- En Bugaaadi?

- Er du berømt?

Vi er på den fullstappede Santa Monica Pier, med LA til høyre og Stillehavet til venstre. Den brystfagre blondinen med håret farget porselenshvitt og pupper så store som basketballer og med hotpants strammet over hekken og enorme øyevipper som nesten treffer meg, lener seg over døra på den vanvittige superbilen:

- Kan jeg få sitte på?

- Eh, nei, svarer jeg.

- Jeg er ikke berømt. Jeg er britisk. Det er ikke min bil.

Den fortunge blondinen skifter humør på et blunk, fra kokett til krass:

- Så pell deg til helvete vekk fra piren!

Og så marsjerer hun vekk på 15 centimeter høye hæler som smeller i treverket, på jakt etter en ekte riking, med påfølgende ekkel og profitabel skilsmisse.

En lettelse

Og i det øyeblikket går det opp for meg, med stor lettelse, at vi har greid å kjøre en superbil til over 20 millioner kroner (i EU!), med toppfart på ca 420 km/t - utvilsomt verdens råeste bil - på den sprøeste turen vår noen gang. 3869 kilometer fra Chicago til kysten av LA, uten skader, fartsbøter eller en kjempedyr kollisjon.

Syv dager med solsvidd uvirkelighet, som altså ender med en overhøvling fra en kirurgkonstruert botoxdame lagd av 85 prosent brukte deler og to sprekkferdige meloner i fronten. Men pokker, sånn er livet.

=

© J Leighton

=

© J Leighton

Prison Break og Blues Brothers

Det begynte naturligvis med begynnelsen, to tidssoner og syv dager tidligere på den østlige enden av Route 66 ved Michigansjøen.

Men egentlig ikke, siden vi selvsagt ikke klarte å finne den offisielle starten på Route 66: Jackson Boulevard, et kvartal vest for kysten til Chicago. Veien var stengt grunnet en trekkspillfestival eller noe, så etter en times rundkjøring i sentrum mens fotograf Justin klarte å stille språket til GPS-en til nederlandsk, bestemte vi oss for at vi var nære nok, og la ut på 66 med sine karakteristiske brune skilter.

Den buktet seg sørvest ut av byen, gjennom forsteder som eiendomsmeglere beskriver som "med stort potensial", og resten av oss som "litt lurvete". Været var varmt, vindfullt og vilt, som om det ikke kunne bestemme seg for hva det ville være.

Gjennom Joliet, med et av USAs mest skremmende fengsler (kjent fra Blues Brothers og Prison Break) - "IKKE STOPP FOR HAIKERE!" - fikk jeg øye på en lav, sølvaktig kule som ble reflektert i et butikkvindu. Og da slo det meg: Fy inn i Hel***, jeg kjører en Bugatti Veyron på Route 66. Når det gjelder bilopplevelser, kan det neppe bli særlig råere.

=

© J Leighton

=

© J Leighton

Knust alle rekorder

Veyron. Den raskeste bilen i verden, bilen som fikk Captain Slow til å sette fartsrekord, og bilen som omdefinerte selve begrepet "raskt". Bilen som vi i fjor erklærte som den flotteste i Top Gears historie.

Og vi har ikke hvilken som helst Veyron, men en Veyron Grand Sport Vitesse, kabrioletversjonen av den raskere versjonen av historiens raskeste serieproduserte bil.

En liten påminnelse: 1215 hester fra en 8-liters W16, fire turboer, 1500 Nm, syvtrinns DSG, 4WD, og en pris på over 20 millioner. Den gjør offisielt 0-100 på 2,5 sekunder, 0-300 km/t på drøye 16 sekunder og toppfart er på 418 km/t. Dette er bilverdenens svar på atombomben.

Og nå, etter at den i ti år har knust alle tidligere rekorder, er det nesten på tide å ta farvel med Veyron. Sent i år, eller tidlig neste år, vil Bugatti bygge den siste av den planlagte serien på 450 biler. Deretter vil Veyrons kapittel i bilhistorien vil være avsluttet. I hvert fall slik vi kjenner den.

