Test: Mercedes E220d All-Terrain mot Volvo V90 Cross Country D4 aut.

Dette er stasjonsvognene som er tilpasset norske forhold

Med tilnavn som Cross Country og All-Terrain er disse løftede stasjonsvognene fra Volvo og Mercedes bygd for å greie litt ekstra. Det passer godt i Norge.

Pluss ikon
GLIR INN: Nyhetene fra Volvo og Mercedes passer like godt i en fjordidyll som foran laftehytta til fjells. Uansett hvor de er på vei, ter de seg godt. (FOTO: Terje Bjørnsen)
GLIR INN: Nyhetene fra Volvo og Mercedes passer like godt i en fjordidyll som foran laftehytta til fjells. Uansett hvor de er på vei, ter de seg godt. (FOTO: Terje Bjørnsen)
Sist oppdatert

Vi har ingen bilproduksjon her til lands, men det er likevel som om de to nyhetene er kommet hjem. Det denne nisjen representerer, passer til landet. Litt SUV, men uten SUV-enes mindre gode sider.

Selvkjøring og irriterende utstyr

Begge biler har masse ekstrautstyr, og mye av det har til hensikt å hjelpe sjåføren. På motorvei kan de kjøre nesten av seg selv. De både gir gass, bremser og styrer, men begge forutsetter at sjåføren har hendene på rattet. Vi synes Mercedesens evner i selvkjørende retning virker mest betryggende, fordi det jevnt over virker som om den har litt bedre kontroll med omgivelsene. Den ter seg roligere og mer tillitvekkende. På smalere veier ender vi med å slå av det aller meste av hjelpeutstyret. Da er for eksempel Mercedesens automatiske bremseinngrep for å hindre at bilen krysser veimarkeringen både forstyrrende og i verste fall ekkel. Med brå oppbremsing av motsatt hjulpar vrir systemet bilen ut av linja sjåføren har valgt om den kommer for nær veimarkeringen. Volvoens tilsvarende funksjon, som i stedet bruker styringen til å korrigere, er ikke særlig bedre.

V90 Cross Country er arvtakeren til XC70, en bil så allsidig at den ble valgt av politiet mange steder i Norge. Ved overgangen til den nye V90-generasjonen bestemte Volvo at bokstavene XC heretter skulle forbeholdes merkets SUV-er. Derfor fant de fram betegnelsen Cross Country igjen, men endringene fra den vanlige stasjonsvogna er de samme: Firehjulsdrift, mer bakkeklaring (21 cm) og pynt i SUV-stil. Den er et digert blikkfang, og den ser dyr ut.

FØRSTE FORSØK: E-klasse All-Terrain er Mercedes' første forsøk i "allroader"-nisjen. De har truffet godt, i hvert fall om maksimal bakkeklaring ikke er så viktig. (FOTO: Terje Bjørnsen)
FØRSTE FORSØK: E-klasse All-Terrain er Mercedes' første forsøk i "allroader"-nisjen. De har truffet godt, i hvert fall om maksimal bakkeklaring ikke er så viktig. (FOTO: Terje Bjørnsen)

Med E-klasse All-Terrain kjører Mercedes opp nye spor for merket. Mercedes har ikke hatt en bil i denne nisjen før (selv om det ikke var langt unna med forrige E-klasse – den kunne også løftes med luftfjæringen, men manglet SUV-inspirert design). Kjennetegnene er de samme, med SUV-pynt på hjulbuene, i fronten og i hekkens nedre del, og selvsagt firehjulsdrift her også. Den ligger imidlertid lavere på veien enn Volvoen, for normalinnstillingen til luftfjæringen (standard) gir en bakkeklaring som bare er et par små centimeter høyere enn en hvilken som helst vanlig stasjonsvogn (136 mm). Maksimalt løftet med luftfjæringen er bakkeklaringen 156 mm, en funksjon som kun kan brukes i lavere fart enn 35 km/t.

HØYERE: Med mer bakkerklaring enn konkurrenten virker Volvoen større. Ikke minst ser den dyr ut. (FOTO: Terje Bjørnsen)
HØYERE: Med mer bakkerklaring enn konkurrenten virker Volvoen større. Ikke minst ser den dyr ut. (FOTO: Terje Bjørnsen)

Pluss og minus Mercedes
E220d All-Terrain

Pluss

Full score på statusbilegenskaper, komfort og kjøreegenskaper

Minus

Lav bakkeklaring for biltypen. Høy totalpris.

Kanskje er det den lavere høyden som gjør det. Ved siden av Volvoen virker den mer avrundede Mercedes E220d All-Terrain betydelig mindre. Nesten litt beskjeden, faktisk, et ord vi aldri trodde vi skulle bruke om en E-klasse.

