Siste reis?

På den annen side har jeg også fabulert om hvor fint det må være å meske seg med en gammel grom-GTi på Ringen - en av åttitallets morsomste biler, på verdens mest krevende racerbane. En fantasi har stadig dukket opp: Å komme sidelengs inn mot Adenauer Forst, et av de krappeste svingpartiene. Jeg vet nemlig godt hvor leken hekken på 205'en er.

 

Like før den store begivenheten dukker en annen anledning opp. En av mine norsktyske kamerater er med i en motorsportforening som blant annet arrangerer kjøring på Hockenheim. Vil jeg stille med 205'en?

 

Jeg begynner å svette i det samme jeg får på meg hjelmen. Vi er tretti biler i klassen, og det kan bli trangt på Kleiner Kurs, altså den korte versjonen av banen. I starten tar jeg det pent. Jeg legger meg bevisst helt sist i startoppstillingen, og bruker noen runder på å lære banen og finne rytmen.

 

Vi blir raskt varme, både bilen og jeg. Oljetemperaturen stiger mot 140 grader, dekkene biter stadig bedre, og jeg begynner å bli våt på ryggen omtrent samtidig som jeg tar igjen de første bilene. Den gamle GTi'en er rask: Ett hjul i hvert hjørne, lav vekt og stor motor er en resept som fortsatt virker.

 

Lite kan måle seg med å dra på Porsche-jakt med en gammel Peugeot. Sakte, men sikkert jobbe seg nærmere - og smette forbi til slutt! (For hvorfor bremset han egentlig der, så langt inn i svingen?)

Bilens iboende ustabilitet er derimot et tveegget sverd. I de krappe svingene hjelper den livlige bakakselen på innstyringen: Lett sideveis drifting inn mot svingen som stabiliseres med gassen gir optimal fart inn, gjennom og ut av svingen. Er du for sein eller for feig til å gasse, ja da går det gjerne trill rundt.

 

Hvordan dette arter seg i høy fart, vet jeg ennå ikke, jeg er tross altfor fornuftig til å teste stabiliteten i motorveisfart på offentlig vei. Nå har jeg muligheten.

Nøysom med bremsene

Svingen etter rettstrekket virker velegnet. Den går nesten fullt på 4., og har det som må være en av verdens beste avkjøringssoner, stor og asfaltert. Derfor slipper jeg på mer og mer, det vil si, jeg bremser mindre og mindre. Det er kanskje den mest reelle frykten jeg nærer - at bremsene skal få nok.

 

Etter å ha bremset irriterende mye på slutten av målstrekket de første rundene, blir jeg mer og mer nøysom med bremsebelegget. Turtelleren ligger godt inne i det røde feltet i 4. gir mot slutten av strekket. Jeg bremser beskjedent, og setter an svingen.

 

Da kommer hekken. Jeg styrer og går på gassen, men er nok litt sein med høyrefoten. Dessuten har jeg ikke nok krefter i 4. gir til å hente den inn med. Bilen skjener sidelengs over curbsen. Da går jeg automatisk over i krisemodus, kobler fri og styrer. Idet dekkene tar tak i avkjøringsasfalten, slår det kontra, såpass raskt at jeg går trill rundt.

 

Ja, ja - så fikk jeg prøvd det også, tenker jeg, og triller ut på banen igjen. Bedre å gjøre det her enn for eksempel i Fuchsröhre, et av de kritiske høyfartspartiene på Nürburgring.

 

De neste rundene går bra. Når jeg er forberedt på at hekkslippene blir såpass mye mer brå og brutale i høy fart, bremser jeg bare litt mer, og går tidligere på gassen. Da er det en fornøyelse å leke katt og mus med nyere biler som Mini Cooper S, BMW 3-serier og en og annen Audi A4. Jeg smetter forbi på innsiden i Sachskurve, på ytteren i Nordkurve og koser meg så svetten spruter.

 

Etter noen nedkjølingsrunder på parkeringsplassen er jeg spent: Hvordan har dekk og bremser tålt påkjenningen? Utrolig bra, virker det som. Her er det fortsatt gummi og belegg igjen til den virkelige syretesten: Ringen.

Det grønne helvete

Jeg har den aller største respekt for den gamle Nordsløyfa. At jeg nevnte Fuchsröhre var ikke tilfeldig; her har jeg vært i trøbbel før med en Subaru WRX STi (VM Bil nr. 4, 2002). Da jeg nå triller utpå med min private Peugeot, er det selvsagt ikke for å gjøre ende på bilen, men jeg er fullstendig klar over at oddsene for at det kan skje er bra.

