Ferrari 458 Spider
Når menn skal tøffe seg for damer
Det hjelper med en Ferrari 458 Spider.
Sola er fremdeles i pysjamas under horisonten, men varsles av en lett lysnende himmel når jeg blir fortalt at jeg er stygg.
- Vi tar med en modell, forklarer sjefsredaktør Charlie Turner med den lave, tålmodige stemmen til en mann med store føtter på tur i et ego-minefelt.
- Dette er en vakker Ferrari kabriolet som kjøres på noen av de beste veiene i Perugia. Det bør være en fantasi. Og la oss bare innse det: Enhver fantasi som skal støtte seg for mye på bilder av deg kan ende opp med mentale bilder som trenger terapi - eller muligens kirurgi. Ikke for å fornærme deg.
- Alt i orden, svarer jeg kjekt, og blir straks enormt fornærmet.
- Ser deg straks. Jeg skal bare finne fram sommer-finlandshetta mi, så er jeg tilbake på et blunk.
Det som gjør at det virkelig svir, er han har helt rett. Den nye Ferrari 458 Spider er selvsikker, strålende, omtrent tre meter unna - og den er alt du kan ønske deg. Ren. Smidig. Målbevisst. Og rød. Knall Ferrari-rød. Den typen poster som jeg pleide å ha på veggen i gutterommet som tenåring før pupper gjorde en samlet innsats for å overta hele tapetarealet.
En vellykket design
Den umiddelbare gleden ved denne toppløse 458-en er estetikken: Selv om dette er første gang Ferrari lager en foldbar hardtopp på en bil med midtmotor (California CC med frontmotor ble lansert for en stund siden) har den blitt nesten fullstendig vellykket.
Spideren ser like interessant og kraftfull ut som coupeen. Ingen enorm rumpe for takets skyld her, og befriende lite krimskrams i bagasjerommet.
Motoren, som før var synlig under et gjennomsiktig panel, ligger nå under det bakre dekselet. Noen få ekstra innsug er et rent kompromiss. Enten taket er oppe eller nede ser bilen pen ut. I nesten hvilken som helst farge, noe som alltid er et godt tegn på vellykket design.
Rask bil - raskt takt
Inni er den ganske like coupeen, med sjenerøs takhøyde selv for høyere førere, en skikkelig kjørestilling, alle de viktige kontrollene på selve rattet, og silkemykt lær trukket raust over alle bitene som ikke er utformet av karbonfiber. Det er veldig sportslig-luksuriøst. Og selv om det til tider virker litt overdrevet - har de mange utstikkende dysene på dashbordet en funksjon.
Og så er det den ekstra knappen. Den for taket.
Som ved den utvendige designen er dette en hyggelig overraskelse. Dytt på en enkel vippebryter på midtkonsollen, så løfter bakre deksel seg oppover og tilbake, panelet over hodet deler seg langs en linje på veien ned og selve taket roterer bakover og brettes enda en gang ved bakdelen.
Det tar 14 sekunder å åpne (eller lukke - bare når bilen står stille), og det har ryddige og elegante bevegelser som du vanligvis ikke finner når du må dytte et stort tak inn i et lite rom.
Det hjelper at takpanelene lar det nesten ikke-eksisterende bakvinduet (blir en vindstopper), samt de store og imponerende støttebøylene i hekken bli værende. Det fungerer bra. En slags super-targa.
Den Røde Knappen
Det er på dette tidspunktet av du slår på tenninga, trykker inn den store, røde starterknappen til venstre for rattet, og husker hvorfor Gud synes det var greit å velsigne oss med V8-eren til Ferrari.
Uten et tak i veien, og med et omtrimmet eksossystem, høres 458 Spider ut som en F1-bil med ballene i fri dressur. Den maler til liv med rumling pakket i fløyel, som en litt rask tomgang - ingen dunking - og et par raske pådrag får omdreiningene opp og ned igjen med en fart som du bare kan assosiere med naturlig pusting.
Dra i høyre padleåre for å legge inn første fra den syvtrinns DSG-kassa, og sett av sted uten noen av de hoppene eller overføringsrykkene vi pleide å få fra de robotiserte sekvensene i Ferrari F1. Ved 50 kilometer i timen er vi i femte, etter at kassa har gått gjennom den lengste utvekslingen den klarer med 540 Nm i auto-modus, for å kunne begrense potensielt enorme utslipp av CO2.
