I potetfylket Hedmark har det opp gjennom tidene befunnet seg like mange brenneritårn som kirkespir. Dette avspeiler en folkelig tradisjon for at poteten, i tillegg til å være middagsmat på litt vikende front, også er utgangspunkt for mer foredlede varer. Vi tenker ikke på potetgull, nei, men snarere på "aqua vitae" - livets vann.

For mange nordmenn er akevitt det de tok litt for mye av under forrige julebordsesong, noe som gjerne medførte kortversjonen av manisk-depresjon, samt sen frokost.

Nytes derimot dette gylne brennevinet med alkoholprosent rundt førti prosent på riktig vis, er den en sann vederkvegelse for folk til bords. Den renser spiserøret, skjerper smaksløkene og virker ikke primitiviserende på ens fremferd, så fremt akevitten avnytes i mente mengder.

Hedmark fylke har sett det for seg at omegnens mattradisjoner og rike kultur for brenning bør kunne brukes i et fremstøt mot feriebilisten og bedrifter som vil kombinere bilturer, møter og seminar med utvidet kunnskap om akevitt.

Derfor skreddersyr Akevittruten (www.akevittruten.no) opplegg som gir betraktelig rikere smaksopplevelser enn den bensinstasjoner og veikroer gir. De vitebegjærlige blir stadig flere, siden det uten tvil er trendy med en smule viten om mat og drikke i dag. Å si at du foretrekker ketchup fra Heinz imponerer ikke lenger godtfolk over tolv.

Akevitt er også trendy, og via veinettet i Hedmark kan du suge inn viten omkring produksjonen av dette brennevinet, inklusive urtene og kryddersammensetningene som gir de forskjellige smaksnyansene.

De mulige reiserutene er mangtallige, men vi har i samarbeid med Akevittrutens daglige leder og primus motor Stine Borgersen gjort et lite utvalg, for selv å kjenne på skrotten hva landets største potetfylke kan fylle tallerken glass og kropp med.

© Egil Nordlien

Sprit og gourmetmat

Da Atlungstad brenneri ved Mjøsa i Stange i 1920 fikk beskjed fra hovedstaden om at Vinmonopolet var en realitet, sto det en god del hundrelitersdunker med flytende godterier på lager. For å holde klåfingra alkobyråkrater unna, iverksatte brenneriet en plan for å få forsinket folkene fra Oslo, og i løpet av en helg ble varene spredt rundt store deler av bygda.

I dag er Atlungstad reservebrenneri, og i motsetning til en del private initiativ, er statusen godkjent av myndighetene. Har du lyst på et besøk kan brenneriet ordne enklere servering for opptil 25 personer.

Fra Atlungstad er ikke veien lang til neste stopp, Staur Gjestegård, med aner helt tilbake til år 1000. En allé av søylepoppel fører ned til et praktsted, omgitt av 850 mål dyrka mark, og med to kilometer egen strandlinje ved Mjøsa.

Staur Gjestegård har 25 rom, og det koster rundt 2500 kroner døgnet for helpensjon. Maten kreeres av ingen ringere enn mesterkokk Tommy Østhagen, og han flesker gjerne til med niretters middager. Utdrikningslag bør derimot legges til mindre mondene steder, siden det blant annet henger malerier helt oppi millionkronersklassen rundt omkring.

Barneselskap bør videre gå sin gang på SFO eller i heimen; her finnes også svindyre minnetallerkener som egner seg dårlig som frisbee. Men er dere for eksempel en seriøs gjeng som ønsker en aktiv temakveld om og med akevitt, vin eller whisky - på Staur gård er dere hjertelig velkomne!

Hoel gård har en egen brygge for Skibladner, og blant annet en Bentley 1957-modell å hente gjester med. © Egil Nordlien

Pilegrimer og veteranbiler

Store Gillund gård (www.gillundgaard.no) ligger i pilegrimsleden mellom Oslo og Trondheim, og noen av pilegrimsfarerne velger å overnatte der. Gården har egen meny, i samarbeid med Hamar Catering. Mulig navnet ikke har like mye schwung som Bagatelle, men denne cateringen serverer mat flere enn fotsvette pilegrimer kan bli salige av.

Vi nyter en forrett med akevittmarinert, grillet hellebarn. Neste rett er akevittmarinert indrefilet av svin, inklusive frisk salat, Idahopotet og skonrok i akevittsirup.

Det trivelige vertskapet på Store Gillund tar i mot godtfolk, også til overnatting, og stedets ombygde stabbur er åstedet for de kulinariske krumspring.

Hoel gård neste! Her bys det ikke bare på omgivelser og bygninger som kan ta pusten fra en byfant; gården har også egen brygge for Skibladner, samt etter sigende verdens eldste aktive Volvobuss (1929), en Chevrolet 1928-modell og en Bentley fra 1958 til å hente sine gjester med.

Hoel gård (www.hoel-gaard.no) tilbyr opplegg - lunsj, middag, selskap, andre ting - for bedrifter så vel som grupper av private. Hovedgården kan benyttes, eller det ombygde grisehuset med gårdsmuseum og en bar som inneholder en sjelden samling av akevittflasker. Vil du bare svinge nedom bare for å titte, og kanskje få litt kulturhistorie, blir du ikke jaget fra gården.