 

Den første runden går selvsagt rolig - man må jo børste rusten av sporvalget. Først på den tredje runden gir jeg ordentlig gass. Da kryper 205'en sammen rundt svingkombinasjonen Hatzenbach, og skyter brølende ut på det første virkelige rettstrekket: Quiddelbacher Höhe. På det lille hoppet letter jeg for første gang i bil såpass at høyre forhjul drar løs - akkurat der Helmut Dähne drar Honda RC 30'en på bakhjulet i introen til den legendariske videoen 7.49.51, der han imiterer rekordrunden for motorsykkel.

 

Startnummer på en gammel GTi? For å kjøre på Hockenheim må man gjennom Technische Aufnahme, altså en teknisk kontroll, for å få de nødvendige stemplene i sideruta.

I den påfølgende doble høyresvingen er jeg forsiktig med inngangsfarten, og er tidlig på gassen. Over Flugplatz inn mot Schwedenkreutz går det selvsagt fullt, det vil si 200 i GTi'en. Det gir nok et lite løft, før jeg bremser bestemt foran den lumske venstresvingen over kulen, den såkalte Porsche-dødaren. I slike hastigheter er heller ikke en gammel 205 stabil, det vet jeg.

 

Og kall meg gjerne feig, men ned mot Fuchsröhre slår jeg av. Også her hadde bilen lett klart 200, det heller jo kraftig nedover. Men jeg slår av i god tid før kompresjonen, og tar den i ca. 180 - med gasspådrag for sikkerhets skyld. En ny og langt hardere test av stabiliteten til bakhjulsopphenget frister ikke.

 

Inn mot Adenauer Forst bremser jeg dypt, og ja, den kommer - hekken sleider pent! Ikke bredt, men akkurat passelig til at full gass i 3. gir stabiliserer og gir perfekt drag rundt og ut på strekket igjen. En drøm er gått i oppfyllelse. Med de fleste biler er dette en 2.-girssving, men kombinasjonen av lav giring, lett bil og faktisk høy svinghastighet gjør det helt naturlig å ta den i 3. med Peugeot'en. Dessuten kjører jeg jo litt konservativt - jeg liker å innbille meg det.

 

Annonsørinnhold 20 bestselgere som garanterer nytelse Det er alltid hyggelig å slå av en prat med bilbrødre på parkeringsplassen utenfor påkjøringen til Nordsløyfa. Men den gode stemningen ødelegges da en strøken GTi går i skrensverket.

Resten av runden blir en parade. Jeg danser på Ringen, lett sleidende med plystrende dekk og hylende motor. Lite kan måle seg med å dra på Porsche-jakt med en gammel Peugeot 205 GTi. I de svingete partiene holder den nemlig følge, og vel så det.

To på rappen

Oppildnet av opplevelsen så langt bestemmer jeg meg for å utsette gamlingen for den absolutte prøvelse: To runder på rappen, uten avkjøling av mann og maskin. Med denne øvelsen har jeg tidligere knekt bremsene på en Golf R32 (VM Bil nr. 8, 2002).

 

Det ryker litt fra forbremsene da jeg stopper foran bommen og stikker inn billetten. Er dette så lurt? Nå er det for sent å snu, det er bare å fortsette. Men bremsene biter, de. Heldigvis. For på rundene som følger hender det mye. To Porscher drar av i Klostertal. En motorsykkel velter i Steilstreckkurve. Og mellom Wippermann og Eschbach står en tvillingbror plantet med fronten i skrensverket. For mange blir faktisk Ringen siste reis, det skal man være klar over. Lykkeligvis ble ingen skadet denne gangen.

 

Og vi klarte oss, 205'en og jeg. Transporten tilbake til Norge ble en fryd. For første og eneste gang var ikke motorveiskjøring i mil etter mil bare hat og frustrasjon. Denne bilen kan jeg ikke selge! Ikke etter så mange opplevelser. Den er jo ikke verdt stort uansett. Mer moro for mindre penger er det vanskelig å få. Nå skal den over i en velfortjent pensjonisttilværelse, i Roger Moens trygge forvaring.

 

Og jeg lover: Aldri mer Autobahn, aldri mer sidelengs inn mot Adenauer Forst. Bare korte koseturer langs svingete bygdeveier, gjerne i solnedgang.

[email protected]

 

 

Denne saken ble første gang publisert 03/04 2006, og sist oppdatert 04/05 2017.