Dette synes du kanskje hører sprøtt ut, men girkassa er så myk at det egentlig ikke gjør noe - og det betyr at Spideren også er eksepsjonelt stille hvis du bare flyter rundt i auto.
570 hester i ryggen
Det varer ikke lenge. Det varer faktisk like lenge som det tar å unnagjøre akselerasjonsfeltet til autostradaen. Jeg skyver den femtrinns manettinoen til CST Off, går ned fem gir og gir gasspedalen alle de kiloene jeg klarer å dytte ned på den.
Nå bruker manettinoen de ulike ytelsesmodusene til tractionkontrollen og differensialen på følgende måter, med følgende navn: Wet, Sport, Race, CST Off, og et siste som kalles ESC Off, som enklest kan oversettes til "Takk og farvel".
Race gir deg raske skift, en mer aggressiv F1-Trac differensial og mindre tractionkontroll, og CST Off enda mer av det samme.
Ferrari 458 Spider
Motor: 4499 ccm V8, 570 hk
v/9000 o/min, 540 Nm v/6000 o/min
Overføring: Syvtrinns F1
dobbelkløtsj, bakhjulsdrift
0-100 km/t: 3,4 sek
Toppfart: 319 km/t.
Forbruk: 1,35 l/mil
CO2: 307 g/km
Tak: 14 sekunder på å åpne/lukke
Vekt: 1430 kg
Pris: £198,856 (1 765 000 NOK - i England)
Jeg burde holdt meg i Race. Motorlyden skjærer forbi 7500 o/min på vei mot ulende 9000, flørter litt med turtallsstopperen før jeg henter et nytt gir og skrenser nedover påkjøringsrampen med 570 hester i ryggen.
Fy flate, jeg har ennå litt dristighet i meg. Heldigvis.
458 Spider er - så nære at det ikke gjør noen forskjell - like rask som coupeen. Den er kanskje en liten tidel tregere til 100 km/t og gjør "bare" 319 km/t mot Coupeens 325, men hvem bryr seg.
Og for et lydbilde! Støyen dempes ikke nevneverdig på vei inn ørene, men eksploderer som bomber midt inne i hodet, som hvitglødende overlydssplinter mot baksiden av øynene.
Den er så skjærende høy at det stikker.
Og utsikten bakover forsvinner like raskt som på det kameraet de plasserte bakpå romfergene.
Et veldig sinne - og ro
På motorveien roer alt seg ned igjen til cruisefart, men Spideren har vist et kortvarig utbrudd av sinne. Jeg er faktisk litt sjokkert. Dette ligger som et lite fiskebein av tvil i halsen.
Jeg trodde den skulle være litt mindre - sinna. To timer senere er sinnsroen tilbake, og Spideren er en stille og raffinert følgesvenn på motorveien, selv med taket nede og farten oppe.
Italia vinker og holder tomlene opp og heier - en mann går til og med så langt som til å applaudere når vi passerer. Det var garantert ikke ironisk ment.
Vi drar på leting etter mer svingete veier. Og modellen. Naturligvis, modellen.
Christina - den langbeinte modellen
Vi skal møtes på en beskjeden parkeringsplass akkurat der fjellveien begynner å bukte seg oppover. Og vi venter. Etterhvert dukker en bil opp, og ut av den folder det seg ut en kvinne.
Jepp, folder seg ut.
Hun er slående vakker på samme måte som det å bli dunket gjentatte ganger i ansiktet med noe tungt er slående.
En av disse kvinnene som ser ut til å være født under lav tyngdekraft, med ekstra lange bein som uten problemer løfter henne til 180 centimeter. Uten hæler. Når vi hopper inn i bilen og setter av sted for å ta bilder, kan jeg sverge på at jeg aldri har vært så oppmerksom på veien i hele livet mitt.
På dette tidspunktet kan det være nyttig å vite at jeg snakker når jeg er nervøs. Mye. Når jeg er nervøs, særlig rundt vakre kvinner, har jeg også denne irriterende vanen med å bli ekstra teatralsk. Jeg aner ikke hvorfor jeg blir sånn.
Når jeg skal legge ut på en langtur med langbente Christina, den vanvittig vakre modellen, er jeg glad for at hun ikke snakker mye engelsk. Fordi jeg er bekymret for alle de idioitiske og usammenhengende setningene som ser ut til å flyte i endeløs strøm ut av munnen min.
