Dim Goddiweddyd. Advarselen om "forbikjøring forbudt" står ikke bare på engelsk, men også på walisisk, eller kymrisk. Sistnevnte språk er forankret i keltisk, og er med sine konsonantklaser ikke bare ubegripelig å høre på, men også en utfordring å lese.

Som det lovlydige presseparet vi er, dimmer ikke fotograf Nordlien og jeg goddiweddyden. Vi har da god tid! Slik du også bør ha, om du blokker ut ei sommeruke eller to for å frekventere walisisk jord.

Det er forresten ingen dårlig ide. Wales er alt fra storbyen Cardiff til et utall småbyer og landsbyer, der du kan overnatte på et pubhotell og skylle ned rusleturer med en pint Worthington draught cream. Nasjonalparker er det flere av, og selv om naturen ikke gjør like voldsomt inntrykk som vår egen tidvis gjør, har den en herlig tilbakelent sjarm.

Vår tur starter på flyplassen i Manchester. Hertz bilutleie vanstyres av tre snauskallede og tatoverte mannfolk, som åpenbart synes kunder er noe herk. Ventetiden blir lang - over en time - og til slutt klarer attpåtil tato-gutta å gi oss feil bil. Greit nok, siden feiltakelsen viser seg å være en dieseldrevet Alfa GT!

© egil nordlien

Husk kart

Og her det på sin plass med et tips fra en reisevant bilredaksjon: Bruk alltid kart i tillegg til GPS-basert navigasjon. Førstnevnte gir overblikk, sistnevnte gjør det enkelt å holde rede på detaljene, og holde seg på riktig vei.

Grensen mellom England og Wales er av det diskré slaget. Vi oppdager at vi er i Wales fordi skiltingen plutselig blir tospråklig. Men like før det skjer, gjør vi vårt første stopp, i Nantwich. Der får vi nemlig øye på noe fotograf Nordlien har testet ut privat.

Nei, vi snakker ikke om en pub, men om kanalbåter. Nantwich Canal Center er et av knutepunktene i et stort nett av kanaler i denne regionen. Du kan putre deg østover innover i England, eller motsatt vei, inn i Wales. Med snaue 7 km/t tar for eksempel en tur til Llangollen og tilbake en ukes tid.

Da passerer du også gjennom et kanalområde som skal være det regionens vakreste, med dovne landsbyer, koselige puber og flere hundre år gamle kirker. Inne i Wales kommer høydepunktet - Pontcysyllte Akvedukt, førti meter over elven Dee. Det pirrer å sitte i en kanalbåt og kikke utfor et stup.

Blir en uke i lengste laget, kan du ta en 45 minutters tur i fra Llangollen, i en liten kanalbåt dratt av en hest!

© egil nordlien

Gode veier

Vi knaller videre, med peiling på akkurat Llangollen. Vi skal ta fart her i denne pittoreske markedsbyen i det nordøstlige Wales, og så kjøre sørover i innlandet, før vi bikker vestover og nordover langs kysten igjen. En rundreise!

Hva så med veinettet i Wales? Denne britiske lillebroren, med lavere befolkning enn Norge, stuet bort i vest med sine ti millioner sauer og sine nedlagte gruver, har mye bedre veier enn vi har.

For eksempel så har Wales mange av de typiske dual carrigeways, som er firefeltsveier med midtdeler - mindre enn motorveier, men trygge og hurtige. Dessuten er de langt mer intime å kjøre på enn motorveier, siden natur så vel som bebyggelse er nærmere på. De er skiltet og merket på en måte som får våre veier til å virke østeuropeiske.

Skal vi rette en advarende pekefinger mot noe, er det at småveier på landsbygda ofte inneholder såkalte blind spots - det vil si små bakketopper, med begrenset utsikt til hva som er på den andre siden. Britene fikser dette greit, men nordmenn som er uvante med venstrekjøring bør ikke være helt Petter Solberg her. Greit at du kanskje har med kartleser, men dere bruker neppe noter.

Hidden dips er også noe å være på vakt mot, men i Wales er slike søkk behørig varslet med skilt.

Naturen, topografien og floraen er ellers ikke så ulik deler av Norge. I Wales finner du skog, sveipende åsrygger og bondegårder med sin dyrkede mark omgitt av høye hekker. Men om naturen har mange likhetstrekk med deler av vår egen, skiller landsbyene seg sterkt ut fra Brumunddal & co.; intime og trivelige som de er, med sine små murhus og gullskiltbehengte puber.

Om sommeren finner du også mange festivaler - eisteddfodau - her. Et funn for den som liker poesi, sang og godt øl, mens synes Titanofestivalen er å overdrive.

I Llangollen finnes det blant mye annet et motormuseum. Og så kan du kjøre damplokomotiv her. Du kommer fort til å merke at gamle tog og lokomotiver er noe som opptar mange walisere.

© egil nordlien

Pustehull

På veien sørover til Llanidloes morer vi oss med å lese walisisk. Heddlu betyr "politi", ysbyty "hospital", ygol " skole", araf "stopp" og arafwch nawr betyr "senk farten". Snakker om gresk! Interessant er det at nesten 25 % av Wales' befolkning behersker språket.

