Jeg hadde en fin oppvekst. Jeg kan ikke si noe annet, men å si at den var fylt av høykultur og klassisk etikette er nok å overdrive en smule. Jeg er nemlig oppvokst på Lindeberg. Aldri hørt om det? Det ligger sånn omtrent ti minutters gange fra Furuset. Ikke hørt om det heller, sier du? La oss bare si at det er snakk om dypeste Groruddalen.

Nå lurer du kanskje på hva undertegnedes livshistorie har i en sak om bil å gjøre, men det er en enkel forklaring på det. Selv etter å ha blitt akklimatisert blant både vestlendinger, trøndere og vestkantfolk på kontoret de siste årene, var det tydeligvis noen som mente at jeg ikke var helt utlært når det kom til manerer og andre ting som fintfolk bryr seg om. Derfor ble jeg sendt på studietur. Til England. For å kjøre Rolls-Royce og bo på slott. Hvis bare ungdomsskolen hadde vært like interessant…

For å venne meg til den høfligere kulturen som faktisk finnes på øya i sørvest, velger jeg å bruke noen dager i London først. Her går tiden med til opera, ballett, vinsmaking og kunstmuseer. Eller ikke. For det meste er det snakk om å sitte på en pub og drikke godt øl, men det er jo kultur det også!

UTGANGSPUNKTET: Er det mulig å få denne mannen til å kle bilen? Foto: Si Gray

Kongelig slott

Allerede etter et par dager i det som på mange måter kan beskrives som Nord-Europas bilparadis (tettheten av superbiler er på Monaco-nivå enkelte steder), er det på tide å begynne skoleringen. Den består av en natt på hotellet dere ser på bildene – Amberley Castle. Det ble visst bygget sånn omtrent på Jesu tid, og har huset både kongelige og andre rikfolk opp gjennom årene. Nå om dagen er det ikke så mange kongelige igjen, så klientellet består for det meste av veldig rike folk som stikker av fra byen i noen dager. Det synes når vi ruller opp den flere hundre meter lange oppkjørselen mot porten. Midt på plenen står det nemlig et helikopter. Citroën C3-leiebilen vi kommer kjørende med passer med andre ord ikke spesielt godt inn.

Etter å ha blitt ønsket velkommen på en høfligere måte enn jeg trodde var mulig, og av ikke mindre enn tre forskjellige personer i svart dress, viser en fjerde oss til rommet. Det er på alle måter pent. Nyoppusset og med både stor seng, slippers og badekåpe. Bortsett fra noen bøker om krigshistorien i området og britiske jagerfly, er det likevel lite som skiller seg ut fra andre, dyre hoteller i verden. (Ok, da. De små vinduene hvor jeg kunne stå og late som jeg skjøt med pil-og-bue på folkene i hagen var ganske morsomme.)

Middagen fortæres, og sengen soves i,  og vi setter kursen tilbake mot London sentrum – for øvrig et sted du bør holde deg langt unna med bil – for enda noen dager med ordentlig kultur.

Lærte jeg så noe  av dette slottsbesøket? Tja. Alle de andre gjestene var såpass gamle at de gikk og la seg da vi kom til middag. Og de som jobbet der fikk jo betalt for å være høflige. Jeg føler med andre ord ikke at det kom så fryktelig mye nyttig ut av den første opplevelsen sånn rent dannelsesmessig. Jeg kunne nok likevel vent meg til standarden og oppvartningen, men for å komme dit trenger man kanskje litt klasse…

STASELIG: Både hotell og bil var mange hakk over det undertegnede var vant til. Foto: Si Gray

LANGBEINT: Selv mine 190 centimeter hadde et voldsomt plassoverskudd i baksetet. Foto: Si Gray

- Your car is ready, sir

Når tiden omsider er inne for å sette kursen sørover mot Goodwood, hvor Rolls-Royce-fabrikken befinner seg, noen dager senere får jeg en telefon fra sjåføren, som bærer det passende navnet Nigel, med beskjed om at han står utenfor. Jeg rasker med meg kofferten, og kommer meg ut i gata hvor det står parkert en babyblå Ghost, selvfølgelig i lang versjon, med en dresskledd sjåfør ved siden av. Og allerede her merker jeg at verken klær eller manerer ikke står helt i stil med bilen. For idet jeg skal til å løfte kofferten inn i bilen kommer Nigel nærmest løpende for å ta over. Jeg er jo tross alt vant til å gjøre ting selv, men det er tydeligvis feil.

