Vi har bestemt oss for å kjøre Norge på tvers der landet er bredest. Bjørn Geir Harsson hos Statens Kartverk hjelper oss. Etter litt frem og tilbake er vi enige. Vi holder oss til fastlandet, og det må bli start i Støa øst for Nybergsund i Trysil, helt inne ved svenskegrensen, rimeligvis. Stoppe gjør vi i Norges vestligste by, Florø. Snaue 60 mil blir det i alt.

Statens Kartverks Visveg på internett viser veg. Og den bukter seg gjennom Nybergsund, Elverum, Hamar, Gjøvik, Dokka, Aurdal, Fagernes, Filefjell, Lærdalsøyri, Sogndal, Jølster, Skei, Førde og endelig - Florø.

Både nordmenn og turister har en lei tendens til å svinge innom veikroer og gatekjøkken hver eneste gang tarmene begynner å mumle noe om mat. Ikke noe galt sagt om å slenge i seg ei pølse når det gnager og man ligger to etter skjema, men husk at minneverdige matopplevelser bør være en del av en fin ferie.

Vi drar til Nashoug Gård nord for Hamar. Der blir vi vennlig mottatt av ekteparet Vigdis og Even Nashoug, som er en av stadig flere bønder hvis attåtnæring etter hvert har gitt flere årsverk enn skog, korn og i dette tilfellet også eggproduksjon. Og så er det mye mer inspirerende å drive med mennesker enn høner, skjønner vi!

Gården er innredet for å huse konferanser, seminarer, kick offs og vanlige turister, med eget gårdsmuseum og en staselig hovedbygning. Selv inntar vi en lekker og mettende lunch i Tømmerkoia. Ekteparet Nashoug vil gjerne at vi skal gjette hva forretten er, men alt vi klarer å merke oss er at det smaker aldeles nydelig.

- Varmrøkt ringduebryst, smiler vårt vertskap. Sammen med flatbrød, akevittgele og rømme går det ned i bøtter og spann. Men vi beholder nok magemål til et par porsjoner med gårdens egen viltsuppe kokt på lokal rein. En hamburger med pommes frites hadde ikke matchet dette, nei!

Foto: Egil Nordlien © Nordlien, Egil

Bombesikkert

Underveis vestover fra Hamar legger vi turen innom Gjøvik Olympiske Fjellhall, som er verdens største idrettshall bygget i fjell. Her ble 170 tonn dynamitt brukt til å sprenge ut 140.000 kubikkmeter stein.

Daglig leder Bjørn Blichfeldt kan fortelle oss at de enorme dørene inn til hallen tåler trykket fra en atombombe på størrelse med den som rammet Hiroshima. Fjellhallen er nemlig også et tilfluktsrom, noe som forklarer hvorfor Sivilforsvaret har betalt en betydelig del av de 140 millioner kronene det kostet å bygge den.

Koreanske Hyundai har kjøpt seg inn i prosjektet, for å få tilgang til teknologien som kreves for å bygge i fjell. I Korea er det nemlig et økende behov for å legge anlegg under bakken. Og byggeteknikken er fantastisk.

Norges Eksportråd selger blant annet sprengningsteknologien til utlandet, og Discovery Chanel har hatt Fjellhallen i programserien "How did they build that?". Vi kan for eksempel nevne at taket holdes sammen av 3500 bolter a 11,5 meter. Solid?

- Dette bygget vil stå lenger enn pyramidene, som Blichfeldt megetsigende hevder.

Foto: Egil Nordlien © Nordlien, Egil

Mat og kunst

På tre dager er det umulig å rekke innom alle plasser som har gode opplevelser å gi oss på strekningen fra øst mot vest. Derfor må vi droppe steder som Steinbua i Elverum, Jernbanemuseumet på Hamar, Belvedere restaurant på toppen av Fjellhallen, Skibladnerhuset, Ullsaker Gjestegård på Dokka, Valdres Gjestegård ved Fagernes, Filefjellstuene og det tradisjonsrike spisestedet Sørre Hemsing. For å ha nevnt noen få av dem.