En tur med Skibladner bør du også unne deg, om tiden strekker til. Ombord kan du få servert hjuldamperens egen spesialitet - Skibladnerakevitten. Den har riktignok ikke seilt over ekvator, men har derimot passert fylkesgrensen mellom Oppland og Hedmark minst 500 ganger i løpet av en sommer. Det er mulig, siden Skibladner passerer grensene flere ganger på sin vei over Mjøsa. Akevitten avnytes i Herresalongen, med brede stoler tilpasset høy sigarføring.

En viss norskættet Cognac serveres også med spesiell glede ombord. Braastad var nemlig fra Gjøvik, og tok Skibladner den gangen har utvandret til Frankrike. Og som om ikke det er nok - Skibladner har fått dispensasjon fra røykeloven, og har eget røykerom på dekk!

Kitty Lossius og Elisabeth Lund guidet oss i Glassdomen på Hamar. © Egil Nordlien

Gregoriansk sang og Bjønnøl

Gregoriansk sang i de rette omgivelsene kan sette selv black metal-band i sakral stemning. Slik oppleves det når en ung guide stemmer i under en omvisning i ruinene av gamle Hamar domkirke.

Å løpe over ruinene fungerte tidligere som manndomsprøve for egnens testosteronbomber, men er i dag pakket inn i et av Europas mest spektakulære glasskonstruksjoner. Sammen blir glasskatedralen og ruinene en publikumsmagnet, bakket opp av en museumspark med blant annet et gedigent brenneapparat, samt en fantastisk urtehage.

Selvsagt er stedet sprekkeferdig av gamle historier. Her kan du blant annet se utstilt "Djevelens Finger", som baserer seg på en guffen beretning om en svermende munk som ikke kunne holde fingrene fra fruktfatet.

På Løiten Brænderi (www.lbr.no) står akevitten sterkt. Her kan du se forestillingen "En Akevisitt", som går frem til 20. august. Og her finnes et utall koselige forretninger, med fantastiske Løiten Lys i spissen.

På Rena i Østerdalen finner du Det Lille Bryggeriet, der eks-offiseren og jegeren Per Walmsnæss bobler om kapp med brygget. Han kan tilby ølsmakekurs med innlagt elglokking (det er ikke det samme som å "rope på elgen"), og i tankene skal det nå brygges Bjønnøl, Gaupeøl og Nøkkenøl. Donorølet kan for eksempel være Caffries, som i Bjønnøl, og så har Walmsnæss sin egen vri for å få sitt eget brygg.

© Egil Nordlien

Gladkirke og potetkafé

Glomdalsmuseet (www.glomdal.museum.no) i Elverum er landets tredje største friluftsmuseum, og absolutt et alternativ til fornøyelsesparken. Her står arrangementene i kø gjennom hele sommeren; blant annet med "Danseworkshop" og det populære "Liv i stuene", der museets gamle bygninger fylles opp med aktører i tidsriktige kostymer, og publikum tas med på lek og demonstrasjoner.

Så bærer det inn i Finnskogen. En times tid senere er vi på gården Gravberget, som tilbyr bespisning, overnatting, museum og kurs- og konferanselokaler. Her er det bare å komme, men ring på forhånd. Et godt sted å være også for den som vil ha eksklusive jegeropplevelser, fiske eller for den saks skyld - gifte seg.

Gravberget har nemlig en aldeles fantastisk gladkirke; tegnet av Magnus Poulsson, som også står bak Oslo rådhus. Kirken fra 1955 er en gave til befolkningen fra Borregaard og Kiær Skoger. Den er intim, fargerik og fri for pekefingrer, med smilende engler som sågar hopper tau!

Noen mennesker velger å foreta dramatiske endringer i kursen. Åse Lund Støen er et godt eksempel. Hun har vært fylkeskoordinator i Oppland og har blant annet studert familiesystem-teori i USA. Sammen med sin mann Ole Egil er hun i dag vertskap i landets eneste potetkafé, Strandsjø - inspirert av tyske kartoffelhotell.

Iført klær sydd av potetsekker serverer ekteparet oss mat vi aldri har smakt før, med navn vi aldri har hørt før. Det siste skyldes stedets særegne dialekt, og vi lærer at ræsprisk er en slags potetpannekake og at tipper er tyttebær. Og ræsprisk med tipper var virkelig godt, det! Det samme kan vi si om forretten, speket bever.

Aller mest spesielt er likevel det vi får og drikke. Mjødurtsaft består av mjødurt (som du finner i grøftekanter), sitroner, brun farin, sukker, sitronsyre og vann, og eventuelt også noen solbærblader. Herlig! Dårligere smaker det ikke av aperitiffen, som består av halvdelen mjødurtsaft og en kvartdel hver med hvitvin og Løitens sommerakevitt. Og vil du overnatte kan Strandsjø blant annet by på to halmhus, med en inneluft du bare kan drømme om i vanlige bygg.

Akevittruta er et smakfullt bevis på at Norge har så mye mer enn Statoil og kebab å by på. Hedmark har Norges største jordbruksareal, og mye av den er dekket av potet. Av potet kan det lages så mangt, sågar med Fedons velsignelse, og på toppen av foredlingspyramiden finner vi akevitten. Med den gode infrastrukturen Lillehammer-OL brakte med seg, ligger det godt til rette for at livets vann kan nytes av mange, i de helt riktige omgivelser.

Les hele saken

Trude Susegg, redaksjonssjef

Vi setter stor pris på kommentarer og innspill i debattene våre. Vær forsiktig med personangrep og sjikane og prøv heller å forklare hva du mener og hvorfor. Takk for at du bidrar i debatten!