Når jeg får plassert meg i baksetet og planter beina i de ekstremt tykke teppene av lammeull, skjønner jeg at denne bilen mangler én ting – sotede vinduer. Jeg synes vanligvis det er ganske morsomt hvis folk ser på bilen jeg kjører med et småmisunnelig blikk. Det blir imidlertid litt i overkant å sitte i baksetet av en Rolls-Royce som tar turistrunden gjennom London sentrum en søndag ettermiddag klokka seks. Jeg har en mistanke om at det finnes flere bilder av meg i folks helgeturalbumer enn det jeg egentlig er komfortabel med.

Etter nok en natt på et fancy hotell på den engelske landsbygda (denne gang bygget i tre og betalt av Rolls-Royce), er det endelig på tide å komme seg avgårde til fabrikken. Idet vi nærmer oss er det påfallende hvor lite synlig den er. Man skulle jo tro at man kunne se en bilfabrikk på ganske god avstand, men det er ikke tilfellet her. Grunner er enkel: Lorden som eier området, og som for øvrig også arrangerer bakkeløpet under Festival of Speed i hagen, satte som kriterium at han ikke skulle se fabrikken fra soveromsvinduet sitt. Som sagt, så gjort.

KOMFORTABELT: Det er ikke vanskelig å finne en behagelig plass i Ghost - uansett om du sitter foran eller bak. Foto: Si Gray

Vi blir pådyttet grå frakker, og blir vist rundt på fabrikken av en guide som vet ganske mye om Rolls-Royce-produksjon, men som ikke vil si spesielt mye om at det er BMW som faktisk eier selskapet. Hun påstår blant annet hardnakket at V12-motoren som står utstilt er spesialbygget for Rolls-Royce, og har veldig lite til felles med tolveren som sitter i forrige generasjon BMW 760. Hun om det …

Turen på fabrikken er absolutt interessant, og det er imponerende å se hvor håndbygde disse bilene er sammenlignet med mer normale modeller. Alt bortsett fra lakkeringen blir gjort for hånd – inkludert utvelgelsen og matchingen av trepanelene som sitter omtrent over alt i bilene. Det er også morsomt å høre hvordan de erfarne arbeiderne kan fortelle deg akkurat hvor en bil skal bare ved å se på fargekombinasjonen. Kineserne vil for eksempel stort sett ha svart bil med mørkerødt interiør (en forferdelig kombinasjon), mens araberne gjerne går for litt sprekere farger.

VELKJENT: Den flyvende damen, eller Spirit of Ecstasy som ornamentet egentlig heter, forsvinner ned i panseret når du parkerer. Foto: Si Gray

Voldsom akselerasjon

Høydepunktet for turen, og den egentlig grunnen til at jeg kom hit, begynner nå å nærme seg. Etter lunsj er det nemlig tid for å få utlevert nøklene til en Ghost. Til nå har min eneste erfaring vært i baksetet, og selv om man kan si at det er det riktige stedet å sitte i en Rolls-Royce, kan jeg ikke si at jeg klør litt i fingrene. Planen var at jeg skulle få min egen bil til å sladde rundt i, men på grunn av det den småpertentelige, tyske informasjonssjefen kaller «et lite problem» med den ene bilen, blir jeg nødt til å dele med to svenske kolleger. Det viser seg å være et godt valg.

Jeg er nemlig ikke den eneste på denne turen som mangler klassen som vanligvis forbindes med Rolls-Royce-sjåfører. Jeg setter meg i førersetet, trykker på noen knapper så jeg sitter ordentlig behagelig, og vipper den ekstremt tynne girspaken ved rattet ned i «D». Bilen sklir silkemykt avgårde, og fabrikken forsvinner omsider i speilet. Én av passasjerene har ikke tatt på seg beltet, og bilen sier selvfølgelig fra om dette. Men her er det ikke snakk om noen irriterende piping, men heller en elegant harpelyd.