Så vi tenkte at det ville være fint å gjøre noe for å avslutte denne karrieren med et smell. Vi trodde aldri at Bugatti ville la oss kjøre hele Route 66. Men det lot de oss gjøre. Ingen magasiner har gjort noe i nærheten av dette før, og de vil neppe gjøre det i fremtiden. Dette er ganske enkelt toppen.

=

© J Leighton

=

© J Leighton

=

© J Leighton

Like enkel som en Audi TT

Vi cruiser gjennom Bloomington-Normal, som høres ut som et ord noen har funnet på for ikke å banne foran barna. Og det som føles litt rart nå, er hvor uoverraskende Veyronen føles. Bortsett fra den vanvittige bredden, er den like enkelt å kjøre som en Audi TT.

Girskifteneer nærmest sømløse, og gassen er tilgivende. Med taket nede er det til og med ganske lett å se ut av den. Jeg skjønner faktisk ikke at vi ikke ser flere av disse i rushtrafikken hjemme. Den er den ideelle pendlerbilen.

Over enorme og brune Mississippi og inn i St Louis, Missouri. St Louis var en gang en stor havneby, men har nå bare en tredel så mange innbyggere som i 1950. Den føles trist og tom. Veyronen er smertelig iøynefallende mot all møkka. Vi stopper på rødt lys, og en hengslete gutt med basketballskjorte spretter ut fra en sidegate.

- Hva er det på dashbordet?

- Tja, svarer jeg.

- Det er et speedometer, en turteller, en liten måler som sier hvor mye bensin du har igjen.

- Nei, nei. Jeg mener hva er den oppsatt til? Han strekker hodet inn i coupeen.

- 270 miles? Jøsses.

Javel. Det største tallet på speedometeret.

- Den gjør faktisk 260 miles. Det er verdens raskeste kabriolet.

Han ser litt skuffet ut.

- Men det står 270 på speedometeret.

=

© J Leighton

=

© J Leighton

=

© J Leighton

=

© J Leighton

Alle veiers mor

Missouri føles grønnere, varmere, mer funky, mer sørlig enn Illinois. Vi stopper for å kjøpe noe å drikke i en butikk ved Verdens Største Gyngestol. Den er 13 meter høy.

Hva er Route 66? Først det enkle svaret: Det er bare en vei. Den ble bygd i 1926, og var en av Amerikas første fartsårer fra øst til vest, og knyttet Chicago og Midtvesten til fjerne California.

Trafikken og berømmelsen økte på 1930-tallet, da folk ville vekk fra Dust Bowl - en periode med mange sandstormer som gjorde Great Plains udyrkbare. De dro vestover til California, ofte på forgjeves leting etter jobb - en reise John Steinbeck har behandlet i Vredens Druer.

"66 er alle veiers mor," skrev Steinbeck. "Veien for flukt". Tusenvis av flyktninger fra Missouri, Oklahoma og Texas lastet opp kjerrene sine og rullet over ørkenen på Route 66, som ble symbolet på depresjonen i USA og migrasjonen mot vest. Den ble USAs første motorvei med dekke i 1938. Med veidekket fikk Route 66 en renessanse på 50- og 60-tallet, da en pengesterk middelklasse fikk sansen for bilturer.

Route 66 ble ferieveien til California, og var full av moteller, spisesteder og bensinstasjoner. Senere ble den utkonkurrert av moderne firefelts motorveier, men den er der ennå - i hvert fall delvis - stivnet i 60-talls fordums storhet, som en gammel metafor for friheten i Vesten, og friheten til bilen. Den opprinnelige bilturen, på nesten 400 mil.

