Top Gear-sjefens favorittbil

V10-motoren i superbilen Lexus LFA går fra tomgang til den røde streken på bare 0,6 sekunder. Det er så raskt at ingeniørene måtte sette inn en digital turteller, siden en vanlig nål ikke ville hengt med.

Toyota mener at du får perfekte kjøreegenskaper dersom 52 prosent av vekten er på bakakselen. Derfor er radiatorene og batteriet til LFA bak. Og det samme er vindusspylertanken.

Lexus-en har en padleårestyrt girkasse med én kløtsjplate. Girskiftene er trege og rå. Men hver gang tannhjulene byttes, føles det som om noen har klasket til deg i ryggen. Med slegge. Du får virkelig følelsen av at du befinner deg i en racerbil.

Karosseriet ser kanskje konvensjonelt ut, men her er det lagt vekt på luftmotstand. Noe jeg nylig oppdaget i Willow Springs i California: Jo raskere det går, desto mer veigrep får du.

Brølet fra motoren ledes rett inn i cockpiten, og i bagasjerommet har du en kvinne som kan lede deg fram til den nærmeste restauranten med japansk-europeiske fusjonsretter. Jeg elsker virkelig LFA. Faktisk så høyt at jeg nylig kalte bilen den beste jeg noensinne har kjørt.

Dette medførte selvfølgelig tyn og hån fra Richard Hammond og James May. Hovedsakelig fordi den koster 359 590 pund - i England. Det er nesten fem ganger mer enn en Nissan GT-R, som i tillegg er enda mer teknisk. Prisen er også vesentlig høyere enn for en Ferrari 458 eller en Mercedes SLS. En vanvittig pris, mente de.

Prisen er ikke relevant

Men de tar feil. Å argumentere med at en LFA er altfor dyr, er som å argumentere med at Mona Lisa til 100 milliarder er for dyr. Eller å si at en Henry Moore-skulptur til 200 millioner er altfor dyr, siden du kan kjøpe en søt hagenisse for en femtilapp i en bruktbutikk.

Med en bil som LFA, er ikke prisen relevant. For dette er ganske enkelt en teknologi-orgie. En hylende, sinna, dekkspinnende utstilling av industriell prestisje. Den hører hjemme i den klimakontrollerte garasjen til en samler, som et historisk eksempel. Dette er primært ikke en bil som du vil kjøpe for å bruke. Gjør du det, vil du finne ut at den iblant kan være ganske plagsom.

For midt inne i alle de herlige detaljene, og følelsen av at den er designet av ingeniører med psykopatiske trekk, finnes noen små problemer. Og alle viste seg under en kort tur til puben forrige måned.

Stadig mer alvorlige nyhetsfolk på BBC rådet alle bilister til å holde seg hjemme, og ikke reise ut dersom det ikke var "helt nødvendig". Men det var nødvendig. Jeg ville ha lunsj. Det var en flott dag: Ikke en sky på himmelen, og på bakken hadde noen lagt et fint teppe med hvite snøkrystaller.

Ganske omstendelig

Så jeg klatret inn i LFA-en. Ti minutter senere - med forvridd nakke, en punktert lunge og tarmene i hulter til bulter, hadde jeg klart å feste det vanvittig vriene setebeltet. Etter nye ti minutter klarte jeg å bruke den enorme svingradiusen til å snu bilen i riktig retning - etter omkring 77 rygginger. Men jeg kom liksom ikke av gårde, siden dekkene av halvracer-type hadde en tøff kamp med den isete grusen.

- Jeg vil at datteren min skal kjøre noe enormt stort, som et hoppeslott med vindusviskere

Jeremy Clarkson om å skulle kjøpe bil til datteren sin.

Så jeg løsnet setebeltet igjen. Fant frem spaden og gassbrenneren, og sørger for litt grep. 10 minutter senere var jeg i bilen igjen; sulten etter all trimmen og lysten på lunsjen. Ytterligere ti minutter hadde jeg fått på meg setebeltet igjen. Og dermed kunne jeg kjøre av sted.

Koppholder?

For å slukke tørsten strakte jeg hånden inn i dørlomma etter en forfriskende brus, og tok en slurk. Først da merket jeg at det ikke fantes noen koppholder. Men det var ingen krise, siden Lexusen har en bensintank som er litt mindre enn den du finner i en vanlig Zippo-lighter.

Derfor vendte jeg nesa mot bensinstasjonen, lirket av meg setebeltet igjen, satte fra meg den nesten fulle brusboksen oppå en søppelkasse, fylte bilen med 0,3 liter V-Power, og kom meg inn igjen.

Vi ble med Top Gear "behind the scenes"

Vi Menn Bil Top Gear var med da Jeremy Clarkson forvekslet julebrus med øl.

Og etter en kort 10-minutters jobb med å få på beltene, rettet jeg bilens lave nese ut mot veien igjen.

Hei, hvor det går!

Sikkert bra. Når det funker

Det vingler vanvittig. Merkelige greier. Jeg har kjørt nøyaktig den samme bilen tidligere, om sommeren, i Yorkshire, og den gikk dønn rett fram. Har noen i overall foretatt en liten endring på undersiden av bilen? Med dekkene? Hjulvinkelen? Resultatet var at den fulgte hvert minste hjulspor i veien, uansett hva jeg foretok meg med rattet.

For å prøve å glemme problemet, satte jeg på den utmerkede Mark Levinson-stereoen og valgte DAB. Noe som ikke funket. Og så var det på tide å fylle tanken igjen.

Etter fylling, og ytterligere en punktert lunge i forbindelse med setebeltejobben, åpnet veien seg foran meg og jeg ga jernet. Jeg var straks oppe i 110 km/t, og ørene begynte å blø. For i denne farten har motoren hylende 3000 omdreininger. Du ønsker deg inderlig et syvende gir i en LFA, men det finnes ikke.

Du ønsker deg også litt mer plass i bagasjerommet. For du må plassere hvilken som helst koffert i området bak setene. Noe som resulterer i at du ikke ser noe gjennom sladrespeilet. Noe som igjen gjorde at jeg ikke så politibilen som kom.

Etter å ha plundret litt med knapper og styr kjørte jeg av sted igjen, med sprakende radio og hylende motor og hjul som fulgte sporene som snøplogene hadde laget. Inntil jeg omsider endte opp på parkeringsplassen til snøplogene. Og dette er endestasjonen for alle LFA-førere, dersom en fyr i overall har mekket under bilen.