Prøvekjørt: Mercedes SLS Black
Fungerer mye bedre enn energidrikk
Mercedes’ nye versjon av SLS Black har mer av alt: Mer krefter, bedre aerodynamikk, og mer karbon. Det liker vi.
Det finnes sikkert viktigere spørsmål i verden, men akkurat dette plager meg litt. Jeg skriver samvittighetsfullt ned navnet i notatblokken, og tar en titt på dekkvarmerne.
Trenger denne superbilen egentlig disse? Det er også et spørsmål som trenger litt grundig overveielse.
Men her er de altså, på en knallgul gatebil som heter Black. Mercedes SLS AMG - Black-versjon. En veldig gul bil med mange hester fra Mercedes. Den har justerbar fjæring, karbonkeramiske bremser, karbonavstivet karosseri, titan eksosrør og oppførselen til en racerbil.
En knallgul bil som dersom man fjernet de hydrauliske løfterne, ser ut til å ha viljestyrke til å holde seg akkurat der den er nå: en drøy meter over bakken.
Det kommer noen gnisninger fra hjørnet av garasjen; en jevn og gjentatt piping fra små vognhjul, og en kraftig mekaniker kommer til syne med den siste komponenten på ei sekketralle: The Stig. Mann i hvitt møter bil i gult. Ingenting skjer. Han beveger seg ikke.
Men når de tykke hjulkappene blir fjernet og bilen senkes ned til det polerte gulvet, våkner Stig. Han hopper brått inn, og det kommer et triumferende voff når åtte sylindere setter i gang. Han drar. Når det lange panseret ruller ut i solskinnet på Paul Ricard, aner jeg at en hvit hånd stryker kjærlig over rattet kledd i svart Alcantara.
Den har full tank, og triller på fersk Michelin Pilot Sport Cup-gummi. Han skal legge inn omkring 15 minutter med bilmisbruk før han er tilbake; tid jeg bruker til å finne ut hvordan jeg kan distrahere ham. Ikke for å kunne kjøre selv, men fordi jeg trenger bilen i ett stykke til senere bruk.
For om rundt 17 timer - mandag morgen en gang - skal jeg være 100 mil herfra i en liten landsby som heter Affalterbach i Sør-Tyskland. Der skal jeg prøve å finne Jonathan. Mens jeg funderer på dette, rusler jeg ut på pitbanen. Femten sekunder senere har jeg en plan
Rekker ikke fram
Fra et lite stykke unna høres det masse hjulspinn, ispedd brøling og snerring mens SLS Black dundrer forbi oss på langsiden. Fra der hvor jeg står virker det som om selve luften blir revet i filler. Lyden fra denne bilen er helt enorm.
Dette kan ikke vare - ikke sånn Stig behandler bilen. SLS-en ser ikke så ille ut når den romler tilbake til piten, med en lett eim av damp fra dekk og bremser. Den ser sprekere ut.
Jeg vinker ham framover, forbi reservehjulene til området hvor to andre SLS-er står. En er elektrisk blå, som er eh,elektrisk, den andre er mattsvart, og, tja, ikke elektrisk. Ikke noe mindre enn en GT3-racer. På dette tidspunktet lar jeg naturen gå sin gang - i den grad det er mulig for naturen å ha noe å si overfor en binær skapning som nå ser ut til å avgi noen pipende koselyder.
Jeg er nå trygg på at dette er det siste jeg vil se av Stig på en stund, og jeg hopper inn i de dype setene til gule Black, og tar etter dørhåndtaket. Rekker ikke fram. Det var nytt. I den vanlige SLS-en rekker jeg det akkurat med fingertuppene, men AMG erklærte at føreren må sitte lavere i Black. Så nå må jeg støtte baken på kanalen for å lukke døra.
Dette er en liten endring, men den indikerer at AMG er forberedt på å ofre en elegant inngang i bilen for å oppnå målene med Black.
Den har est ut
Og hva er de målene? Så langt jeg har funnet ut, er det å skape et banemonster som også funker på veien. En standard SLS er ikke den GT-cruiseren som mange tror at den er, men den er heller ikke særlig bra ute på banen. Kontrollen er litt lunefull, og kjøreegenskapene er litt ujevne når du virkelig trår til. Girkassa er også treg.
Alt dette er tatt tak i, loves det. Black er 70 kg lettere: Utvendig er bare dørene som er tatt med videre. De andre panelene har est ut for å kunne dekke over en større sporvidde som gjør bilen 13 mm bredere foran og 26 mm over hekken.
