Du trenger ikke mer sportsbil enn dette

Minien er kongen på haugen av engelske småtasser. Utgaven heter John Cooper Works – jepp, navnet er en hyllest til Mr. Cooper. Her har Mini hentet fram skoskeia. De har sneket en toliters turbomotor fra BMW innunder panseret med minste mulige klaring i alle retninger. Dermed har bilknøttet på under 1,3 tonn fått 231 hk som utfolder seg mot toppen av turtallsregisteret. I bunnen hersker et dreiemoment på 320 Nm allerede fra 1250 o/min.

Hvis du lurte: Det går unna så det holder.

Focus ST er på sin side ikke sjefen i Focus-sortimentet. Det er det RS som er, men den kommer i salg først senere i 2016. Men om du er lei deg for det, så prøv en ST i mellomtida. Legg inn andregiret, og trykk til. Seinest da vil du glemme at det skal komme en RS. Andregiret er en orkan der 360 Nm og 250 hk raser.

Men det er mer enn det også ved disse bilene. Mye mer.

Som et karneval i Rio

Selvsagt handler det om stæsj. Styling, om du vil. Om pynten og utstyret som skiller en racerkompaktbil fra en normal kombikupé. De følger samme mal, de to, men i Focus ST er det mer dempet. Ford må jo spare noe til RS-en.

Utvendig kan Focusen være så knall blodappelsinfarget den bare klarer, men oppmerksomhetsprisen går til Mini. Engelskmennene har funnet fram alle deler i tilbehørslageret. Det er striper, emblemer, luftinntak, spoilere, doble midtplasserte eksosrør, 18-tommersfelger og kontrastfarger hvor enn man snur seg. Harmonisk? Nei. Karneval? Oh yes. Ikke karnevalet i Oslo på 1980-tallet, men det i Rio.

Focus ST gløder alt den kan ved siden av. Det nye Focus-fjeset passer ekstra godt til en ST. Lyktene er spissere og gapet – altså grillen – viser større hunger. Stagene mellom de laveste luftinntakene er som hjørnetenner. Spoileren bak er stor nok til at alle ser den, uten å bli spisebord. 19-tommerne fyller hjulbuene. Og likevel ser den moderat ut ved siden av Mini JCW.

Det samme gjelder innvendig. I Minien er det pøst på med detaljer som skal få deg til aldri å glemme at dette er en Mini utenom det vanlige. I Forden er det først og fremst setene som setter stemningen. To stykk brukskunst fra Recaro foran, og selv baksetet er lagd av sportssetemerket.

Herlig mellomgass

Men igjen, det handler om mer. Styling er fint, men tuning er enda viktigere. De svikter ikke på dette området heller. I begge er lyden som kommer inn i kupeen når man gir på, av det eggende slaget. Av den typen som lokker deg, som sier mer, mer. Om det er ekte motor- og eksoslyd, eller kunstig lyd som kommer gjennom høyttalerne? Aner ikke, og vi gir blaffen. Poenget er at lyden er riktig.

Det aller kuleste: Den automatiske mellomgassen som kommer i Minien når automatgiret sjalter. Boff, boff, boff. Du vil ønske å høre mange boff.

Selvsagt er dette stramme karer. Du kjøper ikke en slik bil om fjæringskomfort er det viktigste for deg. Her kjenner du hvor du kjører og hva hjulene ruller over. Du skal kjenne at bilen lever. Du skal få vite hvordan det står til med grepet i en nærmest direkte forbindelse. Rett nok har Minien det som kalles dynamisk demperkontroll (ekstrautstyr til 5620 kroner), men den lar deg egentlig bare velge mellom hardt og knallhardt. Og Forden? Jo, den er bare bøs hele tida. Men i kraft av å være større og tyngre er det likevel mer harmoni over fjæringen der asfalten er ujevn.

Omtrent like raske

Annonsørinnhold

Vårens fineste sneakers til dame

Dette er rå glede. Det er glede av den typen de med skulderveske neppe vil skjønne. Det er primitiv fliring, fårete glis og gladgassing helt uten annen grunn enn at det er deilig. Fordi det er bilenes sanne natur. De får deg til å ta svingen i en helt annen fart enn du ville gjort i familiebilen din. Det er rett og slett vanskelig å holde seg.

De er temmelig like når det gjelder kapasitet. ST har det ville andregiret, det som nesten gir den supersonisk Tesla-fart fra 60–100 km/t (2,9 sekunder), men videre oppover er de i praksis like raske (se tabell nederst i saken). I Focusen er tredjegiret nærmest et universalgir som går fra 30 til over 150 km/t, alltid med hemningsløs iver. Forhjulene prøver å rive asfalten av veien, og du skal holde godt i rattet.

Bieffekten av det solide dreiemomentet er at du nesten aldri trenger å gire ned fra sjettegir når du er på landeveien. Det er både trivelig og imponerende, og det er med på å gi Focusen et betydelig bredere spekter enn Mini JCW. Focus har plassen og hverdagsferdighetene som trengs, så sant du tåler fast fjæring. Minien er, tross baksete, i realiteten bare en bil for to. Den har et automatgir som alltid gjør som det skal, om du kjører raskt eller sakte, men ellers er den hardcore, støyende og stump.

Rister voldsomt

På hver sin måte er de ekte kjøremestre. Begge biler tar seg gjennom elgtesten vår i 85 km/t uten at en eneste kjegle blir revet. De greier det lett. 85 km/t er et tall som neppe sier deg noe som helst i denne sammenhengen, men det er altså slik: Vi greier ikke å huske at noen biler, selv ikke sportsbiler til tre ganger prisen av disse, har greid denne testen i så stor fart.