Første natta tar vi på et pubhotell i Llanidloes. Nordlien og undertegnede har særlig sans for denne overnattingsformen, hvor det er få skritt mellom senga og en avkjølt bitter.

Men er det noe Wales er stint av, er det overnattingssteder som ikke er eid av Olav Thon. Her kan du velge og vrake i slottshotell, bed & breakfast, gjestehus, bondegårdshotell, pubhotell og sågar et femstjerners restauranthotell, "The Drawing Room", i Builth Wells. Vi kjører gjennom denne markedsbyen med sine kursteder dagen etter, på vei mot nasjonalparken Brecon Beacons. Den har vært nasjonalpark i femti år, noe som i sommer markeres ved diverse arrangementer.

Brecon Beacon byr både på fjell (Pen y Fan med sine 886 meter er høyest) og åpent landskap. Du kan parkere bilen og få deg masse frisk luft gjennom (eventuelt guidede) spaserturer på historisk grunn. I stedet for apostlenes hester kan du bruke ekte hester, eller du kan sykle, padle, surfe eller klatre i fjell. Noe for en hver smak og bak!

Etter en liten svipptur til sørsiden av Wales, snur vi og kjører mot sørvest, til den regionen som kanskje aller best er forberedt på å ta i mot turister: Pembrokeshire. Store deler av kystbiten er nasjonalpark, og tilbyr gode opplevelser for golfere, strandbadere, sportsfiskere, eventyrlystne og ikke minst syklister. Lei en sykkel, ta en av de såkalte greenways, og du skjønner hvorfor Pembrokeshire kalles et "pustehull".

Vi finner vårt eget pustehull i byen Fishguard. Der oppsøker vi den moderne og ultraurbane restauranten Barfive. Stilen er kontinental, og skiller seg ut i en typisk walisisk by. Maten ryktes å være svært så god, og menyen byttes ut hver måned.

Stedet har en bakgård med små rustikke bord og stoler, og den oppleves som en koselig, blomsterdekorert kontrast til innelokalene. Fra bakgården har vi utsikt over havet. Og Barfive eies faktisk av en forretningsmann som liker å fiske der nede i vågen.

Vi benker oss i bakgården, og bestiller stedets mest populære rett - Luxuary Fish Pie. Tallerkene inneholder en fantastisk ansamling av lokalt ervervede ingredienser som laks, reker, musling, sei og hummer. Jeg anser meg selv for å være relativt konservativ i matveien, og litt skeptisk til retter ganen aldri tidligere har hatt stevnemøte med. Nå vurderer jeg, i akutt matrus, å slå i hjel fotograf Nordlien, for å rense tallerkenen hans også!

© egil nordlien

Mistet toget

Mette, men ikke av Wales, fortsetter vi nordover, inn i regionen Ceredigion. Den domineres av strender, klipper og åpne landskap, med Cambrianfjellene som bakteppe i øst. Tidsplanen krever at vi dropper havnebyen New Quay, der delfiner hver kveld dukker opp ved enden av moloen, for å digge livemusikk fra puben Seahorse Inn.

Vi stopper heller ikke i regionens største by, Aberystwyth. Vi rekker nemlig ikke toget! En jernbanelinje i miniatyr, med togvogner dratt av historiske damplokomotiv, går mellom denne kystbyen og Devils Bridge i innlandet.

Sistnevnte sted er ikke oppkalt etter en bro stygg som helvete, men derimot etter tre broer bygget over hverandre. Det kuriøse navnet kommer nok fra den første broen, som antas er bygget av Tempelriddere eller munker. Den siste broen er bygget av en litt mindre gåtefull forsamling av mennesker - kommunen.

Så vi raser østover fra Aberystwyth, mot Devils Bridge. Toglinjen gjennom dalen Rheidol har vært der siden 1902, men den gangen var det ramme alvor, med frakt av gruvearbeidere og tømmer. I dag er det turister det dreier seg om, og kanskje en og annen tømmermann.

Typisk nok har toget gått igjen, da vi brekksladder inn på parkeringsplassen til Rheidol Railway. Kollektivtrafikk har vi aldri hatt helt taket på! Så uten å ha fått løst billett, fortsetter vi heller nordover, inn i Wales' nordligste del, og nasjonalparken Snowdownia. Regionen domineres av fjellområder og en hyppig tilstedeværelse av vann, både ved kysten og i innlandet. Den som synes at fisk og gamle broer er interessante gjenstander, finner sitt eldorado her.

Stillheten på en rasteplass i Snowdownia ledsages av fjernt fossebrus. Vi slurper kaffe, og tenker at det er rart at støyen og de tatoverte Hertz-gutta i storbyen Manchester bare er 2-3 timers kjøretur unna. Der sluttes sirkelen. Etter fem flotte dager i Wales.

Les hele saken

Trude Susegg, redaksjonssjef

Vi setter stor pris på kommentarer og innspill i debattene våre. Vær forsiktig med personangrep og sjikane og prøv heller å forklare hva du mener og hvorfor. Takk for at du bidrar i debatten!