Barentsveien:
Polarsirkelen kyst til kyst
Prøv Barentsveien - en iskald og annerledes vinterferie.
- Oj-oj-oj!
Fotograf Nordlien syter litt i en sving i Junkerdalsura. Den er feildosert og glattere enn et samlet Storting i valgkamp. Men det er ingen fare. Vi sitter i en firehjulsdrevet VW Touareg, og besitter da en god porsjon ratterfaring. Opplevelsen toner ut i et gjesp.
Vi har akkurat forlatt Bodø. Byen er bare begynnelsen til et fire dager langt vintereventyr på hjul. Mange har hørt om Polarsirkelen. Få har hørt om Barentsveien. Men faktisk er de to nærmest sammenfallende, gjennom Norge, Sverige, Finland og Russland.
Enkelte som hørte at vi skulle kjøre denne strekningen, ønsket oss velkommen tilbake til våren. Men faktum er at det ikke er spesielt langt å kjøre Barentsveien fra kyst til kyst, fra Bodø til russiske Kandalaksja. Fra Saltstraumen til Hvitesjøen. Landene er tynne mot toppen av kloden.
Men hvorfor bør du bruke vinterferien på dette?
For det første - denne veistrekningen byr på fantastisk natur. Knapt noe er så vakkert som det voldsomme og golde landskapet du finner langs Polarsirkelen, og særlig når Vårherre vrir på downlightbryteren. Solnedgangstimen er både trolsk og guddommelig, der den bader omgivelsene i isblått lys.
For det andre, så finner du mange spennende severdigheter og etablerte turistattraksjoner langs denne ruten, men også muligheten for eksotiske opplevelser du kan skryte av i årevis fremover. Dessuten oppleves her en unik gjestfrihet, som vi tipper bunner i et historisk behov for å ta vare på hverandre.
Bilporno
Vi farer gjennom glissen barskog inn i Sverige, og passerer tregrensen oppover mot blåhvite åser. Vi ender i en region preget av fordums sølvutvinning og nåtidens vintertesting av bilmodeller.
Arjeplog har nemlig lokket til seg en haug med bil- og bilkomponentprodusenter. Mens fantastiske Arctic Circle Raceway i nærheten av Polarsirkelsenteret og Mo i Rana knapt tjener ei krone, har svenskene vist bedre næringsvett.
Eventyret begynte for mange år siden. Noen tyske biltestere rotet rundt i Nord-Sverige, og kom helt tilfeldig i kontakt med tre lokale menn som ved håndkraft og snøskuffer holdt Arjeplogs lille flyplass åpen. Tyskerne fikk låne hangaren til å skru i, og bestemte seg for å komme tilbake neste år.
I 1973 ble den første fakturaen sendt fra Arjeplog til et utenlandsk bilforetak, og i dag står slike foretak for en omsetning på 300-400 millioner kroner årlig i den vesle kommunen.
Og ikke verst for en kommune med en knapt målbar befolkningstetthet. Hadde Stockholm hatt tilsvarende tetthet, ville det ha bodd femti personer der.
Når vi tar en øl på Silverhatten hotell i Arjeplog, svelges den i en kakofoni av språk. Tysk, dansk, svensk, engelsk, fransk, japansk - og norsk. Stort sett bare menn som er sesongarbeidere i Arjeplog.
Bensinstasjonsmuseum
Østover, østover. Arvidsjaur er et sted med kraftig forankring i dekkindustrien og dets testbehov. Det vesle stedet har dessuten sin egen samelandsby, samt en racerbane kalt "Kilverstone".
- Her som alt heter noe med silver skulle den jo hett "Silverstone", flirer Nordlien.
Vår Touareg fører oss uanstrengt av sted i 120-130 km/t, på saltfri og skrapet vei. Mil kappsupes med diesel. På et blunk er vi i Älvsby, og bilen er like ren. Svensker og veivedlikehold tar vi bølgen for!
Vi har lest at det skal finnes et Älvsby Bensinmuseum i bygda. Vi ringer eieren, P-O Lindroth, som åpner opp for oss. Hvilken museal herlighet!
Å beskrive alt Lindroth har samlet ville medføre senebetennelse, for her finner du absolutt alt som kan knyttes til bensinstasjoner - bortsett fra bensin. Det formelig kryr av effekter, særlig fra femti- og sekstiårene.
- Jeg har til sammen kjørt 170 000 kilometer for å samle alt dette, smiler Lindroth, som begynte å bygge opp sitt private museum i 1994.
Øl og fisk
I Happaranda, like ved finskegrensen, svinger vi nordover på Norrskenvegen. Det er 800 kilometer til Nordkapp herfra, men vi nøyer oss med 15. Da er vi på Kukkolaforsen.
Hvert sekund, om sommeren, renner 3 millioner kubikkmeter vann forbi, og den strie strømmen har gjort at innbyggerne på begge siden - svensker og finner - utviklet en helt unik fangsteknikk med mobile brygger; såkalte "p atan".
Ved hjelp av en sinnrik byggemetode beveger man seg tørrskodd over elven til de dype vannlagene der laks og sik kan fanges i merder.
Du kan studere metoden nærmere i Fiskemuseet på stedets lekre turist- og konferansesenter. Eller benytte deg av en av de utallige badstuene som finnes her. For eksempel VIP-badstuen med russisk tørrfuru og nydelige utsmykninger.
Fra Haparanda bærer det videre inn i den finske tvillingbyen Tornio. Der skal det i følge brosjyrene befinne seg et museum for finnenes kjente ølmerke Lapin Kulta. Det har folkene på Lapin Kulta-fabrikken aldri hørt om, så vi svelger skuffelsen og drar videre. Mot Rovaniemi.
