Med miljøet i tankene

Volvo V50 Flexifuel skjuler praktiske løsninger, gode kjøreegenskaper og miljøbevissthet under et pent, men lite nyskapende stasjonsvognskall. Typiske konkurrenter er Saab 9-3, Audi A4, Volkswagen Golf stasjonsvogn og Ford Focus stasjonsvogn.

Volvo V50 Flexifuel har mange av egenskapene som skal til for å framstå som et klokt valg, spesielt for småbarnsfamilier. Det er mye typisk Volvo i V50 - den er trygg, forutsigbar og fornuftig. Flexifuel-motoren er bilens store miljøalibi, men samtidig en av bilens svakheter i praksis. Med E85 på tanken synker utslippet med inntil 80 prosent. En annen ting er prisen - det koster nemlig å være miljøvennlig.

Kjøreegenskaper:

At Volvo V50 er bygd på samme plattform som både Mazda 3 og Ford Focus, er en god ting. Om den ikke er like kjøreglad som sin tyske fetter fra Ford, er den fortsatt mer lettbeint og svingbar enn vi er vant med fra den svenske stoltheten. Spesielt sportslig er den ikke - noe som også kan skyldes vinterdekkene som var påmontert - men forutsigbar, stabil og trygg.

Motor:

Nå i disse dieseltider er det vanskelig å bli ordentlig glad i en selvpustende bensinmotor. 1,8-literen har ikke mye moment å by på, men kvikner til når man passerer 4000 omdreininger. Motorkraften gir ingen sportslige assosiasjoner, men er tilstrekkelig til normal bruk. Det spesielle er selvsagt at den like gjerne drikker E85 som bensin, og da reduseres CO2-utslippet med inntil 80 %. Den femtrinns girkassen passer motoren meget bra, og er både tight og presisn. Siden man gjerne må presse motoren noe på turtall for å hente fram bra med moment, blir støybildet i enkelte situasjoner vel høyt.

Ytelser:

Som sagt får Volvo V50 helt respektable ytelser med Flexifuel-motoren under panseret: 0-100 på 11 sekunder er absolutt akseptabelt, det samme gjelder toppfarten på 200 km/t. I mellompartier kan motoren - grunnet sitt relativt lave dreiemoment - kjennes litt tungpustet ut, men her kompenserer man kjapt ved å velge et lavere gir og høyere turtall.

Eksteriør:

Volvos designere har gitt V50 en liten makeover siden sist. Ansiktet har fått små, men merkbare forandringer som drar utseendet mer i retning av V70 og XC70. Generelt sett ser V50 bra ut, selv om den ikke trekker til seg voldsomt med oppmerksomhet ute på veien.

Annonsørinnhold

Vårens fineste sneakers til dame

Interiør:

Volvo V50 var den første modellen som fikk løsningen med et lite rom bak den elegante midtkonsollen. Spesielt praktisk er det ikke siden tilgangen til dette rommet er knotete, men det ser til gjengjeld bra ut. Stort sett er designen minimalistisk, men materialvalget er godt nok til å gi den gode følelsen. Setene er på typisk Volvo-vis gode, men kunne med fordel gitt mer sidestøtte. En barnefamilie finner bra med plass i V50, men når puberteten melder sin ankomst, kan det bli snaut med beinplass for tre i baksetet.

Komfort:

Volvo V50 framstår som et godt kompromiss mellom kjøreegenskaper og komfort. Understellet er satt opp slik at bilen kjører bra, men fjæringskomforten er ivaretatt. Sittestillingen er generelt veldig god, men litt mer sidestøtte ville vært kronen på verket.

Sikkerhet:

Volvo er på mange måter tilnærmet synonymt med god sikkerhet. Sedanutgaven S40 er kjørt i test hos EuroNCAP, med meget gode resultater: 5 av 5 stjerner for passasjersikkerheten og 4 av 5 for sikkerheten til barn. Fotgjengersikkerheten kunne vært hakket bedre (2 av 4), men også her gjør bilen en grei figur, iallfall i forhold til konkurrentene. Det meste av sikkerhetsutstyr er på plass, blant annet et velfungerende ESP-system, på Volvo-språk kalt DSTC.

Pris/utstyr:

Med en startpris på 288 900 kroner er V50 ingen billig bil sett i forhold til konkurrentene. Faktisk kan man også få en V50 med 1,6D - en motor som passer bilen mye bedre - til drøyt 6000 kroner mindre. Dessuten er ekstrautstyret i Volvo-land dessverre altfor kostbart, og ikke er bilen spesielt velutstyrt som standard. Vår bil kostet 401 550 kroner, uten at man følte at den var proppet med utstyr.