I stedet tvinger klokka oss til å fyre opp og sette kursen over Filefjell mot vårt første overnattingssted, Vesterland i Kaupanger. På vestsiden av Filefjell kjører vi tvers gjennom Lærdalsøyri, hvor vi egentlig hadde tenkt å besøke Villakssenteret.

Det får bli en annen gang, for nå må vi rekke fergen over til Mannheller og Kaupanger. Etter noen kilometer svinger vi av, og stopper foran Vesterland. Et spesielt hotell som ikke viser sin beste side mot Stamvei 5 (som akkurat har overtatt for E16).

Stedet er bygget opp, eid og drevet av ekteparet Inger og Erik A. Flåten, som tok utgangspunkt i Regjeringens langtidsprogram om ferie- og fritidsmønsteret i fremtiden da de planla anlegget.

Det forventes at ordet "aktiv" vil stå mer og mer sentralt i årene som kommer. Derfor består Vesterland av hytter og leiligheter (inklusive luksusleiligheter med spa), pluss et hotell med egen idrettshall (med takstoler i tre, fordi en gitarist i Pink Floyd fortalte Erik A. Flåten at det ville gi bedre akustikk når det ble holdt konserter der), svømmehall, squashbaner, treningsstudio, golfsimulator, sykkelutleie og lekeplasser med selvbygde fontener av stein fra Jostedalsbreen.

Erik A. Flåten har også sans for kunst, og hotellets vegger prydes av lokale verk. Men selv er vi sultne og mer motiverte for å nyte en annen type kunst. Matkunst! Et ønske vi så til de grader får etterkommet i restauranten til Noralf Langeteig.

Hold på magen - der serveres vi røkelaksmousse til forrett, etterfulgt av hakkebiff av lokal hjort, med viltskysaus, kremet piggsopp, squash fylt med glasserte tyttebær, fløtegratinerte poteter og mye annet snadder. Underveis nyter vi en chilensk Chardonnay og en italiensk 2001 Baccarossa. Eplesorbeten vi får til dessert skylles ned med en "Icewine" Royal DeMaria Vidal 2000 fra Canada.

En utrolig god dessertvin avslutter et måltid som overgår det aller meste d'herrer Nordlien og Svardal tidligere har sendt ned i fordøyelsessystemet. Og vi har spist mye god mat rundt omkring i verden, kan vi fortelle. Takk for maten, Langeteig!

Foto: Egil Nordlien © Nordlien, Egil

Isbre, suvenirer og kunst

Ferden fortsetter, og byr på panoramaer som kan ta pusten fra et urbant menneske. En del av utsikten går riktignok tapt i samferdselens tjeneste, der tunneler skjærer seg gjennom fjell etter fjell. Men mye står fortsatt igjen. Irriterende, likevel, at der er lagt så lite vekt på at biler skal kunne stoppe og nyte den samme naturen. Autovernet er en trofast følgesvenn.

På Fjærland må vi selvsagt stoppe ved Sverre Fehn-tegnede og prisbelønte Norsk Bremuseum. Som er stengt når vi ankommer. Men driftssjef Svein Arne Bøyum er til stede, og han åpner velvillig dørene og viser oss sågar en fantastisk og svimlende panoramareise over Jostedalsbreen, signert Ivo Caprinos unike helikopterbaserte femkamera-produksjon med tredimensjonal effekt.

Vi kunne ha spist på staselige Hotel Mundal, som er foreviget i Toppen Bechs TV-serie "Herskapelig". Men vi har ikke tid. Derfor farer vi videre mot vest. Mot Skei, og landets kanskje største suvenirbutikk, Audhild Vikens Vevstove.

Den er diger, og langt mindre "turistharry" enn vi hadde fryktet. En juleutstilling er på plass hele året, og ellers bugner her av alt fra tepper og gensere til krimskrams man mer forbinder med en suvenirbutikk.

Ekteparet Eli og Hallvard Viken eier og driver stedet, og har også ekspandert gjennom flere butikker andre steder i landet. Men det var Audhild Viken det startet med. Hun dro land og strand rundt på marked, og gjorde sitt navn og sine vevde tepper mer og mer kjent. Først ved hjelp av en sykkel med koffert bakpå, så via moped og til slutt - bil.