Saktere
Sett fra en fartsglad bilists egoistiske sittested blir Finland en nedtur. Etter milevis med svenske veier i 120-130 km/t, møtes vi av 80 km/t-grense og en skog av fotobokser. Under en overvåkning CIA skal slite med å matche, ruller vi mot julenissens hovedkvarter. For mens Drøbak har laget en koselig liten filial til nissen, har Rovaniemi forært ham en diger fornøyelsespark.
Siden jula for oss er pinnekjøtt og akevitt - og ingen av delene er å få på Santa Claus Park - styrer vi videre til museet Arktikum. Guiden loser oss gjennom det unike byggverket, med sitt digre glasstak for avnytelse av eventuelt nordlys.
Men etter et par interessante timer er det særlig en ting vi husker: modellene av Rovaniemi by før og etter at tyskerne trakk seg ut under den andre verdenskrig.
Da brant de uvelkomne gjestene ned 90 % av byen! Derfor fremstår den i dag som en ny og heller kjedelig femtitallsdesignet by, der julenissen, snøscootere og hundesleder er kommersielle trekkplastre for turistnæringen.
Rom med sauna
Siden vi - forsøksvis - skal inn i Russland dagen etter, innkvarterer vi oss på hotell Takka-Valkea i den finske grensebygda Salla. Her er stort sett ingenting, bortsett fra storsinnet distriktspolitikk i form av en enorm matbutikk med fire kassadamer og to nordmenn.
På hotellet regjerer ekteparet Marita og Toivo Häkkänen. Stødige, ettertenksomme, langsomme. De snakker finsk og russisk, men vi forstår stort sett hverandre. "Bakkånn", for eksempel. Bacon. Lett! Litt verre er det da vi spør etter en "screwdriver". Etter litt frem og tilbake med fingerspråk kommer fruen med en vinåpner.
Restauranten er som en brunstenket reise tilbake i tid, med trebord, trekkspillutstilling og gardiner som sikkert har vært vasket, men neppe byttet ut, de siste femti årene. Rommene har, svett nok, egen sauna!
Dieselen imponerer morgenen etter. I 36 kalde ynker startmotoren seg et par sekunder, før den sveiver i gang kraftpluggen. Vi fyrer opp alt som avgir varme, og blåser i fingrene.
Vi skal prøve å komme oss inn i Russland. Jeg skriver "prøve", siden Russland noen ganger kan fortone seg som like åpent som en bank etter 15.00.
Fra før av har vi sikret oss visum ved hjelp av Via Travel i Kirkenes, med den nødvendige "invitasjonen" russiske myndigheter krever. Hvem vi er invitert av aner vi ikke, men visum for oss selv og bilen har vi, samt egne ferske forsikringspapirer for russiske veier.
Væpna aksjon
Dagen blir en prøvelse. Først bruker vi en liten halvtime på finsk side av grensen. Så ruller vi over på russisk side, der en storøyd grensevakt stotrer - rød i trynet - at vi må se til helvete å få skikkelige skilter på Touareg'e n før vi er så frekke å prøve å komme inn i landet hans.
SUV'en har nemlig, av helt spesielle men legale grunner, registreringsnummeret "TOUAREG" når vi skal inn i Russland. Vi kan forstå at bakgrunnen for dette ikke er åpenbar for en menig grensevakt.
Hva russerne ikke kan om byråkrati er ikke verdt å vite. Nå starter en to timer lang papirmølle, der min signatur avkreves rundt regnet hvert femtende sekund. I tillegg må vi ut med 80 euro for en egen russisk bilforsikring som gjelder i to uker!
Men vi slipper da gjennom til slutt, hvilket føles som tippetegn "B" i kampen Manchester United-Mandalskameratene. Endelig! Vi farer lettet mot det siste stoppestedet østover, Kandalaksja. En liten by - "nydelig beliggende" i følge glorete brosjyrer - innerst i en bukt ved Hvitesjøen.
Etter snaue 200 kilometer med overraskende gode veier med skikkelig skrapet issåle, ruller vi inn i en kullfyrt møkkaby. Kandalaksja preges av forfalne hus, stinkende fabrikker og - ikke minst - en jernring av væpnet politi.
Det går rimelig greit inn. Men da vi skal ut, kjører undertegnede på feil side av et stoppskilt, og blir prompte skjelt ut av en sur gubbe i uniform. På russisk!
"Dokkumentjo", skriker han til slutt, og veiver med maskinpistolen mot en falleferdig brakke. Etter å ha presset opp en vindskjev dør og levert fire kilo papirer til en storrøykende vakt med krøllete uniform og nedbrettede sjøstøvler, trekker vi et lettelsens sukk da papirene returneres med et biskt "godbaj".
Vi er ikke vanskelige å be. Rovaniemi neste!
Så for deg som vil oppleve denne særegne og spesielle turen langs Polarsirkelen, er det bare å si "kjør på". Men dropp Russland!
BarentsLogg:
Mandag: Bodø-Arjeplog, 385 km. Laveste temperatur minus 31 grader
Tirsdag: Arjeplog-Haparanda: 430 km. Laveste temperatur minus 18 grader.
Onsdag: Haparanda-Salla: 340 km. Laveste temperatur minus 26 grader
Torsdag: Haparanda-Kandalaksja: 220 km, Kandalaksja-Rovaniemi: 343 km. Laveste temperatur minus 36 grader.
Sum Barentsveien fra Bodø til Kandalaksja:1375 km
Totalt kjørt, inklusive retur Kandalaksja til Rovaniemi: 1718 km
I snitt per dag: 429,5 km
Les også:
Hvordan overleve bilferie med barn
Denne saken ble første gang publisert 10/02 2011, og sist oppdatert 06/05 2017.