Sportback med bensinmotor og automat

Mitsubishi Lancer hører til i det store kompaktbilsegmentet, der biler som VW Golf, Opel Astra, Toyota Auris, Peugeot 308 og Ford Focus er storselgere.

Konkurransen i denne klassen er svært hard, både hva pris og hva egenskaper angår. Det er lett å finne svært gode kjøp her.

Sportback er kombicoupéutgaven av Lancer, og på papiret er dette en bil som skal tilby mye plass for relativt lite penger. Den er 28 cm lengre enn en Golf, og har omtrent de samme utvendige målene som en Skoda Octavia - bare litt lavere.

Kjøreegenskaper: 3

Mitsubishi Lancer er en relativt stor bil. Men av en eller annen grunn oppleves den som mye mindre enn den faktisk er - på en negativ måte. I en tid der småbiler ofte er virkelig gode biler å kjøre - eksempler som Ford Fiesta og VW Polo er rene nytelser på veien - er det rart at noen kan bygge en langt større bil, som byr på kjøreegenskaper vi tidligere forbandt med småbiler.

Komforten er flott; Lancer Sportback sluker både de små og brå, og de store ujevnhetene på en flott måte. Men den er til gjengjeld lite retningsstabil, og fordrer to hender på rattet. Den er følsom for sporete vei, og selv om piggfrie vinterdekk ikke er noen drøm på tidlig vår-asfalt, klarer andre biler med samme dekkutrustning å forsere veiene på en langt mer tillitvekkende måte.

Styringen er direkte, men samtidig følelsesløs. Dermed blir det hele gjerne litt rykkete; man kjenner ikke hva bilen gjør før det er på tide å korrigere.

Motor: 5

I vår testbil står det en 1,8-liters bensinmotor som yter 140 hk ved 6000 o/min og 178 Nm ved 4250 o/min, paret med en trinnløs automatgirkasse. Dette er en komfortabel kombinasjon, som gir deg fine prestasjoner og samtidig er behagelig på veien. Lancer er også tilgjengelig med en 1,5-liters bensinmotor på 109 hk, men foreløpig finnes det ingen dieselmotor i programmet. Det er imidlertid ikke utenkelig at den ferske 1,8-litersdieselen, som kommer med den kompakte SUV-en ASX om ikke lenge, også vil finne veien ned i Lancer.

Bensinmotoren er helt grei; kreftene kommer jevnt oppover turtallsskalaen, men den tar aldri av på noen måte. Og bunndraget er dårlig. Da passer det veldig fint med en flott automatgirkasse.

Denne drivlinjen skal i snitt drikke 0,74 liter bensin på mila, noe som ikke er spesielt bra.

Girkassa har noen forvalgte utvekslingstrinn, som du kan velge mellom ved hjelp av girspaken eller et sett vakre hendler bak rattet. Dette fungerer fint når du skal bremse ned bakker, men det er bare tull å tenke på å overstyre girkassa ved all annen kjøring - med et lite unntak. Automatikken vil nemlig hente ut den ideelle utvekslingen av seg selv, og reagerer relativt kjapt ved gasspådrag. Så alt du eventuelt gjør for å overstyre dette, vil gi dårligere resultat. Unntaket er når du skal kjøre forbi; da kan det være greit å velge høyt turtall på forhånd, så du korter ned ventetiden ytterligere.

Annonsørinnhold

Vårens fineste sneakers til dame

Ytelser: 4

Med 140 hk og 178 Nm til å dra 1460 kg bil, sier det seg selv at prestasjonene ikke blir voldsomme. Mellomakselerasjonsmålingene våre ga resultater midt på treet - den er omtrent like kjapp som kompaktbiler med 1,6-litersdieseler. Altså ikke noe råskinn. 0-100-sprinten er oppgitt til 11,9 sekunder.

Den trinnløse girkassa bidrar imidlertid til at dagligdags kjøring blir en helt ålreit opplevelse, hva kraftleveranser angår. Kreftene kommer svært jevnt og behagelig, og du styrer enkelt det hele med høyrefoten. Komfortabelt, og relativt effektivt.

Eksteriør: 4

Meningene var ganske så samstemte hva utseendet på Lancer Sportback angår; de aller fleste synes fronten er tøff, men at resten av bilen er snodig. Bilen er større enn en god del av konkurrentene, men formen gjør den også relativt uoversiktlig når man sitter i den. For øvrig er bilen ikke noe som skiller seg ut på veien.

Interiør: 3

Selv om Mitsubishi Lancer Sportback er en relativt stor bil, er den ikke så rommelig innvendig som man skulle tro. Foran er alt fint; det er god plass til de fleste. Det er faktisk så god bredde at undertegnedes armer ikke rekker bort til armlenene.

Baksetet er helt ålreit, men takhøyden er dårlig. Bagasjerommet er mindre enn hos de fleste konkurrentene, og lasteplassen preges av den sterkt skrånende kombibakluka som stjeler mye plass i høyden.

Materialvalget og designen er av det trauste slaget, og selv om kvalitetsfølelsen er god, oppleves den ikke som særlig påkostet. Med mye hardplast minner dette mer om tidligere tiders småbiler enn en bil i den flotte kompaktklassen. Setene i testbilen er dype, med gode sidestøtter. Men sitteputene er relativt korte.

Det aller verste er at rattet mangler lengdejustering. Jo da, plasseringen av rattet er ganske ålreit, men man mister muligheten til å finpusse sittestillingen når rattet ikke kan dras ut eller dyttes lengre inn.

En annen, irriterende detalj er at displayet i midtkonsollen ikke tåler sollys. Men når radioen slet så hardt med å finne radiokanaler som den gjorde, er det kanskje like greit å la det digre - og vellydende - stereoanlegget spille en velkjent CD i stedet.