Bobilfolk

Hilse eller ei?

Å hilse på andre i bobil synes å være et skandinavisk fenomen. Burde vi kanskje kutte ut vinkingen?

FOTO: Petter Berg HM Foto

FOTO: Petter Berg HM Foto

Publisert Oppdatert
FOTO: Petter Berg HM Foto

FOTO: Petter Berg HM Foto

Det er et gammelt fenomen at grupper av trafikanter hilser på hverandre. "Behovet for allierte", forklares det gjerne med. Markere tilhørighet til en gruppe som skiller seg ut. Det er "vi og de andre". Likesinnede som markerer fellesskap med en gest. Understreker samholdet.

I riktig gamle dager løftet gjerne menn på hatten når de møtte en bil av samme modell som deres egen. Det var få biler på veiene, og synet utløste automatisk en følelse av fellesskap.

Motorsyklister er en annen gruppe med lange tradisjoner for å hilse på hverandre. Også her startet det fordi det var få motoriserte tohjulinger på veiene. I dag finnes det rundt 130 000 tunge motorsykler på norske skilter, men vinkingen fortsetter. Riktignok ikke som et eneste stort veivende fellesskap. Det finne undergrupper. Harley-eiere hilser for eksempel helst bare på andre Harley-eiere.

Den samme følelsen av gruppetilhørighet inntreffer når man møter folk på tur i skogen eller til fjells. Det oppstår et slags fellesskap. Og jo lenger inn i svarte skauen eller opp i forblåste fjell en snubler over friluftsglade medskapninger, jo større oppleves fellesskapet. Og jo tydeligere blir hilseritualet.

Slik får vi anta at hilsningen startet med de som for en del år siden kjørte bobil her til lands, og i Skandinavia ellers. De var få. Det føltes nok naturlig å vinke.

I dag finnes det rundt 33 000 bobiler på norske skilter, og i sommermånedene kryr det i tillegg av utenlandske bobiler her. Og de er støtt på veiene, mens campingvognene (som bobil-folk uansett ikke utveksler hilsninger med) står mer i ro. Et eksempel: underveis fra Jotunheimen til Oslo i juli støtte jeg bare på noen få campingvogner, men kanskje et tresifret antall bobiler. Armen kunne jo gått som ei gammel oljepumpe nedover Valdres, forbi Hønefoss og innover mot hovedstaden. Men den gjorde ikke det.

Hvorfor ikke? Fordi jeg ikke er glad i denne tradisjonen. Og dermed aldri hilser først. Og åpenbart er jeg ikke alene, for neppe særlig flere enn halvparten av bobilistene jeg møtte løftet armen til hilsen.

Nedover i Europa er det enda sjeldnere at man hilser. Kanskje bare 10-15 prosent av bobil-brukerne vi møtte gjennom Tyskland, Østerrike og Italia i sommer vinket. Noe som mer enn antyder at dette primært er et skandinavisk fenomen. Kanskje bobileiere nedover i Europa ikke synes det er noe spesielt ved det å møte andre i samme type kjøretøy?

Men hvorfor liker jeg det ikke? Fordi det er for mange av oss nå. All denne vinkingen virker litt tøvete, tar fokus og kan i visse tilfeller også være trafikkfarlig. For eksempel på en smal og svingete vestlandsvei, der begge hendene bør være på rattet og øynene på veibanen.

Men det skyldes nok delvis også at jeg rett og slett ikke opplever et akutt fellesskap med andre bobil-eiere. Jeg føler et eventuelt fellesskap med andre mennesker på bakgrunn av hvordan de er, hva de sier, hva de gjør, hva de står for. Ikke på bakgrunn av hva de kjører, eller hvilken ferieform de velger.

Ok, så er dette kanskje ingen stor sak. Men det kan faktisk kan være irriterende og hele tiden bruke energi på å sjekke om de man møter hilser. For det gjør jeg, og kanskje mange med meg. Det er jo nemlig slik at man ikke vil være uhøflig. Vinker noen, vinker man tilbake. Hvem vil være ei klyse (bortsett fra Christer Falck)?

Jeg innser at det nok kan være vanskelig å avskaffe bobil-vinkingen i Norge. Løsningen kan være å anskaffe en av disse veivende hendene på stang med sugekopp. En slik som kan plasseres på dashbordet. Dermed kan jeg være konstant på hils med alt og alle som kommer min vei.

Selvsagt vil jeg da ikke gjøre forskjell på bobil-kjørende og andre trafikantgrupper. Men så er det jo også akkurat slik jeg vil ha det.

Les også:

En genial bobil

De første campingbilene

Bobilen som ikke er en bobil

Nyttige tjenester

FORUM

Underholdning