Hammond kjører ikonene

I en verden hvor ting utvikler seg med bitte små endringer - en moderat forbedring av bensinforbruket her, et sete som justeres litt lettere der - hvordan i all verden klarte Alec Issigonis og teamet hans å komme unna alle disse småtrinnene og foreta et så massivt sprang med den originale Minien i 1959?

Den tar fremdeles pusten fra folk. Den er knøttliten. Når du står ved siden av den blir proporsjonssansene dine snudd på hodet. En telefonkiosk blir massiv, og andre biler rager som elefanter.

Men på innsiden virker det som om det er plass til et selskap på ti: Dashbordet med det midtplasserte speedometeret og enkle brytere er omkring 10 meter fra føreren. Og enda er det plass til to passasjerer bak.

Ren motorkos

Hvordan? Jeg vet at de gikk mot normene og satte motoren sidelengs i fronten, med kraften sendt direkte til forhjulene. Jeg vet alle de greiene. Jeg har bygd opp to av dem, og har sett hvor greie og enkle de er.

Men en original Mini er fremdeles det søteste stykke av ren motorkos som noensinne er skapt. Du vil kjæle med den, og stryke den. Sitte et sted med den og bare studere den, som et barn med en ny leke som snur den mellom hendene og ser på den.

Men det er viktig å komme forbi alt det, fordi Cooper S finnes i den virkelige verden, og ikke i en verden av fantasier og sentimentalitet, og den må virke i denne verdenen også. Og det gjør den.

Mini-lukten

Motoren på 1275 ccm kom først med MkII Cooper S i 1964, og gir den 76 hester. Den småbrummer i vei og høres helt flott ut...

Her kjører vi den kuleste Golf GTI-en

Ikke raskest, men klart morsomst.

Jeg kunne ikke la være å la tankene vandre litt mens jeg varmet den opp, og husket at jeg brukte en pinne for å holde choken ute på kalde morgener og dekket fordelerlokket med en gummihanske med hull i fingrene for tenningskablene; alle de greiene som ligger i hukommelsen til de fleste som var borti en av disse i fortiden.

Og så lukten - det herlige, udefinerbare Mini-lukten.

"Liten mann"-syndromet

Men fungerer den?

Ja. Helt utmerket. Med et blidt hvin fra girkassa er disse 76 hestene mer enn nok til å gi en solid og målrettet trøkk rett fra start. Hvis man skal beskrive mentaliteten, er den ganske stridslysten - en bil med - "liten mann"-syndromet. Og er det noe jeg vet litt om, så er det nettopp det.

Top Gear-Hammond hyller legendarisk BMW

BMW M3 blir aldri for gammel.

Fjæringen består av gummikjegler i hvert hjørne, noe som gjør den fullstendig uavhengig, og den leverer en karakteristisk sprett på langsidene som får den til å virke ivrig, og litt som en tegneseriefigur.

Jeg prøvde å kaste den inn i svingene på tegneserievis også, og den klorer seg fast, hogger tak rundt dem, og vil at du skal prøve hardere.

Kjører som en gokart

Nå skal jeg innrømme at fjæringen og sporingen til akkurat denne Minien er satt opp med hjelp av lasere og er ganske baneklar, men selv i standardversjon betyr den firkantede designen og den korte akselavstanden at den alltid vil gå inn i svingene akkurat som en gokart.

Og Cooper S er ikke bare rask innen lekebilmiljøet - den er også rask nok til å holde koken i dagens verden av kraft og smidighet. Farten fra 0 til 100 er kanskje ikke så bra på papiret - ca 11 sekunder.

Men du vil smile så mye at du ikke vil savne den ekstra dytten, og uansett kan du alltids kaste den rundt et hjørne og se moderne greier rutsje av gårde mens du kjører som om Minien var på en modelljernbane.

Toppen av ønskelisten

Jeg kunne dvele evig rundt alle detaljene - de utvendige dørhengslene, formen på panseret, tåkelysene - fordi denne bilen treffer deg, og du kan bare forlate den mens du ønsker deg en.

Men den merkelige tingen med Minien er at den viser at vi helt har glemt hva "søt" en bil egentlig dreier seg om.

Men her er det. Nyt synet, og ønsk deg en. Det gjør jeg.

Les også:

Se hvem som kaster klærne i Pirelli-kalenderen

De 10 beste Clarkson-sitatene

Denne bilen er litt norsk

Denne saken ble første gang publisert 09/12 2011, og sist oppdatert 06/05 2017.