En øvelse i selvbeherskelse

I toppfart ville Veyron kunne kjørt fra Chicago til LA på litt under ni timer. For ordens skyld: Vi holdt ikke toppfart hele veien. Dette skyldes delvis at vårt drivstoffbudsjett ikke holder til 100 liters påfyll hver åttende mil, men mest det at å holde 420 km/t på en offentlig vei er lite sosialt.

I tillegg ville det sannsynligvis irritere håndhevere av lov og orden. På omtrent hver eneste sidevei lurte lokale sheriffer som haier på veiskulderen, og bare ventet på at en dust skulle finne på å gå noen få kilometer over de vanvittig lave fartsgrensene.

Kall det en øvelse i selvbeherskelse. Det finnes en måler på dashbordet som forteller deg nøyaktig hvor mange av bilens tilgjengelige 1215 hester du til enhver tid bruker. For det meste brukte vi bare 50. Fire prosent av Bugattiens potensial.

Så man får hente noen kicks der man kan finne dem, og da i små doser. Som for eksempel på akselerasjonsfelt. Et lett og vennlig trykk på gasspedalen er nok til å sende deg fra 50 km/t til 120 på et nesten umerkelig blunk. Holder du gassen inn ett sekund for lenge, kan du regne med et langvarig opphold i delstatsfengselet, og mye uønsket oppmerksomhet fra folk som sitter inne for helt andre ting.

=

© J Leighton

=

© J Leighton

=

© J Leighton

=

© J Leighton

Men hva er den sanne Route 66?

Stat nummer tre og fire kommer fort: En liten svipptur innom det sørøstlige Kansas, gjennom den en gang så aktive gruvebyen Galena. Den var, ifølge reisehåndboka mi, berømt for sine "salooner og bordeller".

Så drar vi over grensa inn til den røde jorda i Oklahoma, og reklameplakatenes hjemland.

"HAR DU BLITT BESKYLDT FOR FAMILIEVOLD?" gliser en glatt advokat fra et 20 meter høyt skilt ved veien. "JEG KAN FÅ DEG FRIKJENT!" Det er klasse over deler av USA.

"EKTESKAP = EN MANN + EN KVINNE" sier et annet, utenfor en kirke. Og under: "FORVIRRET? BARE SPØR MEG - GUD." Nettopp: En plakat med et direkte sitat fra selveste Herren.

Så om du har nummeret til Sjefen Sjøl på mobilen, kunne vi trengt litt hjelp til å finne veien til den Ene Sanne 66. For vi oppdager raskt at 66 egentlig ikke er en vei - i det minste ikke én vei. Siden starten på 1920-tallet har ruta nærmest kontinuerlig blitt oppgradert, med nye «justeringer» omtrent hvert tiår. Men saken er at de nye seksjonene ikke alltid erstatter de gamle, men ganske enkelt gikk utenom dem, så den opprinnelige veien bare ble en sidevei, eller forsvant i glemselen.

De fleste av dem er der fremdeles. Rett som det er, mens du triller lykkelig av sted på en 1050-seksjon av 66, vil du til høyre kunne se rester med betongdekke fra den opprinnelige 1920-veien, mens det til venstre går en nyere seksjon. Og alle har tidsriktige rekker med bensinstasjoner og spisesteder. Å kjøre 1926-ruta ville krevd et svært avansert GPS-kart, samt en ganske solid terrengbil. For resten av oss involverer det å følge 66 kontinuerlige hopp mellom tiårene - et museum over veihistorien i USA.

Så hvilken er den sanne Route 66. Alle sammen. Ingen av dem. Det spiller egentlig ingen rolle. For Route 66 er egentlig ingen asfaltstripe, men et lappeteppe av historie, inni og utenpå hverandre.

=

© J Leighton

=

© J Leighton

=

© J Leighton

=

© J Leighton

Byttelåne med Harley?

Adrian, Texas (149 innbyggere, og klassifisert som by, slå den) er det selverklærte midtpunktet på Route 66. Det nøyaktige midtpunktet avhenger naturligvis av hvordan du definerer den «ekte» Route 66.