Turfavoritter

Vi kjører de to bilene på alt fra motorvei til fylkesveier som ikke har blitt vedlikeholdt på evigheter. Volvo-fjæringen er behagelig overalt, men blir relativt sett bare bedre jo mer urolig underlaget er. Den bruker sin ekstra fjæringsvandring til å fylle dumpene og ete i seg humpene. Man skulle tro svenskene tenkte på slike norske veier da de lagde bilen.

Samtidig kjennes den tyngre enn den tyske konkurrenten, selv om den ikke er det. Det er fortsatt vinterdekk på bilene når vi tester dem, og i elgtesten vår vil Volvoen helst fortsette rett fram når farta blir høy. En god del krenging blir det også når den blir utsatt for prøvelser. Slik sett minner den mer om en SUV enn den tyske rivalen.

TESTDATA: Nercedes E220d All-Terrain og Volvo V90 Cross Country D4 aut
TESTDATA: Nercedes E220d All-Terrain og Volvo V90 Cross Country D4 aut

Pluss og minus Volvo V90
Cross Country D4 Aut

Pluss

Komfort, utseende, mest bakkeklaring for den som trenger/liker det

Minus

Kjennes større og tyngre enn Mercedes, noe motorstøy, høy totalpris.

Mercedesens bakkeklaring er altså drøye 7 cm lavere i normalinnstillingen enn Volvoen (og 9 cm lavere i fart over 125 km/t). Forskjellen merkes alltid. Den har vinterdekk av samme merke og modell som V90, men grepet i kjøreøvelsene er langt bedre. Det gjør det klart enklere å håndtere E220d All-Terrain i elgtesten. Den oppfører seg, ikke så rart med tanke på bakkeklaringen, som en vanlig E-klasse stasjonsvogn.

LEKKERT: Volvos interiørstil er litt mer åpen enn i de tyske alternativene. Lyst skinn er lekkert - når det er nytt. (FOTO: Terje Bjørnsen)
LEKKERT: Volvos interiørstil er litt mer åpen enn i de tyske alternativene. Lyst skinn er lekkert - når det er nytt. (FOTO: Terje Bjørnsen)

Den er ikke dårligere når det handler om fjæringskomfort heller. I komfortmodus duver den deilig av gårde, nesten litt for distansert fra underlaget. Du kan imidlertid sette opp bilinnstillingene etter egne preferanser om du ønsker strammere fjæring. (I en Volvo med ekstrautstyret Four C kan du justere demperne på lignende måte.)

Betjeningen skjer via en stor, sentralt plassert skjerm i begge biler. Volvo har valgt høydeformat og pekeskjerm, Mercedes holder på breddeformat og styring via en dreiemus mellom forsetene samt et felt på rattet på høyre hånd. Vi finner ofte raskest fram på skjermen i Volvoen. Svenskene har gjort en god jobb med betjeningslogikken.

SOLID: Interiøret er i god E-klassetradisjon. Det er ikke en ulyd å høre. Disse setene (ekstrautstyr) har sidevanger som strammer i mot i svingene. (FOTO: Terje Bjørnsen)
SOLID: Interiøret er i god E-klassetradisjon. Det er ikke en ulyd å høre. Disse setene (ekstrautstyr) har sidevanger som strammer i mot i svingene. (FOTO: Terje Bjørnsen)
PENT: Den store Mercedes-skjermen viser pene bilder og et mylder av justeringsmuligheter. (FOTO: Terje Bjørnsen)
PENT: Den store Mercedes-skjermen viser pene bilder og et mylder av justeringsmuligheter. (FOTO: Terje Bjørnsen)

Finpusset Mercedes

BRA: Volvo la om hele betjenings-systemet da de først lanserte XC90 og deretter V90. De skal ha tusen takk for det, for dette funker godt. (FOTO: Terje Bjørnsen)
BRA: Volvo la om hele betjenings-systemet da de først lanserte XC90 og deretter V90. De skal ha tusen takk for det, for dette funker godt. (FOTO: Terje Bjørnsen)

På flere andre områder virker Mercedesen mer finpusset og polert enn Volvoen. Det handler om et sett av små ting som hver for seg i mange tilfeller knapt nok er verdt å nevne, og som noen ganger til og med er vanskelig å sette fingeren på. Til sammen gjør det uansett at Mercedesen føles litt mer som en luksusbil.