Nå sitter det dempere på den frontplasserte motoren og den hekkmonterte akslingen for å minimere bevegelsene til den 6,2-liters V8-eren og den syvtrinns dobbelkløtsjede girkassa. Hjulbredden er økt, og likevel er hvert hjul en kilo lettere. Den har et litiumbatteri, karbonpanser, og mulighet for 8000 o/min.
Ikke noe særlig å legge til 800 o/min, tenker du kanskje. Men å få stempler med en diameter på 102,2 mm til gå opp og ned i sylinderne 133 ganger i sekundet er ikke gjort i en fei. AMG hevder at de måtte sloss for hver 100 o/min over grensen på 7200 o/min til en vanlig SLS. Det tok 20 måneders jobb. Den har også et nytt belegg på bøttearmene. Hva nå de er.
Helt uten dikkedarer
Du merker en tett energi når farten øker nedover pitlanen, tett og uten slakk. Ingen kvapsete grøt mellom høyrefoten og bakhjulene. Panseret er endeløst, og rammet inn i frontruta av et par diskanthøyttalere fra B&O - en plassering som gjør meg litt perpleks. Det samme gjør dødvinkelvarsleren i speilene. Men kanskje jeg vil være takknemlig for disse luksusinnslagene senere i kveld.
Alle teorier om at komfort- og sikkerhetsfokuset kunne indikere mangel på fokus, blir raskt borte. Black ruller sulten og målbevisst ut på banen.
Den er så mye skarpere og bedre å kontrollere enn før: Ustyrlig nedover langsiden, og stabil og fast inn i de raske svingene. I stedet for å vri seg under deg som en bil med midtplassert motor ville, føler du at det ligger mye vekt plassert over forhjulene, samt enda en klump over bakhjulene. Og det blir jobben din å ordne all over- og understyringen.
Det kan du klare nå. Du kan hente inn sladder på en ryddig måte, samtidig som du har det skikkelig gøy. Det sier seg jo selv; med en V8-er som tordner og pisker deg inn i et adrenalinkick, en differensial som hiver deg kontrollert ut av svinger, og en kasse som henter hvert gir med klinisk effektivitet - kan du kjede deg da?
Denne SLS-en gjør nå nøyaktig det du vil at den skal gjøre, uten dikkedarer. Og bokstavelig talt den eneste tvilen jeg har når jeg triller tilbake til piten gjelder den myke bremsepedalen, som jeg er tilbøyelig til å tilskrive Stig.
Jeg elsker denne bilen. Ikke som man elsker en Porsche GT3, men varmere og mer åpent.
Overraskende akseptabelt
21:00. Black er så full at lommeboka mi er klemt fast i dørhåndtaket. Fotograf Justin og albuene mine slåss om plassen på midtkonsollen, og Daimlerstrasse 1, Affalterbach, ligger i GPS-en. Jeg har gjort noen flere forsøk på å finne ut av signaturen under panseret, men jeg får nøye meg med navnet Sunday Jonathan.
Det som bekymrer meg mest er at jeg ikke har ørepluggene som AMG-utviklingssjef Tobias Moers anbefalte. Jeg har stolt fullstendig på ham siden han fortalte meg at den justerbare hekkvingen var en "gimmick". Men V8-eren er jo ikke ubehagelig å høre på. Nå settes nesa mot Frankrike.
Jeg skulle gjerne fortalt deg at det neste vi gjorde var å feie gjennom fransk geografi med Gendarmerie jagende etter oss. Men det som faktisk skjedde var at Justin prøvde å ta en lur i det fastskrudde setet bak etter å ha gitt meg en innføring i kanalen Nostalgie FM.
Etter å ha gitt på noen ganger, satte jeg på cruisekontrollen. Og sånn går nu timan. Den ene melodien etter den andre, og etter hvert T'Pau.
Noen ganger må vi fylle kjerra (vi ligger på 1,57 liter på mila), men ørene er uskadde og Nye Svarten ligger fjellstøtt på veien. Og turen er slett ikke så ille, den heller. Kanskje bortsett fra hvordan den hamrer over veiskjøtene. Men ellers? Overraskende akseptabelt.
Neste adrenalinkick
Vi er i Lyon ved midnatt. Der er det tunneler. Vi har 630 hester som kusker deg av sted. Så disse stille tunnelene blir konsertsaler i andre, tredje og fjerde gir. Og iblant femte, sjette og syvende, siden jeg synes at denne bilen låter best i det brumlete turtallet midt i mellom.