Mannen var syk og nøden drev henne, skjønt det må ha vært mer enn det - noe vi på dagens norsk gjerne kaller "g uts". Sønnen Hallvard solgte tepper fra et telt rundt 1960, mens familiebedriften ti år senere hadde 200 veversker ansatt. Enda et eksempel på at små ting ved hjelp av ryggrad, timing og talent kan vokse seg store.

Ved Jølstravatnet ligger Eikaasgalleriet; et ombygget meieri, selvsagt oppkalt etter kunstneren Ludvik Eikaas. Han forærte en gang kommunen hundre kunstverk mot at de skaffet et galleri.

Foto: Egil Nordlien © Nordlien, Egil

Kystsamfunn

Videre, videre - mot vest! Vi stopper og spiser en fin lunch på Pikant, som ligger fint til ved elvebredden i Førde. Derfra kan vi titte over på den omstridte bautaen av stedets kjente kunstner Oddvar Torsheim, for øvrig laget av Ludvik Eikaas' sønn Stig Eikaas.

Men Førde er sant å si intet arkitektonisk fruktfat, så vi beveger oss snart videre. Veien mot Florø byr på vårstemning og nydelig kystnatur langs Eikefjorden. Siden jeg er født i landets vestligste by og tilbrakte hver eneste sommerferie i barndommen der, gleder jeg meg ekstra til møtet

Kystmuseet i Florø imponerer. Som tidligere direktør Kristian Jansen sier:

- Kystmuseet er et bevis på at det går an å leve i et hus som ikke er rosemalt og likevel være norsk.

Vi får høre om hvordan det var å leve med usikkerheten på havet, hvordan overtro medførte at kvinnene måtte holdes unna båtene, hvordan bedehusene fungerte som et sted for krisepsykiatri når ens kjæreste forliste, hvordan Bergen fungerte som samlende handelssted for datidens kjøpelystne og hvorfor vuggene i indre Sogn vugget på tvers mens de fra ytre Sogn vugget på langs. Det var for at de sistnevnte babyene skulle venne seg til bevegelsene fra havet.

Foto: Egil Nordlien © Nordlien, Egil

Bjørnene på Filefjell

Vi snur ryggen til havet og drar tilbake, samme vei vi kom. Mørket er i ferd med å sige innpå da vi stopper for natten 1003 meter over havet, foran Nystuen Hotell på Filefjell. Ekteparet Lise Høier og Roger Holth, samt datteren Marlen Høier, er vertskap for dette lune hotellet, som nok også huskes av mange som hjemstedet for bjørnene Pekka og Liisa.

Bjørnungene ble funnet i Finland i 1951, etter at en binne var blitt skutt. Siden havnet de tamme bjørnene i Norge, og i mange år befant de seg i en innhengning ved Nystuen.

Den stort sett kostelige historien om de berømte bjørnene endte tragisk da Pekka måtte avlives etter en rømning i 1962, skutt av krigshelten Max Manus, som har hytte like ved hotellet. Syv år senere gikk det samme vei med Liisa, som dasket en turist i skulderen etter en rømning. I dag står Pekka utstoppet i resepsjonen på Nystuen.

Filefjell er ellers et sted med historie! Sannhetsgehalten i fortellingene er ikke alltid lett å få verifisert. Så om navnet "Filefjell" virkelig kommer av at den kjente St. Thomaskirken var et beryktet samlingssted på 1700-1800-tallet, og et sted "det ble horet og sloss så fillene føk", skal vi ikke ta standpunkt til. Men ordtaket "H er vart mang ein hest sprengt, mang ein sprek kar dengt og mang ei møy krenkt", er virkelig nok.

Morgenen etter forlater vi Filefjell mot øst, og setter kursen hjemover mot Oslo. Med vissheten om at du så visst ikke trenger å dra utenlands for eksotiske opplevelser. Det kryr av dem i et mangslungent land ved navn "Norge". Tre dager mellom Elverum og Florø ga to bereiste herremenn opplevelser de aldri vil glemme.

Les hele saken

Trude Susegg, redaksjonssjef

Vi setter stor pris på kommentarer og innspill i debattene våre. Vær forsiktig med personangrep og sjikane og prøv heller å forklare hva du mener og hvorfor. Takk for at du bidrar i debatten!