I deres midtpunkt (1138 miles til Chicago, 1139 til Los Angeles, sier skiltet) står spisestedet Midpoint, som er et plettfritt stykke 1950-talls USA. Vi stoppet og spiste vafler og ristet brød, og så tumbleweed rulle langsetter motorveien. Eieren av dineren forklarte oss hvordan Route 66 nå tar seg opp igjen etter å ha ligget i bakevja, og at bilførere og motorsyklister fra hele verden drar på pilegrimsferd nedover Amerikas opprinnelige hovedvei.

Og som bestilt kommer en sverm på ca 40 motorsykler - Harleyer, lær og duften av bensin og trippelkokt svette - står omkring 50 meter fra Veyronen. Uff. Jeg har lest Hunter S Thompsons Hell's Angels. Jeg kjenner til disse bikerne og oppførselen deres, og hva de gjør med folk som tilfeldigvis fanger oppmerksomheten deres. Og en sølvfarget Veyron kabriolet drar en del oppmerksomhet. Justin og jeg haster ut av dineren og bort til bilen.

Leder av gjengen - en svær fyr, kanskje 195 cm høy, med skittenbrunt ansikt og bandana - skritter over til Bugattien, og slår nevene kraftig sammen foran seg. Jeg prøver å se så lite truende ut som mulig. Og siden jeg er en kort, rund mann fra England, er det ikke vrient. Når den lærkledde råtassen retter seg opp og vender hodet sitt rolig fra side til side, sannsynligvis for å løse opp musklene før springskallen settes inn, står klar til å ta imot det som måtte komme.

- Morn du, hvor er denne fra?

Lederen av bikerne viser seg å være en regnskapsfører fra Wales ved navn Rhys. Han tilbakelegger 66 sammen med en haug av andre regnskapsfører-kolleger fra Wales på leide sykler, bruker en måned på det, og lever ut hele den amerikanske drømmen: Sove under stjernene, lage mat rundt bål, og gni talkum på rumper med gnagsår. Han tilbyr seg å bytte Veyronen i hans slitne, leide Harley. Vi avslår høflig.

=

© J Leighton

=

© J Leighton

=

© J Leighton

=

© J Leighton

=

© J Leighton

Noen små problemer

Texas er fryktelig varmt. Uten tak på Veyronen spraker huden min som bacon i ei steikepanne. Likevel: Dersom du har investert i solkrem, er Veyron GSV en flott bil for store land. Den cruiser stille, er enkel å kjøre, og krever ingen ting av føreren.

Den oppfører seg som en vanlig bil, og ikke et fartsmonster. Å konstruere en bil som kan gå i 420 km/t, er som å konstruere den for å overleve et kanonangrep: Mulig, men dyrt, og noe som gjerne vil gå ut over andre egenskaper. Vil du ha fjærer og dempere og dekk og styring og bremser som kan takle så høy fart? Da burde det være umulig å lage en bil som kan rusle bortover motorveien så sedat som en Continental GT. Men det klarer altså Veyron.

Om vi skal være litt pirkete, har Veyron noen små problemer. Ett av dem er bagasjeplassen. Et hanskerom og et lite oppbevaringsrom bak den høyre albuen til føreren. That's it.

Og så har vi radioen. Veyron har ikke DAB, og det er der det skjer på USAs radiokanaler. Dermed må vi klare oss med FM, som her i Bibelbeltet bare inneholder stasjoner som pøser ut budskap fra smale, religiøse bevegelser, samt country.

I dypeste Texas gikk vi for sistnevnte - Kumquat Country KQBFCGM eller noe sånt - hvor en mann med slepende stemme sang noe selvkomponert om at "regn er egentlig en veldig bra ting". Refrenget var omtrent sånn:

"Regn lager mais som til whisky man brenner.Whisky gjør at dama mi lettere tenner."

