Ut på Fisker-tur

Fisker Karma virker veldig bokstavelig talt ikke som en vanlig bil. Læret i kupeen - ubehandlet og fra bærekraftig skotsk kveg - er mer læraktig og mer hårete å ta på. La fingrene løpe over treet i dashbordet, som er hentet opp fra Michigansjøen. Strukturen er grovere, mer organisk, mer tre-aktig enn det plastaktige treverket i en luksusdoning.

Trykk på den høyoppløselige pekeskjermen, og føl den summende tilbakemeldingen i fingrene. Bilen forlanger å bli tatt på. Og sett på.

Metallet i Karmaen minner om en enorm Hot Wheels-leke: Framstikkende buer og hvelvete sideflater.

Malingen inneholder knust glass fra resirkulerte flasker, taket er et enormt solpanel (et panel med ganske minimal funksjon; på sitt beste gir det Karmaen halvannen kilometer drivkraft daglig), og felgene måler 22 tommer. Dette er ingen bil for beskjedne folk.

En ambisiøs danske

Karmaen virker å ha hentet mer fra de store Cadillacene og Lincolnene fra 60-tallet; biler som ble drømt fram til realitet av designere, og ikke av menn med penger.

Og det ble den jo også:

Karma er et innfall fra designeren Henrik Fisker som tegnet BMW Z8 og Aston Martin DB9 før han satte kursen mot Silicon Valley hvor han sikret seg 1,1 milliarder dollar med statlig finansiering og et tilsvarende beløp fra private for å få denne super-øko-GT-bilen ut på veien.

Fisker har store planer: Han forventer å selge 15 000 Karmaer årlig, og i 2012 vil han introdusere en mindre firedørs hybrid med kodenavnet "Nina" som han sier vil gå ut i 100 000 stykk årlig. Ambisiøst så det holder.

Et rungende "tja"

Men store planer og kuskinn teller ikke mye om Karmaen er et esel på veien. Holder den mål? Svaret på det blir et rungende "ja". Eller, vel, kanskje et rungende "ikke helt", avhengig av hvilken girspak du velger å bruke.

La meg forklare. Akkurat som Opel Ampera, er Karma en hybrid med ekstra rekkevidde.

Den 2-liters turbo bensinmotoren fra GM driver aldri hjulene direkte, men slår inn for å skaffe ekstra strøm når elektromotorene krever det.

Med full lading kan Karmaen klare å kjøre omkring 80 kilometer før den trenger en stikkontakt eller må bruke bensinmotoren.

I Stealth-modus

Bak rattet finnes to padleårer. Ikke for å skifte gir, men for å koble mellom fullelektrisk Stealth- og bensin-elektrisk Sport-modus som fyrer opp den tradisjonelle motoren.

I Stealth-modus kommer Karmaen opp i 100 km/t på 7,9 sek, og gjør 150 km/t. I Sport-modus frigjøres (hold deg fast!) 1245 Nm med dreiemoment, noe som lar bilen oppnå 100 på 5,9 sek og toppe på over 200 km/t.

Klikk inn venstre padleåre for å legge inn Stealth-modus, og alt blir merkelig fint. Tross de enorme dimensjonene - Karmaen har samme hjulspor som Mercedes S-klasse - føles den kvikk og kompakt.

Den elektriske motoren gir hele dreiemomentet fra stillestående, og gir deg en lineær dytt med kraft når som helst.

Tennene blir på plass

Selv med disse enorme hjulene rister ikke Karmaen tennene dine ut av kjevefestene.

Det er delvis fordi de spesialutviklede Michelin-dekkene har 35-profil, noe som betyr at det finnes minst noen få mikron med sidevegger som kan ta imot de verste veihullene i Milano.

Den er ikke akkurat svevende, men funker akseptabelt til å være en 2,5-tonner med enorme hjul.

Stille luksus-GT...

For en usannsynlig og unik opplevelse det er å kjøre en stor, læraktig, luksus-GT mil etter mil, i en litt skummel tilnærmet stillhet.

Du blir umiddelbart mer oppmerksom på alle andre lydene som lages av en enorm GT mens den raser av gårde i 110 km/t: Dekkstøy, vindstøy, og selv den vage gnissingen av læret under baken din. Karmaen er ikke morsom å kjøre; ikke i vanlig forstand.

Men som en sensorisk opplevelse er den vanedannende: både helt normal og totalt fremmed.

... som høres ut som et spøkelse

Mens vi snakker om fremmed: Se du de små firkantene hvor du venter å se eksosrør? Dette er små høyttalere som sender ut en syntetisert kvitrende lyd som skal advare fotgjengere om at du kommer kjørende.