- Syklister og sosialister hater den

Ingen er bedre kvalifisert til å kommentere nye Range Rover enn jeg er. Jeg har den gamle modellen, og det har veldig mange av vennene mine også.

Nylig var jeg på party, og det sto 27 biler parkert utenfor. Alle var Range Rovere.

Sånn er det på jobben også. Når jeg skal dra for å filme, booker vi kamerafolk og lydutstyr etter at vi har ordnet med en flåte med Range Rovere til å frakte dem rundt med.

Når vi drar på turné med Top Gear-showet, har hver av oss egne ridere i kontrakten. James May insisterer på at det skal finnes en solid forsyning av potetringer med biffsmak. Richard Hammond ønsker noe jeg ikke skal nevne her. Og jeg krever at uansett hvor vi er i verden, skal vi transporteres i en Range Rover.

For den er utvilsomt verdens beste bil. Hammond er enig. Hele produksjonsteamet vårt er enig. Bortsett fra selve produksjonslederen, som har en Mini Countryman, og derfor er gal.

Den er best, fordi ingenting annet kan gjøre like mye, like bra. Jo, en Rolls-Royce er en anelse mer luksuriøs, men den fungerer ikke på et jorde. Toyota Land Cruiser er mer driftssikker, men mye mer ukomfortabel. En Ferrari er raskere, men du kan ikke ha ei sølete bikkje bak i bilen.

Jeg er klar over av de fleste hater den. Syklister. Sosialister. Fotturister. Og selv petrolheads. De lurer høylytt på hvorfor noen ville ønske å kjøre rundt i en hyllest av størrelse og forbruk.

Mange ulike mennesketyper kjøper Range Rovere. Fotballspillere. Konene til fortballspillere. Elskerinnene deres. Dopsmuglere. Bønder. Forretningsfolk. Amerikanere. De har én ting felles: De vil alle være hertugen av Marlborough.

Det samme gjelder om du kjøper en Aston Martin. Du kan si til deg selv at det skyldes stylingen, motoren eller de fine knappene. Men sannheten er at, når du kjører rundt i en Aston, tror du at du er James Bond.

Det er hva som skjer med en Range Rover. Du kan fylle bilen med sko, barneleker, dop - alt du vil. Men i drømmene er den faktisk fylt med to håndlagde britiske hagler og en dum, gammel svart labrador.

Men nylig var jeg sammen med diverse Range Rover-eiere som faktisk hadde bagasjerommet fullt av hunder og døde fugler. Og alle var veldig interessert i å studere den nye modellen. «Motbydelig» var ordet de brukte mest.

Annonsørinnhold

Dette er skoene som gjelder i vår

Problemet er at sjefen for Land Rovers stylingavdeling ikke er en mann du kan se for deg i sølete slagstøvler, tweed og en 40 år gammel oilskinjakke. Og det synes på bilen han har skapt.

La meg gi deg et eksempel. Når du låser opp dørene, tennes lamper under dørspeilene for å gi deg litt lys. En god idé, som innebærer at du ikke ved et uhell trår i hundedritt.

Men det er trist å måtte rapportere at lyset viser logoen «Range Rover». Det virker ganske enkelt redselsfullt. Det kunne like gjerne stått «Jeg er en dust».

Det er et lignende problem med lysene inni. Det er altfor mye av det. Og så finnes en greie som lar deg bestemme hvilken farge du vil at det skal ha. Rødt. Blått. Lilla. Grønt. Hvitt. Gull. Lista over farger er endeløs. Datteren min syntes at lysshowet veldig gøyalt, og jeg tviler heller ikke på at Lady Gaga vil elske dette. Men de er ikke hertugen av Marlborough.

Og det er mer. Den forrige Range Roveren har luftuttak på rett bak frontskjermene for å slippe ut varme ut fra motorrommet. På den nye modellen er disse uttakene flyttet bakover og satt på dørene. Hvorfor? Hvorfor trenger en dør ventiler.

Sannsynligvis har noen tenkt at ventilene er blitt et kjennetegn på Range Rover, og at de hører med, selv om de helt åpenbart er like mye juks som søylene ved inngangspartiet til herskapsboligene i boligmagasiner.

Men rent teknisk er nye Range Rover et mesterverk. Den er hele 500 kilo lettere enn forrige modell, noe som innebærer at den er raskere og mindre tørst. Men tross den drastiske dietten, føles den fremdeles like solid og tung som britiske puddinger. Jeg er også trygg på at batteriet ikke blir flatt hver eneste gang du vil reise et sted.