- Damer og drivstoff!

Den gamle gubben gliser mens han snuser inn lufta og klemmer seg inn i en 1982 Moskvich-taxi ved José Marti-flyplassen og insisterer på at vi spleiser på turen inn til Havanna.

- Unnskyld? sier jeg.

- Damer og drivstoff. Lukter du det ikke, svarer han.

- Det er duften av Cuba.

Trenger ikke like biler

Femti år etter revolusjonen er verdens eldste yrke åpenbart en solid næring her. Men jeg er i byen for å lete etter noe mer sjeldent, elegant og mer verdsatt enn horisontal rumba: Biler.

Du trenger ikke like biler for å like kubanske biler. Bygningene er fryst i tid, og uendrede siden revolusjonen/kommunistkuppet (stryk etter politisk overbevisning). Innbyggerne er også fanget i gammel tid, og isolert fra verden utenfor av USA-blokaden.

Men bilene! Her kan du finne over et halvt århundres bilhistorie i hver eneste gate.

Gjennom taxi-vinduene - festet til bilen med støvete, brun gaffa-tape - kan jeg se en krønike av tidligere tider. Jeg ser en 1952 Chevrolet Impala, en knallgrønn 1956 Pontiac, en 1956 DeSoto, en 1952 Oldsmobile kabriolet, og en skinnende Cadillac Continental.

Diktator Fulgencio Batista ble kanskje beseiret av Fidel Castro og hans mange marxistiske menn i 1959, men bilene som transporterte hans mafia-matede casino-kapitalisme ruller fremdeles.

=

KRUTTSTERK: Flaske med bensin på panseret. Sånn fungerer det på Cuba

=

En Audi A4! En BMW 5-serie!

Da Castro kom til makten, begynte det plutselig å komme nye biler. Kubanske taxier er russiske Ladaer, Moskvicher og Volgaer fra så langt tilbake som 1960-tallet.

Men jeg ser også noen Polski; gamle polsklagde versjoner av Fiat, uten de «bra» tingene. Alle de tidligere østblokk-fossilene kjører på en blanding av drivstoff som fiser ut en grell stank av fattigdom.

Ser jeg nøye etter merker jeg at de første moderne bilene har begynt å komme. Først kinesiske biler av typen Geely, Chery, Saic Wuling, Zhongxing og Great Wall.

Litt senere på dagen runder den forhatte imperialismen et gatehjørne. En Audi A4! En BMW 5-serie!

Det ryktes til og med at noen (selv om ingen vet hvem, og de forteller det i hvert fall ikke) eier en Bentley Continental. En Bentley på Cuba! Que pasa?

=

CUBA LIBRE: Cubas revolucion i internal combucion gir en ny dimencion. Pass på at du har autthorisacion for din operacion ellers blir det detencion.

Rødt skifte

HVORDAN KINA ERSTATTET RUSSLAND I KUBANERNES HJERTER

Etter at Fidel Castro tok makten i 1959, tok Sovjetunionen Cuba under sine vinger. De kom med penger, subsidier, og ikke minst mange forferdelige biler. For det meste forferdelige Ladaer. Nøyaktig hvor mange av de mugne Sovjet-sedanene som ble importert gjennom tre tiår med SSSR-støtte er et mysterium. Men det må være over en million, siden 100 000 fremdeles ruller på veiene på Cuba. Ladaen fant en firkantet plass dypt i hjertene til Cubas kamerat-elite, samt den vanlige kubaneren i gata. Alle likte hvor enkelt den kunne repareres - Ladaer har omkring tre bevegelige deler.

Men nå er det en ny sosialist-aktør som ønsker å få innpass i Castro-familien: Kina. Landet er Cubas nest største handelspartner etter Venezuela, og har investert i Cubas gruver og oljeindustri. Og nå er de ute etter øyas bilmarked.

Det er umulig å finne nøyaktige tall. Men Miami Herald skrev at Geely alene sendte omkring 3000 biler til Cuba i 2009. Daewoo-baserte CK er nå den mest populære bilen blant ledende partifunksjonærer, ministre og politiet. Så vestlige politifolk bør ikke klage for mye på bilene de er nødt til å kjøre med.

