MED LEGNING FOR LANDEVEI

Derfor er ikke førsteinntrykket av 9-3 Aero det beste. Vi starter nemlig med urban forflytning i til dels kraftig regnvær, og det har sine sider i den nye super-Saaben. For det første merkes det faste understellet vel godt. Fastheten kan man tåle som et offer på kjøregledens alter, men verre er det med lydene hjulopphenget lager. Det slamrer og slår i overkant mye over kvasse ujevnheter. I tillegg ruller hjulene ganske høylytt på grov asfalt allerede i lav fart.

 

Dessuten sporer Saaben ganske kraftig. Brede dekk i kombinasjon med en svingsugen forstilling gjør gjerne det. Når så turboens kraftige skyv kommer i tillegg, fordrer 9-3 Aero betydelig mer enn lillefingerens faste, sikre grep om rattet.

 

I pulserende bytrafikk svarer automatkassen rett som det er på gassbruken med å gire ned ett hakk. Og da, i alle fall når det er vått, må den elektroniske antispinnen jobbe overtid. Det er nesten så den gamle Saab-klagesangen om et understell som ikke helt står i stil med motoreffekten lurer i bakhodet.

 

Men det er bare til jeg lar den strekke ut litt ordentlig på en lite trafikkert landevei. Da er fjæringen nydelig med sin sugende fasthet, da digger jeg draget og svingiveren.

 

For 9-3 Aero går virkelig godt. Trå flatt med girkassen i "Drive" fra 70 km/t, og Saaben stikker til 100 ett lite tiendedels sekund raskere enn Alfa Romeo GTA i 3. gir. Sperret i 3. gir (det går heldigvis å låse automatkassen ordentlig i girene), gjør 9-3 Aero denne viktige forbikjøringsakselerasjonen like raskt som Ford Mondeo ST220 og Mini Cooper S.

 

La deg heller ikke lure av den moderate tiden fabrikken oppgir for 0-100 km/t. Saabs tider gir nemlig et riktig bilde av hvor mye en automatkasse virkelig sinker. Med manuelt gir skal 9-3 Aero stikke til 100 på 7,5 sekunder, og det er respektabelt.

 

Om ikke akkurat 0-100 alene er grunn til å droppe automat i Aero, finner undertegnede nok av andre. Den kontante følelsen ved pådrag forsvinner litt når momentet overføres via oljebad, utvekslingen er for langbeint, og automaten har en irriterende nølingen ved giring, spesielt oppover. Selvsagt er det en smakssak, men personlig ville jeg aldri valgt en tradisjonell automatkasse når sport står på menyen (den manuelle kassen i Aero er også sekstrinns).

Sportslig alternativ

Og sport står virkelig på menyen når det drar seg til med svinger innover i skogen. Nå er festet tilstrekkelig, og nå kan turbomotoren utfolde seg uten at det røsker og river i rattet. Snuten styrer kvikt og presist inn, såpass kvikt at du kan kjenne at bakhjulene vil komme dersom du går av gassen.

 

Automatgir som kan styres fra rattet fungerer greit, men heller ikke mer. Automat er automat.

Vi har kjørt 9-3 før, da med vinterdekk. Med så myk gummi kan tendensen til å vifte med stjerten nesten bli litt i overkant. Bilen kan rett og slett oppleves litt utstabil. Men nå, med ordentlig sommergummi i lav og bred profil, er følelsen helt nydelig.

 

Riktignok kan hekken komme ganske heftig i kritiske situasjoner dersom du slår av den elektroniske stabilitetskontrollen, men det er det til gjengjeld ingen grunn til å gjøre. Den fratar deg nemlig ikke noe kjøreglede.

 

I kapitlene motor og kjøreegenskaper er derfor Saab akkurat der de skal være - som et sportslig turboalternativ. Du får mer skyv og svingiver i 9-3 Aero enn i de tyske konkurrentene til samme pris. Om det er nok, er en annen sak. Litt skrantende komfort og kvalitetsinntrykk vil trolig gjøre at mange fortsatt velger tysk prestisje når de kjøper bil til oppunder halvmillionen. For mange for Saab, er vi redd.

 

 

Denne saken ble første gang publisert 24/06 2003, og sist oppdatert 04/05 2017.