FRAKT: "Drosje" er det lett misunnelige kallenavnet til en E-klasse. Jo, All-Terrain utgaven kan brukes til det også. (FOTO: Terje Bjørnsen)
FRAKT: "Drosje" er det lett misunnelige kallenavnet til en E-klasse. Jo, All-Terrain utgaven kan brukes til det også. (FOTO: Terje Bjørnsen)

Noe av det viktigste er trolig det vi hører. Toliteren i E220d har jevnere gange og er mye stillere på tomgang enn D4-motoren i V90. Også ved akselerasjon er motorlyden lavere. Oppe i fart viser støymåleren at det er lite som skiller (da er det hjulstøy og fartsvind som er hovedkilder til støy), men også da virker støyen i Mercedesen bedre filtrert.

LANGBEIN-BIL: Volvo har en overflod av beinplass, men over hodet er det tett til taket i en bil med stort soltak. (FOTO: Terje Bjørnsen)
LANGBEIN-BIL: Volvo har en overflod av beinplass, men over hodet er det tett til taket i en bil med stort soltak. (FOTO: Terje Bjørnsen)

Måten assistentsystemene virker på (se egen rammesak om selvkjøring og irritasjonsmomenter) trekker oppfatningen i samme retning, i likhet med muligheten for å kunne kjøpe til markedets beste adaptive LED-lys. De nesten umerkelige girskiftene i Mercedesens nitrinnskasse bidrar også til opplevelsen av et påkostet bilbygg. Volvoens åttetrinnsautomat er litt bråere, og den får noen ganger tendenser til hikke i girvalget når vi ruller inn mot veikryss.

Imponerende lavt forbruk

I forbrukstesten får begge resultater som kan sende de store SUV-ene rett i skammekroken. Etter 20 kjørte mil i testrunden har hver av bilene bare brukt rundt 11 liter diesel (0,54 l/mil for Mercedes, 0,56 l/mil for Volvo). Det er oppsiktsvekkende lavt for så store biler med firehjulsdrift og automatgir. Velger du stor SUV med tilsvarende motor fra de samme merkene i stedet, kan du legge på 30 prosent på drivstofforbruket ifølge tidligere testresultater.

Når du trår på gassen i de to bilene, er det Volvoen som kjennes kvikkest. Testmålingene våre viser imidlertid at i virkeligheten er Mercedesen et lite knepp kjappere. Drøyt 5 sekunder for akselerasjonen fra 60 til 100 km/t er som forventet i biler med rundt 190 hk og egenvekt på 1,9 tonn. Under vanlig bruk ruller de uanstrengt på lave turtall, men uten å kunne by på et storslagent kraftoverskudd.

GODT MED PLASS: Det er mye lasteplass i i Mercedesen. Den har også et stort rom under gulvet. (FOTO: Terje Bjørnsen)
GODT MED PLASS: Det er mye lasteplass i i Mercedesen. Den har også et stort rom under gulvet. (FOTO: Terje Bjørnsen)
LANGT: bagasjerommene i begge bilene er lange, men ikke så høye. Under gulvet har Volvoen et reservehjul. (FOTO: Terje Bjørnsen)
LANGT: bagasjerommene i begge bilene er lange, men ikke så høye. Under gulvet har Volvoen et reservehjul. (FOTO: Terje Bjørnsen)

Sett fra utsiden er vi sikre på at Volvoen må ha mest plass på innsiden, men her blir vi lurt av den ruvende designen. Mercedesen er jo like lang, og den har minst like god plassutnyttelse. V90 har litt mer beinplass bak, mens Mercedes tar det igjen i takhøyde og en tanke bredere baksete. Bagasjerommene er i praksis jevnstore.

Når Mercedes oppgir mye større volum, tar tyskerne med det ganske store rommet under gulvet (der det ligger et reservehjul i testbilen fra Volvo). V90 kan trekke 2400 kg, 300 kg mer enn Mercedesen.

Frapris er lavere for V90 Cross Country. Med automatgir starter den på 651 000 kroner, mot Mercedesens 707 000 kroner. Begge har dyrt ekstrautstyr, og Mercedes vil fortsatt være dyrest om de to blir utstyrt så likt det går. Følelsen av mer luksus har alltid en pris.

DOMMEN: Med de beste kjøreegenskapene og mest luksusfølelse vinner Mercedes E220d All-Terrain over Volvo V90 Cross Country D4 i vår test. Men individuelle behov kan fort endre valget – Volvo har for eksempel høyere bakkeklaring og kan trekke mest, og dessuten noe lavere pris. (FOTO: Terje Bjørnsen)
DOMMEN: Med de beste kjøreegenskapene og mest luksusfølelse vinner Mercedes E220d All-Terrain over Volvo V90 Cross Country D4 i vår test. Men individuelle behov kan fort endre valget – Volvo har for eksempel høyere bakkeklaring og kan trekke mest, og dessuten noe lavere pris. (FOTO: Terje Bjørnsen)

Denne saken ble første gang publisert 24/09 2017, og sist oppdatert 12/11 2020.

Les også