Først Sovjet, nå Venezuela

Cuba er i endring. I årevis har landet støttet seg til ideologiske meningsfeller for å holde hjulene i gang. Først Sovjetunionen. Og nå Venezuela, som årlig sender olje for fem milliarder dollar i bytte mot leger og sikkerhetspersonell.

Men siden Venezuelas økonomi daler, vet ingen hvor lenge dette vil vare. Derfor prøver man forsiktig ut reformer for å sette fart på økonomien.

Nå kan kubanere kjøpe og selge alle de varene og tjenestene som før var strengt kontrollert av staten. De kan faktisk bli - si det lavt - kapitalister.

Og den eldgamle Moskvich stasjonsvogna jeg kjører spiller en stor rolle i dette.

Nå kan de kjøpe bil

Sjåføren heter Jorge Arias. Han kjøpte bilen for 20 000 dollar, og ble en av de første av en ny type bilentreprenører.

- Myndighetene pleide å bestemme hvilke biler som skulle importeres, hvem som kunne kjøpe dem, og hvem som kunne kjøre dem. Var du partifunksjonær og hadde en viktig jobb, som lege eller foreleser, sportsatlet eller musiker, kunne du få bil. Men ingen andre.

Men nå kan vanlige kubanere kjøpe og selge biler «uten autorisering fra noen myndighet», som Fidels yngre bror, president Raúl Castro, uttrykte det.

Og 36 år gamle Arias grep sjansen. Han er ikke alene. Det lokale bilregisteret - Departamento Nacional del Registro de Vehiculos - registrerer rundt 10 000 salg hver måned. Dette er et enormt tall når du vet at det bare finnes 600 000 biler på Cuba, og at bare en mikroskopisk prosent av de 11 millioner innbyggerne har penger - vanligvis fra slektninger utenlands - til å kjøpe bil.

Lada mest populært

Markedet vokser så raskt at det danner seg køer utenfor de falleferdige kontorene til Cubisima; et nettsted på linje med Finn.no.

- Hver dag får vi flere kunder som ønsker å kjøpe og selge, sier Mayelin Aguilar som leder nettstedet. Hun legger de siste annonsene inn på en klumpete russiskbygd pc som er så gammel at den fremdeles bruker Windows 95.

Nettstedet har logoer for de mest populære merkene. På toppen: Lada.

- Den er best. Ikke fordi at den er best, men fordi vi kan skaffe reservedeler, forklarer Aguilar. Nedover på skjermen finnes merker som har forsvunnet andre steder. Vil du ha en Hillman?

Fremdeles korrupt og byråkratisk

Men dette er fremdeles Cuba, og reglene som styrer bilmarkedet er kompliserte, og iblant idiotiske. Bare brukte biler kan kjøpes og selges. De nye er fremdeles reservert for staten.

=

GEELY CK: Motor: 4 syl, 1,5-liter fra Toyota Effekt: 94 hk Moment: 127 Nm 0¿100 km/t: 12,5 sek Toppfart: 150 km/t Forbruk: 0,78 l/mil

vaz_2105.jpg=

LADA 2105 Motor: 4 syl, 1,3-liter Effekt: 65 hk Moment: 96 Nm 0¿100 km/t: 18 sek Toppfart: 150 km/t Forbruk: 1,09 l/mil

Castro-familiens private BMW-er og Audier som transporterer rike turister og toppbyråkrater omkring, kjøpes direkte av regjeringen for hard valuta. Det er ikke helt klart om dette også gjelder for alle de kinesiske bilene, eller om de byttes mot at kinesiske firmaer får rettigheter til å lete etter olje utenfor kysten. Det er gjort oljefunn i Floridastredet.

Siden salg av nye biler er forbudt, planlegger ingen av de store bilbedriftene - som flyktet fra Cuba for flere tiår siden - å komme tilbake.

