Test: Toyota Corolla 1,6 VVTi 2003

Denne testen er hentet fra Vi Menn Bil i 2003

Vi nordmenn er temmelig tyske av oss, om vi innrømmer det eller ei. Vi liker at ting fungerer som det skal, hele tiden. Når det gjelder bil, har vi til og med tatt denne forventningen lenger enn tyskerne selv, for Toyota gjør det langt bedre her enn i germanernes rike (det har nok noe å gjøre med at tyskerne lager biler selv).

Uten at vi har snakket med hver eneste Toyota-kjøper, er vi sikre på at dette er en stor del av grunnen til at Corolla går unna som hakka møkk. Ikke engang den nye Golf 5 har greid å presse den ned fra kompaktklassetronen (Corolla har fortsatt en ørliten ledelse på siste tilgjengelige statistikk). Når det gjelder salg, vel å merke, for Corolla er ikke vårt valg i alle henseender.

Årsak til aller mest pepper fra testteamet - og det gjelder samtlige medlemmer, høy som lav - er en sitteposisjon som trolig er blant klassens dårligste. "Sittestillingen alene er nok til at jeg ikke kunne ha valgt denne bilen," slår testens mest langbeinte skråsikkert fast. Det er forståelig, for med setet i riktig posisjon i forhold til pedalene, må han ha full strekk i armene for å nå fram til rattet. Som kjent er ikke strake armer riktig redskap hvis en må ta en brå unnamanøver.

Hvorfor blir sittestillingen slik? Som en av svært få nye biler i segmentet mangler Corolla fortsatt lengdejusterbart ratt - til tross for at den kanskje er den bilen som trenger det aller mest. Sitteputa er dessuten for kort til å gi god støtte, og en ender med å sitte med krokete knær for å komme nær nok rattet. (Corolla får en oppjustering som 2004-modell, men importøren vil ikke si om lengdejusterbart ratt er en av tingene Toyota skal endre på.)

Når vi er i bedagelig lune langs gode landeveier, har vi fint lite å utsette på komfort (unntatt sittekomfort) og kjøreegenskaper i Corolla. Bilen triller pent av sted, og understellet fanger opp ujevnheter fint. Japaneren er dessuten blant de stilleste i klassen i våre støymålinger, men den subjektive opplevelsen er litt annerledes. For eksempel høres lyden fra vannsprut og småstein i hjulbuene bedre enn hos andre.

Under mer sportslig kjøring blir Corolla igjen hengende litt bak de beste. Styringen er mindre direkte, bilen krenger mer, og når den blir satt under press, skal det mindre til før den må gi seg. Da er det godt at ESP nå er blitt standard også på Corolla. Gjentatte ganger fikk vi bruk for den i svinger på glatt føre.

Motoren er derimot en kilde til glede. 110-hesteren med 150 Nm dreiemoment gir skikkelig svar på høyt turtall, mens responsen ved lavt turtall er grei. Noe av årsaken til at Corolla er rask i våre akselerasjonstester, ligger i at girutvekslingene passer veldig godt til norske forhold, og tredjegiret er som skapt til en kort spurt. Litt mer støy blir det av de lette utvekslingene på høyt turtall, men gir opp et hakk, og problemet er borte.

Innvendig tok denne generasjonen av Corolla som nevnt et langt steg opp i kvalitetsfølelse da den kom, ikke minst sammenliknet med forgjengeren. Bak rattet i japaneren skuer du utover et dashbord med konservativ formgiving og bra materialkvalitet, og alle instrumenter er der du venter å finne dem. Praktisk er innredningen også, med mange rom til å legge fra seg ting i.

Annonsørinnhold

Freshe sneakers: Dette er skoene som gjelder i vår

Plassen foran er god, men både i baksetet og i bagasjerommet er Corolla trangere enn de største i kompaktklassen. For dem som trenger mer plass, er det derfor greit å titte på stasjonsvognutgaven av samme bil.

Og her er vi kanskje ved kjernen av salgssuksessen: Corolla finnes i alle former folk kan ønske seg (kombi, stasjonsvogn og MPV), og når den i tillegg har fått et super-ry når det gjelder driftssikkerhet, er det ikke merkelig at nordmenn vil ha den. Selv om enkelte ting ved bilen kunne vært bedre.

Denne saken ble første gang publisert 24/11 2009, og sist oppdatert 05/05 2017.