Super-SUV

Vi var blant dem som mumlet om at Cayenne ikke var noe ordentlig Porsche, at det stolte merket burde holdt seg til å bygge sportsbiler, og ikke kaste seg på amerikanske motebølger som jo SUV-trenden er. Men nå er bilen allerede en suksess, og det verste er at til og med vi ihuga sportsbilentusiaster er blitt overbevist.

Likevel føles det rart å klyve opp i en Porsche - i en sportsbil setter du deg ned, du kler den på deg som et tettsittende plagg. I Cayenne er det derimot god plass. De som har råd til så dyr bil, vil gjerne ha plass til både seg selv og familien. De synes det er mer akseptabelt å kjøpe en dyr bil de kan bruke til hytta i påsken og dra båthengeren med om sommeren, enn å svi av samme sum på en mer leketøyspreget sportsbil. Det er ikke annet enn fullt forståelig.

Vi fikk en liten tur med Cayenne S under lanseringen i Sevilla, nok til å konstatere at ytelsene holder lenge også uten turbo. Men alle bilene vi kjørte der hadde luftfjæring, og den anbefales varmt (ikke standard på S). Den er nemlig en forutsetning for å kunne kombinere de motstridende egenskapene som kreves i terreng og på landevei.

Vårt endelige Cayenne-bifall kom etter å ha kjørt Turbo-utgaven mot VW Touareg V10 TDI her hjemme i Norge. Den viste så definitivt hvor super-SUV-skapet skal stå.

Den verste er i grunnen selve motoren. Tonen er lett og lokkende. Draget er durabelig fra bunnen, men så bare tar det av oppover. Turtallsviljen er umiskjennelig Porsche. Her er det som om Styggen selv sitter i innsuget og lokker: "Mer gass, mer gass." Og Styggen får det som han vil. Vi mater på, bilen skyter av gårde som en fullblods sportsvogn.

Terreng - i teorien

Porsche Cayenne Turbo kan hvis den må i terrenget. Seriøs firehjulsdrift og hevbar luftfjæring som gir god bakkeklaring, sørger for det.

Men for at vi skal kunne kalle den fullblods Porsche er det egenskapene på vei som gjelder, og her har Norge utfordringer å by på. Gjennom krappe svinger og over kraftige telehiv viser Cayenne Turbo sitt sanne jeg.

Styringen er direkte, med en helt riktig tyngde og følelse. Bremsene biter som Porsche-bremser skal. Du sitter i en sportsstol, og rattet er lite og sportslig. Dessuten omsluttes du av et spenstig interiør.

Annonse Tights.no

SLÅ TIL: Opptil 70 % på treningstøy nå

Girskiftene er så raske og kontante at du knapt kan klage over at girkassen er automatisk, og den innbyr også til at du overtar kommandoen selv. Er kassen i manuelt modus, er den dessuten ordentlig manuell. Den kicker ikke ned ved full gass, og motoren blir hengende og stange i turtallssperren dersom du ikke girer opp.

Visst understyrer Cayenne dersom inngangsfarten er for høy, og skulle du prøve å sette runderekorder på Nordsløyfa på Nürburgring, ville nok vekten være en ulempe. Men til å være en stor og tung bil er kjørefølelsen nesten utrolig, ikke minst gjelder det følelsen i helt normale hastigheter.

Cayenne er mest harmonisk over norske telehiv med understellet i "Comfort"-stilling, men det er begrenset hvor harmonisk innstilt vi klarer å være bak rattet i Cayenne Turbo. Bilen skriker etter sport, og når vi går inn i en åpen svingkombinasjon i moderat fart og mater på i 3. gir, får vi en følelse av at det ene tonnet er forsvunnet. Vi slynges ut på en bølge av pur power med en lett drift på alle fire hjul, akkurat som om bilen skulle være satt opp for asfaltrally.

Cayenne har en familienerve som ikke er til å ta feil av, så den gamle Vi Menn-dogmen gjelder fortsatt: "Porsche er Porsche", også når de bygger over to tonn bil i to etasjer. Imponerende.

VERSJONENE

Nytt av året er inngangsmodellen "Cayenne" med 250 hk V6-motor fra VW. Billig blir den dog ikke - den vil også koste over millionen. Uten å ha prøvd den frykter vi at du må opp på V8-modellene for å få ordentlig Porsche-skyv. Det koster selvsagt: Cayenne S med 340 hk får du fra 1 290 000 kroner, mens Cayenne Turbo med 450 hk koster 1 690 000.