PRØVEKJØRT: PORSCHE 911 TURBO
Gul galskap
Aldri har Porsche 911 Turbo vært mer sivilisert. Men aldri har galskapen vært mer intens heller. Vår utsendte ble hardt rammet.
Mandag morgen, klokken er litt over syv. Solen er i ferdmed å sige inn over slettene utenfor Jerez. Utenfor luksushotelletstår Porsches nye stolthet, den gule er reservert meg.
Porsche 911 Turbo. Tallene alene har en klangav rå kraftutfoldelse, og med Turbo toppes det hele. Originalen fra1974 hadde 260 hk, men etter oppjusteringen 1978 ble 300 hkdetonert på bakjulene med ubestemmelig forsinkelse. Etter sigendefantes det bare ti mann i verden som kunne utnytte en ur-Turbofullt ut rundt Nürburgring Nordschleife. Verdens mest krevende bilpå verdens vanskeligste bane, het det seg.
Nå er tallet 480. Likevel, med forgjengeren iminnet, er jeg beroliget. Mye er nemlig skjedd siden det ville70-tallet. 911 Turbo har fått firehjulstrekk, mer avanserthjuloppheng og elektronisk stabilitetskontroll - alt for ågjøre kraftdetonasjonen mer beherskbar.
Kraftfull estetikk
Jeg er kanskje beroliget, men slett ikkerolig der jeg rusler rundt nyskapningen og titter på de bredeTurbo-bakskjermene med luftinntak, hekkspoileren som gjør atbakenden virker bred og tett og den nye fronten med smaleLED-lykter som en stram liten bart. Bilen ser skummelt rask ut selvnår den står stille.
Motoren våkner med den Porsche-typiskeboksergurglingen; en dypere og saftigere klang skiller den fra sineselvpustende brødre. Med automatkassen i Drive ruller jeg ut påspanske landeveier.
Egentlig ble jeg litt skuffet da jeg så fotrommet med bareto pedaler - en sportsbil skal jo ha manuelt gir. Menallerede nå, etter noen få kilometer, må jeg medgi at det fungererforbløffende godt. Den oppjusterte versjonen av Porsches Tiptronicgirer raskere og mer kontant enn tidligere, ikke minst når denoverstyres manuelt.
Så snart motoroljen har fått opp lunken,begynner jeg å gi gass. Hm. Allerede små bevegelser med høyrefotenrundt 2000 o/min gir et kraftig skyv i ryggen. Her merkes de nyeturboladerne med variabel geometri godt. Det gir et skyv fra bunnensom fra en stor dieselmotor.
Til sportsbil å være, er 911 Turbo sværtbehagelig. Fjæringen, med elektronisk adaptiv demping, er følsom,og støynivået lavt. Spesielt i høy fart gir bilen et suverentinntrykk av behagelig langturcruiser. Jeg tar meg i å tenke at dennye turboen nok er mer GT enn rendyrket sportsbil i karakter- den kler sågar automatgiret.
Stoisk på veien
Men så kommer et svingete parti, og jegbegynner å trå til. Bilen kryper sammen. Elektronikken strammer oppdemperne og girkassen holder lenger på girene. Så går jeg over imanuelt modus og trykker på sportsknappen.
Snutten stikker kvikt og presist inn i svingene. Bilenkrenger knapt, men biter seg fast - selv med tung gassfotsitter den som klistret. Det nye firehjulstrekket med elektroniskstyrt lamellkopling (Haldex) reagerer på hjulspinn innen 100millisekunder, og fordeler kreftene fremover. Systemet vurdererogså kombinasjonen av svingkrefter, ratt og gassbruk, og strammeropp på forhånd for å unngå hjulspinn og hekkslipp.
Resultatet er en bil som oppleves stoisk påveien. Bare helt i grenselandet for hva lavprofildekkene klarer åhåndtere kjenner du hvordan systemet jobber. Da vil en rutinertsjåfør kanskje savne den mer forutsigbare oppførselen til en bilsom konsekvent skyver og sladder med bakhjulene.
En demonstrasjonsrunde med Walter Röhl på enavsperret veistubb viser til fulle hva som bor i bilen. Spesielt énsving, der han skjærer over en liten bakketopp, akkurat påslippgrensen - i 200 km/t - får det til å svimle. Såpsykedelisk raskt går det, at selv dagens WRC-biler ikke ville hattnoen sjanse til å henge på, ifølge Röhl. Den gamle verdensmesterenburde vite hva han snakker om.
Galskap
Vi vanlige og høyst dødelige må kjøre på offentlig vei. Og selv om vi er helt sør i Europa, hvor toleransene kanskje er litt høyere enn nordpå, prøver jeg å besinne meg. Prøver.
Et langt, tomt rettstrekk ligger foran meg.Veien er av en standard som norske veimyndigheter i et lettsindigøyeblikk kanskje ville ha skiltet til 80 km/t. Jeg lar gassen gåmot gulvet - og lar den bli der.
Suget er ikke som i et fly, det er langt kraftigere enn som så. 200 km/t passeres før jeg får sukk for meg, og en fryktelig tanke slår: Skal jeg ta sikte på 300? Det virker absolutt oppnåelig.
250 km/t. Skyvet er fortsatt kraftfullt. 270,og jeg fortsetter. 285 km/t - en lastebil kommer imot og en lokal småbil ligger bak. Breeeems! Kanskje vil han forbi, og han kan trolig ikke engang se det gule prosjektilet som kommer imot. Uansett har han ingen forutsetninger for å vurdere den vanvittige farten, så jeg trekker meg.
Men 300 km/t hadde vært innenfor rekkevidde. Det virket ikke engang spesielt dramatisk å fly i opp imot det tredoble av maksimal, norsk hastighet. Selv i svingete partier blirjeg bare skremt når jeg kikker på speedometeret. Tømmer jeg 3. girhar jeg 200 km/t.
Nå, i ettertid, skjemmes jeg av min svakhet.Slike utskeielser er slett ikke bra. Men jeg tenker: Ville jegmaktet å stå imot om jeg hadde hatt en slik bil i Norge? Neppe. Jegtror jeg ville blitt splitter pine gal.
Det føles direkte unødvendig å kjøre lovligetter norske bestemmelser i nye 911 Turbo. Bilen er så kontrollertog behersket - og inngir en følelse av suverenitet somkanskje ikke er helt sunn. Selvsagt er ikke det bilens feil. 911Turbo er noe nær bilperfeksjon. Men den krever sin mann,fortsatt.
|
|
||||||||||||||||||||||||
Denne saken ble første gang publisert 29/06 2006, og sist oppdatert 04/05 2017.