Den varme, ensomme veien

Amerika er enormt. Selv i Texas, som er en av de mest folkerike sentrale statene, kan du kjøre i timer uten å se noen. Landskapet er nådeløst vidt. Jeg prøver å forestille meg hvordan flyktningen fra Midtvesten tenkte om California som et paradis. Eller hvilke forhold de flyktet fra - for å sette av sted i sine hengslete T-Forder og desslike. Gjennom dette tørre og steikende landskapet, kanskje bare 15 mil tilbakelagt daglig, med et fjernt mål om et bedre liv. Uke etter uke på den varme, ensomme veien. De hadde visstnok ikke engang cruisekontroll.

Har man kjørt 50 mil i Europa har man kommet til et helt nytt sted. En annen følelse, nye landskaper, andre aksenter, og en annen type mat. Men etter 50 mil i USA - i det minste i de sentrale og vestlige områdene - er det bare tripptelleren som viser hva du har gjort. Samme landskap, samme himmel. Den største forskjellen er at bensinen er noen cent billigere eller dyrere.

Grillrestaurant til høyre

Et sted i nærheten av grensen til New Mexico stoppet vi for å fylle tank og mage i den største byen vi hadde sett på flere timer. Etter å ha lett i 20 minutter langs hver eneste gate, hadde vi ikke funnes en eneste restaurant, diner eller kafé. Ingen ting. På den eneste bensinstasjonen spurte jeg ekspeditrisen om den fantes et spisested her.

- Jo da, svarte hun.

- Dra ut herfra, kjør til venstre, og så til høyre¿

- Så til høyre, greit.

- Og så rett fram i omtrent 12 mil, og så finner du en veldig bra grillrestaurant til høyre.

- 12 mil?

- 12 mil. Grillrestaurant. Veldig bra sted.

Kan du tenke deg den samme samtalen om du tanket opp bilen et hvilket som helst sted i Europa? Vel, det kunne jo faktisk skje. I Lakselv eller Karasjok. Men ikke mange andre steder.

Merkelig nok synes jeg at den ufattelige størrelsen på landet er litt oppmuntrende. Måten den gjør oss så ubetydelige på i den store sammenhengen. Uansett hvilken krise som holder deg våken om natta, kan du være sikker på at Manny fra Crevice Ruin, New Mexico, ikke bryr seg filla om det.

=

© J Leighton

=

© J Leighton

=

© J Leighton

Sandia Crest Scenic Highway er stedet

Like før Albuquerque kjører vi av 66 og opp i Sandia Mountains for å lete etter svinger. En omvei, javel, men en nødvendig en. For saken er at Route 66 er utformet for å følge minste motstands vei. Den ble ikke konstruert for å være en naturskjønn strekning med fjellpass og ville kløfter. Den følger den flateste og enkleste ruta fra Chicago til LA; en rute som kan tilbakelegges av rustne vogner og hester, og til og med til fots. Så du må finne andre steder for å boltre deg med bilen.

Og Sandia Crest Scenic Highway er virkelig stedet for dette. En buktende, svingete og herlig løype med flott dekke. Den strekker seg fra den gloheite ørkenen, gjennom kjølige furuskoger, og deretter til Sandia Crest, som ligger 3250 meter over havet.

Dette var den første muligheten til å la Veyronen strekke på beina. Jeg visste at den ville sparke unna, men tro meg: Ingenting kan forberede deg på disse kreftene. I tre dager har den store Bugattien vist seg å være like vennlig og grei som en hvilken som helst annen. Nå var farten ikke bare sjokkerende, men panikkartet rask. Jeg følte meg lurt: Som om min kosebamse av en labrador viste seg å være en drapsmaskin.

Turboene våkner

Det er egentlig ikke Veyronens akselerasjon fra for eksempel null til 100 som sjokkerer, selv om den er vill nok. Det er hva som skjer forbi dette punktet, når turboene våkner og suger inn luft med et voldsomt "whoosh" som i en tegneserie. Den dytter deg videre og videre til du eller omgivelsene må melde pass.