Selv om jeg er ganske så sikker på at hun ikke skjønner stort av at det jeg lirer av meg, ler hun på alle de riktige stedene og smiler nok til å smelte hjertet ditt. Og det er nesten verre.
Jeg sjaser og maser desperat, og skravler som en foss, i et mislykket forsøk på å skjule at jeg blir stadig mer brydd over situasjonen. Så jeg bestemmer meg for å gjøre det eneste jeg egentlig kan.
Jeg begynner å tøffe meg. Og det er nå denne 458-kabrioleten blir en herlig sak. Fordi med mindre passasjeren din allerede er blaserte og herdet av veldig raske og støyende biler, vil Spideren få dem til å gispe av beundring.
Frydefulle hyl
Dette er en Ferrari som får deg til å ta deg bra ut, på alle måter. Det kreves ikke store menger primitiv aggresjon for å få den til å gjøre ville ting, og den krever ikke at du er en racerkjører for å hente ut sjenerøse mengder fartsopplevelse. Styringen er rask og presis, og trenger bare halvannen omdreining selv i hårnålssvinger. Karosseriet viker ikke en tomme.
Jo da, du kan få både rattet og frontruta til å riste når du treffer en serie med humper i høy fart; spesielt de små varslingshumpene som ligger langs de italienske veiene. Den spideren takler brasene, og - nok en gang - ganske tett opptil coupe-opplevelsen.
Bremsene - CCM karbonkeramiske - er effektive som få, og gir sjåføren selvtillit til å stupe inn i svingene.
Og så har du lyden. De frydefulle hylene til en Ferrari V8 som gjør det den elsker å gjøre. Vinden pisker, støyen uler og bilen vrir og vrenger seg langs veiene. Spideren blir en hyggelig, liten overflod av følelser og lager et bakteppe fylt av umiddelbar og enkel glede.
Vi pleide å måtte inngå mange kompromisser når vi kjørte takløs bil. Vi ble tvunget til å miste fingerfølelsen i rattet for å få desibel i ørene og en større frihetsfølelse. Sånn er det knapt lenger.
Litt forelsket
Den er - uten å være hinsidig - veldig, veldig rask. Men den har en så bedragersk og flytende fart på landeveien at du sannsynligvis vil kjøre raskere enn du tror. Noen biler vil imponere deg med en evne til å komme et sted vanvittig raskt, mens denne lar deg i nyte selve reisen i tillegg.
Men bevares, det finnes det fremdeles sladding og tøys tilgjengelig på de siste trinnene til manettinoen. Og blir du for ivrig, kan du fort ende opp med å måtte putte bilen i bærepose.
Men det er vrient å føle seg sårbar i denne bilen. Det virker litt som en drøm. Når jeg finner rytmen med spiderer, glemmer jeg til og med at det sitter noen i passasjersetet. Da vi kommer til dalbunnen snur jeg meg mot Christina. Hun ser litt blek ut. Jeg spør om hun er ok.
- Jeg... har en Smart Fortwo. Den er...ikke som denne, svarer hun på haltende italiensk-engelsk.
Jeg ler mykt, og blir litt forelsket. Men ikke i jenta.
Jeg ser i sidespeilet og gjør meg klar til å dra av gårde igjen. Men med ett oppdager jeg blålys i bakvinduet, og magen min gjør et hopp. Bak er det en politibil. En politi-sportsbil. Jeg får en økende og grusom følelse av at han har fulgt meg nedover fjellsiden mens jeg prøvde å imponere en jente som nå åpenbart tror at jeg er sprø.
Jeg snakker ikke italiensk, og ber Christina om å ordne opp med dem. Mens hun slentrer mot carabinieriene og får deres fulle oppmerksomhet, tar jeg liksom bare..., og drar.
Det må sies at det ikke er det mest galante jeg har gjort, men rett skal være rett. Christina er nok søt, bevares. Men spideren har vist seg å være min type supermodell.
Noe jeg tror kona mi vil være enig i.
Les også:
Pust inn og prøv å si navnet på denne bilen
Her er det umulig å føre en samtale i 100 km/t
Teppet i baksetet er så tykt at man kan miste småbarn i det
Denne bilen ser tørst ut, men er det ikke
Denne saken ble første gang publisert 19/01 2012, og sist oppdatert 03/05 2017.