Arnolds bildrøm

Det er så fantastisk deilig at noen velger å gi totalt blaffen i det politisk korrekte. Camaro er en slik bil, der legendestatus, image og adrenalin betyr mer enn paranoia for global oppvarming og dårlig samvittighet.

Bakhjulsdrift, brede lisser og et breialt utseende, og motorkraft nok til å skremme Fanden på flatmark. Digg!

Amerikanske muskelikoner , spesielt retroutgavene som denne, vokser ikke på trær i Norge. Gunnar Birkenfeldt hos Ferdinand Motor , som har tatt inn sjeldenheten, forteller om en cirka-nypris i USA på beskjedne 270 000 kroner. For å sette det litt i perspektiv tar Mor Norge 1 200 000 kroner, eller over fire ganger så mye om du vil - bare i rene bilavgifter!

Den koster omtrent det samme som hovedkonkurrenten i USA, Dodge Challenger SRT8, som du kan lese test av her .

Nok om politikermat man ikke får påvirket uansett hvor mye man syter og klager. Det er nemlig fort gjort å glemme den urettferdige prislappen når en nyvasket Camaro med 426 hester står klar til disposisjon for en dag. Den ildrød-oransje fargen, Inferno Orange, hoftepartiet brei som ei låvedør og de heftige retrodetaljene, ja hele bilen, skriker etter oppmerksomhet.

Den fanger så absolutt min, og jeg gleder meg som en unge til å fyre opp V8-beistet som skjuler seg under det opphøyde panseret.

Del Tweet

Yankee-brøl

Jeg vrir om nøkkelen, og det velkjente "cubic inches"-brølet sladrer raskt om et massivt dreiemoment, og ikke minst at dette skal bli en hyggelig dag på jobb.

Min sidemann for dagen, som til vanlig ratter en bayersk BMW 3-serie , klager over en utsikt som er svært begrenset, for å si det pent. Jeg, som jo tross alt kjører bilen, har selvfølgelig lagt merke til det umiddelbart. Likevel klarer jeg ikke å henge meg opp i pirk når bilen byr på sjarm og krefter i overflod.

Den som er med på leken, får tåle steken. Et par mulige parkeringsbulker i bytte mot 426 yankee-hester, dreiemoment som en romferge og det feite bølleutseendet? Ja, helt greit for meg!

Tiden da kjøreegenskaper helt og holdent ble ofret til fordel for sofakomfort og flate seter tilpasset burgerspisende amerikanere, er tydeligvis forbi. Her sitter man i heftige sportsseter i skinn, med innbrodert SS-logo i nakkeputa, med måleinstrumenter plassert nederst i midtkonsollen, og hold deg fast: Manuell sekstrinns kasse!

På veien oppfører bilen seg slik du ønsker av en Camaro. Det vil si at den drar med seg fordelene fra sine urfedre, men samtidig kvitter seg med de fleste av unotene. Noe tight sportsbil er dette ikke, da kan du ha det mer moro i en Mazda MX-5 til en brøkdel av prisen .

Men faktisk er styringen overraskende presis og "med". Testbilen står på piggfrie vinterdekk i XXXL-format . De oppfører seg selvsagt ikke optimalt på tørr asfalt, men overrasker likevel med forutsigbar oppførsel..

Annonsørinnhold

Vårens fineste sneakers til dame

Lettkjørt og barsk

Man får en "konge på veien"-følelse bak rattet i Camaro. Samtidig som den er like enkel å kjøre som en småbil med brøkdelen så mange sylindrer, er det noe mystisk og barskt over måten den nærmest flyter bortover veien på.

Som sagt krenger den lite grann. Mye skyldes nok de enorme vinterdekkene med blaut nordisk gummiblanding. Men siden styrefølelsen er såpass god at bilen føles levende likevel, gjør det ikke noe.

Totalopplevelsen er likevel så rå at man storkoser seg. Savner man litt spenning er det jo bare å deaktivere ESP-systemet, for så å forsøke å holde hekken på rett kjøl . Da gjelder det til gjengjeld virkelig å vise hvem som er sjefen - at det er du, ikke bilen. For det er fort gjort å bli ufrivillig sladdekonge med 569 Nm på bakhjulene.

Den høye utvekslingen og lange akselavstanden gjør "underholdende skrensing" til en lek. Dette er en bil som ber om å bli behandlet like røft som utseendet fortjener, og det er der mye av moroa ligger. Svingkjøring på søken etter perfekt apex? Nei, det blir omtrent som å be en sumobryter om å danse på line.

Den fleksible kraftleveransen bidrar også til den gromme totalopplevelsen. Åtteren på 6,2 liter pumper ut krefter over hele fjøla, og noe av det som forbauser mest, er at man sitter med et inntrykk av at den ikke anstrenger seg overhodet.

Lydbildet er ikke like typisk "yankee" som man kanskje skulle tro. Det betyr ikke at trommehinnene ikke frydes av den grunn. Jeg tar meg selv i å sitte å småpirre med gasspedalen nærmest hele tiden - bare for at motoren skal kontre med det sexy bjeffet bare knallbra gassrespons kan by på . Herlig!