Når vi kommer oss ut på en vei med litt bredde, hører jeg en svenske i baksetet som ber meg finne ut hva bilen er god for. Og jeg er som vanlig ikke sen å be når noen ber meg bruke høyrefoten.

NOK KREFTER: I gamle dager pleide Rolls-Royce å ikke opplyse om antallet hestekrefter, men heller beskrive det som "tilstrekkelig". Foto: Si Gray

Man skulle tro at en Rolls-Royce nærmest ba deg pent om å slutte når du tråkket gassen ned i det tykke teppet, men jeg kan skrive under på at det ikke skjer. Det som derimot skjer, er at langt over to tonn bil skyter fart på en måte man ikke skulle tro var mulig. Kraftreservemåleren som har erstattet turtelleren beveger seg kjapt fra rundt 90% og ned mot null. Under panseret jobber den 6,6-liters store tolveren for fullt. 570 hester og 780 Nm gjør sitt til at vi fort havner i et hastighetsområde som de fleste land i verden fengsler deg for. Og bak meg hører jeg latter. – Gör det igen, lyder meldingen fra baksetet, og jeg er ikke vond å be denne gangen heller.

En times tid senere ruller vi inn i den ikke spesielt idylliske havnebyen Portsmouth. Jeg har overlatt roret til min svenske kollega, og har inntatt baksetet sammen med fotografen hans. Nå er det min tur til å le. Både av hvor voldsom akselerasjonen føles når du ikke styrer den selv, og av det usannsynlig harry oppsynet Portsmouths innbyggere nå er vitne til. Tre skrattleende skandinaver i en Rolls-Royce Ghost med høy musikk, vinduene åpne og full gass ut av lyskryssene. Det er på mange måter gøy, men samtidig føles det helt feil. En Rolls skal ikke brukes på denne måten – selv om den helt klart kan. Kvelden kommer, og vi leverer bilen tilbake. Snittforbruket er godt over det som er oppgitt, men bakdekkene er i det minste hele.

BMW-TEKNIKK: Det aller meste er håndbygget i Ghost, men mye av teknikken som ligger bak er hentet fra BMW. Foto: Si Gray

En dannet mann

Dagen etter er det klart for en ny tur. Denne gangen er de gassglade svenskene byttet ut med min innleide, og litt roligere, fotograf. Jeg har bestemt meg for å prøve ut Rolls-Roycen på den riktige måten. Slik den er ment å brukes – med verdighet og respekt. Dressen er på, og skjorta er strøket. Idet bilen ruller ut på motorveien denne dagen er det ikke full gass som gjelder, men heller en komfortabel, og likevel bestemt, akselerasjon. Og det føles med en gang riktigere.

Bilen blir mye enklere å hanskes med, og man får utnyttet den ekstreme komforten på en helt annen måte enn ved bajaskjøring. De svingete veiene føles ikke lenger like smale, og bilen kjennes ikke like tung. Først når man kjører den som den er ment, er det mulig å skjønne beskrivelsene av Rolls-Royce som et flygende teppe. Og når vi ruller rolig opp innkjørselen til Amberley Castle for andre gang på en uke, føles alt plutselig mye riktigere.

Jeg tror faktisk jeg ble litt mer dannet i løpet av turen. Det er noen følelser som er på plass. Noe som best kan beskrives med ordet måteholdenhet. Har man mer enn nok, så er det ikke nødvendig å bruke mer enn det som trengs.

Alle biler ikke trenger å kjøres på full gass selv om det er mye krefter tilgjengelig. Musikken trenger ikke å være høy selv om anlegget er stort nok til en liten konsertscene. Man trenger ikke å drikke sjampanje for å vise at man er rik – man trenger bare en Rolls-Royce. Det er et tydelig, men samtidig elegant, symbol.

UENDELIGE VALGMULIGHETER: Fordelen med en håndbygget bil er at du kan få den akkurat som du vil. Babyblått interiør? Null problem. Spygrønn lakk? Selvfølgelig, sir. Foto: Si Gray

Les hele saken

Trude Susegg, redaksjonssjef

Vi setter stor pris på kommentarer og innspill i debattene våre. Vær forsiktig med personangrep og sjikane og prøv heller å forklare hva du mener og hvorfor. Takk for at du bidrar i debatten!