=

© J Leighton

=

© Nick Dimbleby

Hva nå, Bugatti?

GSV er enden på visa for Veyron, og slutten på en reise som startet for over ti år siden. Produksjonen avsluttes enten sent dette året eller tidlig i 2015, og tross mange rykter om det motsatte, vil den ikke avsluttes med en "Super-Veyron" - altså en enda raskere versjon. Dette i henhold til nylig avgåtte Bugatti-sjef Wolfgang Schreiber.

- Vi vil definitivt ikke produsere en SuperVeyron eller Veyron Plus, sa Dr Schreiber til oss tidligere i år.

- Den vil ikke bli sterkere

- 1200 hester er nok for denne versjonen av Veyron.

Så hva vil skje videre med Bugatti? Til tross for vår kampanje, vil det ikke bli en firedørs Galibier; en bil Bugatti viste fram som konsept i 2010.

- Det blir ingen Galibier. Den ville forvirret kundene våre, sa Schreiber.

- Alle vet at Bugatti er den ypperste super-sportsbilen. Det er lettere å forstå dette om vi gjør noe som ligner på Veyron neste gang, så det vil vi gjøre.

Dermed blir neste Bugatti, som den nåværende, en todørs hyperbil. En hybrid som skal utfordre McLaren P1 og LaFerrari? Schreiber vil ikke avsløre noe ennå.

- Kanskje, antyder han.

- Vi må omdefinere toppytelsen.

Dette er destillert skyvekraft, med hastigheter nesten utenfor fatteevne. Det er ikke bare en av de mest ekstraordinære opplevelsene du kan ha i en bil, men en av de mest ekstraordinære opplevelsene overhodet. Punktum. Har du opplevd full gass med en Veyron, vil ingenting kunne toppe det.

Spøkelsesbyer

Etter Albuquerque blir 66 en oppvisning i tektoniske vidundere: Buktende canyoner som skjærer seg ned i enorme, røde fjellmassiver som er skjøvet opp som skjeve bøker over ørkenflatene.

På den gamle parallellveien, langt unna motorveien, passerer vi den ene spøkelsesbyen etter den andre, med store Art Deco-moteller og diners med neonpynt som ruster og forfaller. De minner oss om tingenes forgjengelighet. Motelleieren på 1950-tallet ville skrytt høylytt over hvor flink og framsynt han var, mens billaster av etterkrigstidens ferierende la igjen penger hos ham.

Og så, noen tiår senere, var alt borte. Motellene, spisestedene og bensinstasjonene ble overflødige når den nye motorveien - et par kilometer lengre nord - sendte folkemassene vestover. Et sted i nærheten av Flagstaff fant jeg ut at dette kunne være en metafor på den knappe og korte lykken som mennesker opplever. I ettertid tror jeg at det bare var solstikk.

Møtte masse utfordringer

Veyronen taklet varmen mye bedre enn jeg gjorde. Litt ironisk, siden det var varm luft som i sin tid skapte noen av de største problemene under utviklingen av bilen - og spesielt problemene med å hindre at tusen hestekrefter fra en W16 faktisk brant opp. Veyronen har ikke mindre enn 10 radiatorer, og det forklarer langt på vei mangelen på bagasjeplass. Vi kjørte i timevis i steikende 40 grader og mer, uten at bilen mukket. De klarte åpenbart å fikse kjøleproblemene.

Så merkelig normal som Veyronen på mange måter er, kan det være lett å glemme at den var en reise inn i det ukjente. Selv ikke VW visste om det de ville oppnå, i det hele tatt var oppnåelig: Sjefen Ferdinand Piëch ga stort sett ingeniørene sine et papirark og sa "Den må ha minst 1001 hester, og den må kunne klare minst 400 km/t. Sett i gang".