Den oppgraderte girkassa oppfører seg helt utrolig flott nå, og er av typen der du napper i padleårene bare fordi du vil det. Den bør settes inn i alle eldre SLS-maskiner.
Når Lyon er passert, begynner jeg å bli trøtt. Det er et godt stykke opp til Lyon, Besançon og den tyske grensa. Der kommer neste adrenalinkick. Men vi må komme oss dit, mellom søvndyssende GPS-instruksjoner, snorking og V8-låter. Søvnen banker mot tinningene mine. Nei, dette går ikke. Jeg må be Justin om å kjøre et stykke.
Bedre enn energidrikk
Jeg bruker pausen min til å vri meg i en stol som bare tillater at folk sitter rett opp og ned. Dette er ingen bil som du bruker til en helgetur med kona. Den normale SLS-en duger, men dette er en guttebil for turer. Og Justin og jeg er på guttetur. Og omkring 03:00, når jeg er tilbake i førersetet, kjører vi inn i Tyskland.
Rundt, hvitt skilt med en svart skråstrek. Nå er det fri fart. Artig hvordan dette ene skiltet klarer det som ingen energidrikk klarer. Nå er det bare å trampe ned høyrefoten og la Black brøle seg gjennom natta.
Og responsen er der - den trives med å bli sluppet løs. Vi noterer 290 km/t midt på natta. I denne farta virker frontlysene ganske stusselige, og jeg innser plutselig at reaksjonstiden min kanskje ikke er blant de kjappeste.
Så til tross for at avstandsskiltene mot Karlsruhe nå ser ut til å måles i meter, legger jeg meg tilbake i høyre felt. Og ved 240 km/t krymper Svarten seg. Den bare klynker. Dette monsteret, som ellers er stabil, liker ikke krabbefelt.
Dette er Sunday Jonathan
Litt senere - og slik Justin ser det, ikke spesielt skuffende - er det veiarbeider. Så begynner Tyskland å lysne fra svart til grått, og vi treffer på en SLS Roadster (sikkert fotballfrue eller fotball-ikke-frue), og så endelig er vi framme. En liten, vakker landsby to mil nord for Stuttgart. Affalterbach. Hovedkvarteret til AMG.
Det finnes egentlig ingen hovedinngang; du kjører bare rett inn gjennom fabrikken. Her jobber tusen mennesker, men jeg vil bare finne én av dem: Sunday Jonathan. Det er mannen som har satt navnet sitt på "min" motor.
Mens vi parkerer ved siden av en slags sikkerhetsbur tenker jeg på at jeg synes at Sunday har gjort en fin jobb. Motoren har fungert utmerket, uten noen varsellamper, og vært en vanedannende greie å kuske.
All ære til Sunday. Men merkelig navn, da.
Det viser seg at vaktene er vant til at AMG-eiere kommer for å hilse på mannen som bygde motoren deres.
Han er lett å spore opp: Bare tre mennesker er blitt skolert til å montere motorer til SLS Black.
Mannen bak motoren
Det tar AMG's Sivadas Inthrathas ("jeg har øvet meg på signaturen tusen ganger for skiltet") over fem timer når han bygger en motor til SLS Black. Alt foretas på en arbeidsstasjon i et godt opplyst rom som har et overtrykk på 1,5 atmosfærer for å hindre at det kommer inn støv. Så hvor "håndlaget" er den? Jeg ser at han bruker en hammer - én gang - for å dælje til kanten av motorblokka, og han må skanne alle verktøy før han bruker dem. Og mange bolter skrus fast med maskiner. Det er mest datamaskinen, og ikke han, som gjør jobben.
Så fem minutter senere rister jeg neven til Sivadas Inthrathas, og gratulerer ham med den fantastiske jobben han har gjort, og forteller ham at han trenger å jobbe med dysleksien sin
TEKNISKE DATA
Mercedes-Benz SLS Black
Motor: 6208 ccm V8
Hk: 630 hk
Dreiemoment: 635 Nm
0-100 km/t: 3,6 sek
Toppfart: 315 km/t
Forbruk: 1,4 l/mil
CO2-utslipp: 321 g/km
Vekt: 1550 kilo
Pris: 2 mill NOK+ (i EU)
Denne saken ble første gang publisert 01/07 2013, og sist oppdatert 28/04 2022.