- Vi ville gjerne importert fra Mexico, sier en latinamerikansk sjef for en stor bilprodusent.

- Men reformene har ikke kommet langt nok. Det finnes ingen garantier for at staten ikke kommer til å nasjonalisere driften slik de har gjort før. Så spør meg igjen om 20 år.

Ulovlig å starte en bilforretning

Mens det er lov for vanlige kubanere å kjøpe og selge biler, er det ulovlig å starte en bilforretning. Det fant en kanadier med armenske røtter smertelig erfare.

Sarkis Yacoubian satte opp en bedrift som importerte Hyundai-sedaner. Statens sikkerhetspoliti ransaket kontorene hans, og tok ham med til Havannas beryktede fengsel, Villa Marista.

Utover dette er frykten stor for at staten vil foreta etterforskning av folks finanser. Så mange vanlige kubanere som kjøper og selger biler helt lovlig, ønsker ikke å vise at de tjener penger på å gjøre det. Bilene de kjøper og selger betegnes med eierens fornavn. Spør du hvilken bil som selges, kan svaret være: «Jo, det er bilen som Maria kjører», eller «Det er José sin bil».

Det er på tide å ta sjansen. Hva er til salgs?

=

MORO: Verkstedet kunne kanskje vært litt bedre organisert, men moro er det.

=

Potpurri av en bil

På Plaza de Armas er det nesten ingenting i markedsbodene, om du ikke liker falmet marxistisk litteratur. Men i et mørkt hjørne treffer vi Yojan Diaz. Han er 48, men ser mye eldre ut. Hendene er skrukkete som tørre tobakksblader.

Diaz er så overbevist om at regjeringen vil liberalisere bilhandel at han gjerne gir meg fullt navn. Han viser meg Frankenstein-bil sin. Chassiset er fra en 1960-talls Austin Healey Sprite.

Motoren er fra en toliters Lada Riva. Frontruta og vinduene er fra Opel, bremsene fra en gammel Audi Quattro, og bøttesetene er berget fra en TT. Overføringen er Seats, instrumentene er fra Daewoo, og rattet er en Sparco-kopi som er koblet til en rattstamme tatt fra en buss. Støtfangerne er fra en Lada, og skiltet som sitter på panseret er - hva ellers? - Ferrari (kopi).

Men favoritten min er likevel lysene. De er forresten fra en Chevrolet. Men de virker ikke. Det som imidlertid fungerer (dersom det er riktig ord), er en lanterne som er montert bak ved passasjersetet, og koblet til sigarettenneren.

=

MUSEUM: Cuba er et museum, på mange forskjellige måter.

=

Sjampo som bremsevæske

- Det finnes masser av slike biler på Cuba, forklarer Diaz unnskyldende.

- Etter revolusjonen kunne vi ikke få tak i deler. Vi hadde ingen penger til import. Dermed brukte vi det vi kunne finne, sier han.

Og det samme gjelder vedlikehold.

- Vi bruker sjampo som bremsevæske. Vi skjærer til jernrør som stempelringer. Coca-Cola (lokal kommunist-versjon) løsner bolter. Og vi maler bilene med svamper og polerer med tannkrem. Vi kaller det «Cuba-metoden».

Regelrett farlig

Så hvordan er denne Austin Healey-Lada-Seat-Audi-Chevrolet-Daewoo-Ferrarien på veien?

- Den er vrien, sier Diaz.

Han glemmer å nevne at den er regelrett farlig.

Etter Sovjetunionen kollaps, har Cubas økonomi stupt. Det ble så knapt med drivstoff at bilistene ikke lot den være på bensintanken av frykt for tyveri. Så de begynte å bruke små plastflasker med bensin som de hang i sladrespeilet med et primitivt rør som gikk ned til motoren. Og bilen som Diaz vil selge er av denne typen.

=

STOPPET OPP: Det moderne livet på Cuba stoppet opp med Castros revolusjon.

