier er jeg blitt veldig opptatt av bakkeklaringen på bobiler, smiler han.
Lauritzen satt nok også igjen med en erkjennelse av at vanen var en løsning som plassmessig passet best for maks to personer.
For 2014 leide NAF og Lauritzen en Challenger Genesis 297 GA. Dette er en 6,96 meter lang og 2,35 meter bred bobil med langsgående enkeltsenger og stor garasje. Padleentusiasten Lauritzen fikk dessuten montert et takstativ, slik at han kunne ha med kajakk på turene.
Fra Lindesnes til Karlsøy
I løpet av sommerhalvåret 2014 kjørte han 20 000 kilometer, fra Lindesnes i sør til Karlsøy kommune helt nord i Troms. Stort sett fra morgen til kveld. Favorittfylker?
– De tre nordligste fylkene egner seg kanskje særlig godt til bobiler. Her er det store avstander, og det kan være langt mellom hotell og serveringssteder. Og så er det enkelt å finne en usjenert plass å stå her. Men dette gjelder jo ikke de typiske turiststedene som Helgelandskysten og Lofoten. Der er det regelrett trangt om plassen i høysesongen.
Bryllupsreise på lasteplanet
Turistbildet har definitivt endret seg med en økende mengde bobiler. For å illustrere poenget forteller Lauritzen om den gangen, for mange år siden, han som nygift besøkte legendariske Eggum i Lofoten.
Han og kona overnattet på lasteplanet i en pickup, aldeles alene på en grønn slette mellom steile svarte fjell og storhavet.
I 2014 er de der igjen. Nå i bobil. Og må få et velvillig fransk par til å trekke til seg campingbordet en smule, slik at de kan få plass på den siste ledige flekken på en av parkeringsplassene som er laget for å ta i mot turister.
På ny opplever de fantastiske Eggum i godvær, men nå blant 40-50 andre bobiler med besøkende som vil oppleve den svimlende topografiske kontrasten badet i midnattssol.
Mat må man ha
Per Roger Lauritzen oppdaterer opplysninger og retter opp feil i Veiboka. I tillegg samler han informasjon og tar bilder til andre NAF-bøker. I 2013, for eksempel, kjørte han samtlige atten Nasjonale Turistveier; en jobb utgitt mellom permer i 2014, blant annet som en velkomsthilsen til nye NAF-medlemmer.
– Den neste boka skal handle om overnattings- og serveringsteder som ligger utenfor allfarvei.
Lauritzen, som er en habil fotograf, tar også bilder og lager tekst til Ruteplanleggeren på naf.no, der man kan søke opp attraksjoner av forskjellig art langs ruten en planlegger å kjøre.
Bedre mat langs veien
«Den som vil ete skal jobbe», sier et ordtak. Og lange dager krever sine måltider for å gi ønsket faglig utbytte. Lauritzen regner seg ikke for å være blant landets feinschmeckere i matveien. Så kulinariske mesterverk trylles åpenbart ikke frem fra tre bluss.
– Men jeg kjøper nå råvarer og lager litt mat. Frokost og lunsj pleier å være enkle greier, gjerne yoghurt og blåbær. Og så hender det jo ganske ofte at jeg spiser middag på hotell eller veikroer.
– Triste saker, det man får servert langs etter veien?
– Jeg synes faktisk det har blitt bedre. Utenfor allfarvei finner jeg ofte mat av høy klasse, men også veikroene og bensinstasjonene er blitt flinkere til å tilby et bredere utvalg av mat.
– Legger du på deg og får såkalt bobilskropp i løpet av noen måneder i bobil?
– Nei, tvert i mot. Jeg beveger meg mye, går på tur og padler.
Bruk folkeskikk
Lauritzen har, som så mange andre, vært av den oppfatning at det stort sett er pensjonister som befatter seg med bobiler. Det inntrykket har endret seg etter at han selv er blitt en erfaren bobilbruker.
– Jeg opplever ikke minst stadig at par i førtiårene, eller single for den slags skyld, parkerer bobiler i nærheten av en aktivitet de skal utføre. For eksempel padling eller sykling. Bobilen er jo et utrolig bra utgangspunkt for friluftsaktiviteter.
Ikke minst Lauritzen selv har erfart det. Og han har erfart at den som bruker folkeskikk, vett og forstand i sin bobilbruk, sjelden møter problemer i forhold til dette.
– Jeg har mange ganger vært usikker på om jeg kan stå et spesielt og muligens privat sted, for eksempel hvis jeg skal fotografere landskap eller padle en tur. Da spør jeg alltid. Og har så langt alltid fått ja. Fastboende setter selvsagt pris på at bobilfolk ikke bare tar seg til rette, og jeg for min del har møtt mange hyggelige mennesker på denne måten.
På sine ferder har Lauritzen primært fricampet.
– Jeg har intet imot campingplasser, men en av bobilens store fordeler er jo uavhengigheten, og det har oftest passet meg bedre å fricampe.
– Jeg arbeider gjerne utover kvelden og trenger som regel bare å sove, og hvorfor betale ekstra for det? Noen ganger har jeg stått på plasser tilrettelagt for bobiler, men det har stort sett vært nær byer og bysentre.
Den største utfordringen
Per Roger Lauritzen nøler ikke ett sekund når vi spør om hva han har opplevd som mest problematisk i sin bobiltilværelse. Han har aldri opplevd noe ubehagelig i bobilen, bortsett fra at han har lært en del om hvor utsatt lette bobiler med store vindfang er for sterk vind.
– Men den største utfordringen er at det er alt for få tømmeplasser for toalett, noe som kan friste enkelte til å tømme dritten i naturen.
– Ofte er det mangelfull skilting av disse plassene, også. Og hvorfor kan ikke campingplasser la passerende bobilister tømme toalett og gråvannstank for en femtilapp, i stedet for å kreve at man er innsjekket gjest for å bruke disse fasilitetene?
Denne saken ble første gang publisert 25/04 2015, og sist oppdatert 03/05 2017.