Det tok et team på 75 ingeniører hos Ricardo for å løse problemet med å lage girkassa. Michelin utviklet et helt nytt dekk for å møte kravene til kjøring i over 400 km/t. Ingen annen bil har omdefinert de teknologiske mulighetene så sterkt som denne.

- Har dere ordnet med vakter?

Vi drar nedover fra fjellene, inn i ørkenen og til Needles; en by ved grensen mellom Arizona og California, og et av de varmeste og mest øde stedene i hele Amerika. Klokken 18 steg kvikksølvet til 50 °C, og motellet vårt var like plagsomt som varmen.

Ingenting gir deg en så stor identitetskrise som å parkere en 20 millioners bil utenfor et 200 kroners motellrom - gulnede laken, kakerlakker som piler over gulvet, og noe som ligner mistenkelig på blodspruten fra en nærkamp med avsagd hagle rett over hodeenden av senga.

«Har dere parkert en Bu-gardy her? Har dere ordnet med vakter?», kakler motelleieren; en morbid overvektig dame som er dekket av tatoveringer strukket over skrukkete hud som skriblerier på en halvfylt ballong. Det har vi ikke.

I stedet for å stekes i hjel og risikere at bilen blir kapret av en haug kriminelle kakerlakker, kjører vi inn i solnedgangen og ut i ørkenen hvor 66 går langt fra hovedveien. Jeg parkerer og ser på et godstog, kanskje 15 km unna, som med 103 vogner klinger seg vestover over slettene.

=

© J Leighton

=

© J Leighton

=

© J Leighton

En massiv prestasjon

Å konstruere en 1200-hesters kabriolet som gjør 420 km/t er imponerende nok. At den i tillegg takler 386 mil under de tøffeste forholdene i USA med 50 graders hete og sandstorm er utenfor fatteevne. Ingen varsellamper lyste, ingen mekanisk krangling, ingen knirking, ingen klager på bensin med kondens. Ikke engang en punktering. Fint, når hvert dekksett koster over 150 000 kroner. En Audi diesel kunne ikke gjort reisen med mindre krøll.

En dag, og kanskje ikke om så lenge, vil Veyron miste førsteplassen som verdens raskeste serieproduserte bil. John Hennesseys Venom - stort sett en Lotus Exige med en V8 med dobbel turbo - har allerede klart 435 km/t, men bare i én retning. Og det virker som om Koenigseggs nye One:1 (1360 hk og 1360 kg) kan nærme seg. Men uansett hva som blir raskere enn Veyron, vil det ikke være noe du kan kosekjøre crosscountry USA.

Bugattien er enestående, og ikke bare den mest utrolige bilen på minst 20 år, men en av de beste mekaniske prestasjonene noensinne.

Ved veis ende

Neste dag blir den aller siste: 15 mil med forsteder til Los Angeles, og et nettverk av motorveier og tett trafikk. Og til slutt den overfylte kyststranden og slutten på veien.

Men den kvelden, i den tomme ørkenen på den villeste delen av Ruote 66, var den egentlige slutten på Veyron-historien, historiens beste bil, i sin fineste positur mens den feide bortover asfalten. De tommeste, retteste veiene som strekker seg rett inn i uendeligheten gjennom ørkenen, mens de siste ravgule solstrålene flimrer i vest og tusen stjerner tennes i øst. Dytt inn gassen, føl kreften. Slutten på en æra, og slutten på veien.

Les også:

Dodge Charger SRT Hellcat - verdens råeste familiebil

Vi fikk prøve superbilen som ble skrotet

Det gikk fryktelig galt da vi skulle teste superbilen

=

© J Leighton

Les hele saken

Se flere saker fra: De råeste bilene vi har kjørt

Trude Susegg, redaksjonssjef

Vi setter stor pris på kommentarer og innspill i debattene våre. Vær forsiktig med personangrep og sjikane og prøv heller å forklare hva du mener og hvorfor. Takk for at du bidrar i debatten!