=

Molotov-cocktailen i kupeen

Vi prøver å glemme Molotov-cocktailen i kupeen, og drar fra Plaza de Armas på en prøvetur. Kjøreegenskapene er, vel, ikke-eksisterende. Alt vi har er en rykkete og uforutsigbar bevegelse. Drivverket vrir og vrenger seg én vei, og chassiset den andre. Og dette er på rett veibane.

Når vi navigerer gjennom solbakte svinger, føles det som om akslingen skal løsne helt fra chassiset og overlate det til oss å bruke føttene i likhet med The Flintstones. Eksosen høres ut som kinaputter som går av i en tom romtønne. Dette er håpløst - og herlig - kubansk.

Omsider er vi på motorveien. Kubanere kaller veien «freeway». Et merkelig navn i et land hvor friheten bare er en kjøretur unna.

Men veien er i hvert fall fri for de frustrasjonene vi opplever i flotte kapitalistland. Her er ingen statlige reguleringer, avgifter, fartsgrenser, fartshindre, fartspoliti, veimerkinger, veiskilt eller belysning. Den er også nesten uten andre biler. Det får meg til å føle meg ganske fri, så jeg gir gass - helt opp til 65 km/t.

=

- Unnskyld, har De bensin?

Alt går greit, helt til vi stopper. Ikke med vilje. Og ikke fordi vi må. Bare fordi vi gjør det, og bilen hoster seg bort til en gammel kommunistplakat som minner vår indre bilselger om at kapitalisme er «ydmykende og degraderende for menneskelig verdighet». Vi har glemt å holde øye med bensinflaska. Jeg spør hvor nærmeste bensinstasjon er.

- Vi trenger ingen bensinstasjon. Bli med meg, svarer Diaz, kobler bensinflaska fra sladrespeilet og setter av sted inn i bushen. Vi kommer raskt til en landsby.

- Gasolina? spør Diaz en gammel bonde som har stelt tobakksjordene sine så lenge at fjeset hans ser ut som en ingefærrot. - Hvor mye trenger du? svarer han, som om dette var det mest naturlige spørsmålet noen kunne stille her

Som alle andre, liker ikke kubanere å betale for drivstoff. Så de stjeler det, gjerne fra tankene til statseide busser og lastebiler. Deretter selger de det til folk som Diaz og meg for seks pesos literen. Fra bensinpumpene koster stoffet 28 pesos.

=

VAKKERT: Flotte biler og flotte bygninger. Begge deler er like slitne.

Fangio was here

Vi kommer oss på veien igjen noen pesos fattigere, og kjører tilbake til Havana. Nå tar vi Malecón, som er byens kystvei. Fangio kjørte her som trening til Havana Grand Prix i 1958, før han en kort stund var kidnappet av rebellene som styrtet Batista året etter.

- Hvor mye? spør jeg mens Diaz og jeg skramler oss tilbake til det røffe og elegante forfallet på Plaza de Armas. 25 000 dollar, sier han. På Cuba er det muligens en grei pris. Bilene er fremdeles så få at noen koster mer enn hus. Men det er for mye for meg. Jeg takker nei til nyreristeren, og tar en Lada tilbake til hotellet.

Jeg har kjørt bil i nesten 40 år. Jeg har sittet bak rattet i flere biler enn jeg klarer å huske. De fleste er faktisk glemt.

Men jeg vil aldri glemme den uforutsigbare, historiefryste og likevel merkelig glamorøse turen på en sommerdag i Havanna. Og hvis jeg skulle ombestemme meg om en Austin Healey-Lada-Seat-Audi-Chevrolet-Daewoo-Ferrari, vet jeg at den fremdeles vil være der neste gang jeg besøker verdens rareste billand.

img Del på Facebook



=

REVOLT: Revolusjonen på Cuba medførte at tiden ble frosset og at makten på sedvanlig vis ble korrumpert.

Les hele saken

Trude Susegg, redaksjonssjef

Vi setter stor pris på kommentarer og innspill i debattene våre. Vær forsiktig med personangrep og sjikane og prøv heller å forklare hva du mener og hvorfor. Takk for at du bidrar i debatten!