En helt perfekt bil

Mot slutten av fjoråret ba redaktøren meg om å se tilbake på alle bilene som ble lansert i 2010, og så velge hvilken av dem som er best. Det er på en måte som å bli bedt om å rote rundt i toalettskåla for å finne den fineste lorten. Alle var brune og fryktelige. Eller franske.

Jeg gikk ut fra at 2011 kom til å by på enda mer av den samme møkka, siden bilene som blir lansert nå må ha blitt utviklet omtrent på samme tid som Lehman Brothers gikk over ende og Island eksploderte. Derfor trodde jeg at det kom til bli metervis med Hyundai og Kia, kanskje med et komisk innslag i form av en ny terrenggående undervanns-Mini på stylter. Men så en dag, mens jeg holdt på med mitt, så jeg et bilde av den nye Lancia Stratos. De fikk nakkehårene til å reise seg og tennene til å klø.

Den gamle Stratosen er en av mine absolutte favoritter. Den var vanskelig å komme seg inn i, vanskelig å se ut av og vanskelig å kjøre. Og på grunn av den merkelige, sakselignende sittestillingen føltes det som om du kjørte sidelengs, selv før du hadde satt nøkkelen i tenningen.

Og så, når du hadde vridd nøkkelen rundt og funnet gasspedalen bak solskjermen på passasjersiden, gikk det alltid galt, fordi Stratosen hadde en akselavstand på omtrent en tomme. Og bremsepedalen befant seg vanligvis fortsatt på fabrikken.

Rallyvåpen

Men i de rette hendene var den et formidabelt rallyvåpen. Faktisk så formidabel at den vant rally- VM i 1974, 1975 og 1976, foran berømtheter som Ford Escort og Vauxhall Chevette.

Jeg var ikke så interessert i rallybilene. Den gangen var rally bare politikk. Men jeg elsket Stratosen i gatebilversjon. Særlig hvis den hadde de store tåkelysene og var lakkert i Alitalias farger. Ideen om en slik bil så først dagens lys som et dustete konsept i 1970, men karosseriet ble etter hvert tegnet av Marcello Ghandini, en mann som brynte seg på Lamborgjhini Miura og siden fikk hendene fulle med Countach.

Den første tiden visste ikke Lancia helt hva den nye kileformede bilen med kort akselavstand og sakseseter skulle brukes til. Så de ante ikke hvilken motor de skulle sette i den. De prøvde V4-en fra Fulvia, så en vanlig sedanmotor fra Beta, før det ble endelig bestemt at den skulle ha V6-motoren fra Dino. Og den var jo laget av Ferrari, selv om den for pedantenes skyld ikke ble kalt det. Det endelige resultatet var uten tvil en superbil, og derfor fikk den også et liv på min soveromsvegg. Hvis jeg var James May, hadde jeg nå sagt noe sånt som at den fikk penisroten til å frese.

Annonsørinnhold

Freshe sneakers: Dette er skoene som gjelder i vår

Ikke engang en super bil

Men da jeg endelig fikk sjansen til å kjøre en Stratos, hadde selvsagt verden gått videre, og den føltes ikke på noen måte som en superbil. Ikke en super bil engang. Det var som å ta på seg buksene til bestefaren din. Den føltes bare rar og ubehagelig. Et vaskebrett i en verden av vaskemaskiner. Et vakkert vaskebrett, altså. Et Alitalia-vaskebrett. Men like fullt et vaskebrett.

De som virkelig ville ha en Stratos kunne kjøpe et byggesett fra et firma som het Hawk. Den bilen så ut som en Stratos, men kjøreopplevelsen var - la oss nå være snille og kalle den «interessant».

Så jeg har ventet og ventet på den dagen da de styrende makter hos Lancia ville våkne en morgen og si: «Vet du hva? Jeg har lyst til å lage en oppfølger til den beste bilen vi har bygd.» Og så ventet jeg enda lenger.

Lancia fortsatte med ræl

BMW fant opp Mini på nytt. Fiat fant opp 500 på nytt. GM fant opp Camaro på nytt. Take That fant opp seg selv på nytt. Men Lancia fortsatte å traske videre som produsent av forferdelige Fiater med stygge karosserier, biler for italienske politikere som for enhver pris måtte bli sett i et lokalt produkt. En gang imellom sa noen at de tenkte på en ny Stratos. De viste til og med fram noen skisser. Men det Lancia-folkene gjorde var bare å løfte på skjørtet for å vise fram trusene - de hadde absolutt ikke til hensikt å gå noe lenger enn det. Og i dag har ingenting forandret seg. Lancia lager fortsatt bare ræl. Og fortsatt finnes det ikke noen ny Stratos.