Vi har plukket ut våre favoritter

Siden 1976 har den vært selve symbolet på en rask kompaktbil. Nå er syvende generasjon Golf GTI her, men hvilken av dem er egentlig best?

Nye Golf GTI er den syvende i rekken. Den har dobbelt så mange hestekrefter som den første GTI-en som kom i 1976. Siden den gang har den selvsagt blitt mer moderne på alle mulig. Sikrere, raskere, mer klimavennlig per kilo og mer komfortabel.

Men er noe blitt borte på veien? Svaret er «ja, litt».

VW Golf GTI var en av de første virkelig sportslige bilene jeg kjørte som fersk motorjournalist tidlig på 80-tallet. Da hadde en vanlig Passat 75 hk og gjorde 0-100 km/t på 14 sekunder. Ikke rart en liten og lett VW Golf med 110 hk og 0-100 km/t gjorde stort inntrykk.

Den første GTI-en satte standarden som både etterfølgerne og konkurrentene ble målt mot utover 1980-tallet.

Tiåret var GTI-bilenes glansperiode, lette kompaktbiler fikk sterkere motor, stivere fjæring og sportsligere dekk. En rimelig måte å lukke gapet mellom kjedelige familiebiler og kostbare sportsbiler.

I dag er vi vant til at normale familiebiler har kraftige motorer, det finnes et vell av sportslige mellomklassebiler og selv luksuriøse biler har krutt både i fraspark og veigrep. Slik var ikke like vanlig i GTI-bilenes storhetstid.

Utover 80- og 90-tallet ble bilene større og tyngre; det kom strengere miljø og sikkerhetskrav. Det merkes allerede på andre utgave av VW Golf GTI.

Den var ikke like livlig i ytelsene som forgjengeren, og VW svarte med GTI 16V - en kultbil på slutten av 80-tallet med 139 hk og helt annen turtallsvilje enn i den normale GTI.

Jeg husker fortsatt det lille røde «16V»-merket vakte oppsikt og respekt der vi parkerte testbilen.

Også GTI G60 med spirallader med 160 hk og for den epoken enorme 225 Nm var en fantastisk morsom bil å kjøre. Ikke like morsom å eie, siden G-laderen hadde en tendens til å svikte med økende kilometerstand.

Annonsørinnhold

Vårens fineste sneakers til dame

Da VW Golf III kom i GTI-versjon i 1992, var den blitt ca. 200 kilo tyngre og omtrent med omtrent samme effekt som originalversjonen.

Toliteren var en helt normal familiebilmotor, og det var ikke mange GTI-vibrasjoner igjen.

Det kom også en 16V-versjon med 150 hk, men Golf III var et uinspirert stykke bil, uten de store forutsetningene for å skape kjøreglede.

På ytelsesfronten var det VR6-versjonen av VW Golf som stjal oppmerksomheten, med 2,8-liter på 174 hk. Den modellen var imidlertid aldri påtenkt noen sportslige veiegenskaper.

VW Golf IV var et kvalitetsmessig løft fra for gjengeren da den kom i 1998, og utstyrt med en av de første moderne bensinturbomotorene. 1,8-literen hadde 150 hk i starten, og solid dreiemoment gjorde det lett å gjøre raske forbikjøringer. Vi Menn kjørte denne Golfen og et knippe konkurrenter til test på Nürburgring Nordschleife.

Og mens den var et hurtigtog på Autobahn, var Golf IV for mykt satt opp til å være noen overbevisende modell i en sportslig GTI-tradisjon. Torsjonsakselen bak var utdatert, og Ford Focus ST kjørte sirkler rundt Golf GTI.

Med ny flerarmet bakaksel, DSG-gir som opsjon og en sinna tolitersturbo på 200 hk satte VW Golf V GTI skapet på plass da den kom i 2005.

Jeg hadde gleden av å kjøre en slik med DSG på en lang Tysklandstur, og kunne med et stort smil om munnen registrere at alle GTI-attributtene igjen var på plass.