STORTEST: HONDA CIVIC
Vi applauderer
Den nye Honda Civic er nå på plass i Norge. Den er en artig og spennende utfordrer – på flere måter.
|
dashbordet! - Næmmen, jeg trodde den bare hadde tre dører, jeg?
Meningsutbruddene hagler da jeg spør folk utenfor bensinstasjonen om hva de mener om Civic'en. "Alle" stopper for å kikke på nykomlingen, og vår svært så uformelle spørreundersøkelse viser at den djerve designen faller i smak.
For djerv må vi si at den er. Honda har gjort noe av det samme som for eksempel Ford gjorde da de skiftet ut Escort med Focus: Her er noe helt annet, med få bindinger til forgjengeren og også til de øvrige modellene i familien. Noe som gjør at de øvrige modellene brått ser gammelmodige ut. Og delvis konkurrentene også.
Litt S2000
Det finnes en del eksempler på bilprodusenter som lanserer et friskt ytre, men lar det innvendige leve videre i tradisjonens trauste mønster. Dette gjelder ikke den nye Civic. Det førerorienterte, oppdelte dashbordet ser spennende ut, og fungerer også svært bra i praksis. Rattet - som undertegnede tør påstå er blant de aller tøffeste i dagens nye biler - er svært godt å holde i. Alt dilldallet som sitter på det virker heller ikke forstyrrende på kjøringen; knappene har en logisk plassering som bare bidrar positivt til totalopplevelsen.
Kvalitetsfølelse inngår også i opplevelsespakken, og her viser Honda hva de kan. Det hele kjennes fullt på høyde med de tyske konkurrentene vi har skrytt av tidligere; herlige tette skjøter, godfølelse hvor enn du trykker, og det hele gir inntrykk av å ville vare i hundre år. Meget bra, Honda!
Tilstrekkelig med justeringsmuligheter av ratt og sete gjør det lett å finne en fin kjørestilling i den rommelige kupeen. Inn med nøkkelen, vri om, og startknappen til venstre for rattet - lik den i Hondas herlige S2000 - gir liv til 1,8'en.
Den snertne, coupéliknende designen, den lave sittestillingen, instrumentene og startknappen gjør at jeg blir litt skuffet idet motoren starter. Men så kommer jeg på at dette faktisk ikke er en sportsbil, og jeg blir i stedet imponert over hvor lite motor jeg hører.
Schmukk! Førstegiret legges inn i den herlig presise kassa. Slik skal ei girkasse føles! Kjapp gassrespons sender turtallet raskt opp, før hjerne og ryggrad får akklimatisert seg. Schmukk! Inn med andre. Og den samme presisjonen, den samme gode følelsen når jeg girer, gjelder alle de seks girene i kassa.
Motorperle
Civic'en er strammere oppsatt enn mange av konkurrentene. Små og brå humper liker den dårlig, mens de større takles fint. Myke piggfrie dekk på våt, lunken asfalt er aldri noen vinner, men styrepresisjonen og understellsoppsettet imponerer. Den kjennes omtrent som en noe mer komfortabel utgave av Ford Focus, og her i redaksjonen er det en skikkelig kompliment.
På glatta er den også leken - kanskje litt i overkant for min bedre halvdel i baksetet. Men den er like lett å holde i en ren og ryddig linje (altså normal kjøring) som i pen sladd, og heller ikke vanskelig å hente inn igjen. Og den har jo også Hondas ESP-variant VSA, som holder bilen effektivt på plass så lenge jeg holder fingrene unna av-knappen.
Da vi kjørte Civic på den internasjonale presselanseringen for en stund siden, imponerte ikke 1,8-literen i særlig grad. Det kan tenkes at vi var litt uheldige med vår testbil den gang. Eller kanskje den bare trengte noen flere kilometer for å våkne? Her hjemme imponerer testbilen oss.
Som nevnt er det lite å høre fra motoren på lave turtall. Dette endrer seg når den piskes; fra tre-fire tusen omdreininger og oppover brummer det ganske friskt fra motoren og de to trekantete eksosutblåsene der bak. Ingen ulyd i våre ører, men fortsatt en del lyd. I det rommelige baksetet er det imidlertid hele tiden en god del støy, både fra hjulene og fra eksosanlegget.
Godt tenkt
Også bagasjerommet er rommelig. Bredt og dypt, og den store bakluka gjør det enkelt å utnytte. Og ettgrepsløsningen for å legge ned de to bakseteryggene - så man får et langt, flatt og digert bagasjerom - er et eksempel til etterfølgelse.
Det er bare så synd at forsterkningen av bakluka, som også gir bilen den lille stjerten bak, ligger midt i synsfeltet og skygger for detaljene på bilen bak. Det er for øvrig ikke bare bakover utsikten er begrenset; vi skulle gjerne hatt litt bedre oversikt rundt hele bilen. Men man lærer jo fort hvor lang bilen er, og det går faktisk an å flytte litt på kroppen for å se hva som er bak A-stolpen.
Det merkes at Honda-ingeniørene har tenkt mens de har laget denne bilen. Blant annet er bilen - på tross av alle sammenføyninger i det komplekst sammensatte dashbordet - totalt knirkefri i minus 20. Og materialet og formen på dashbordet hindrer plagsomt gjenskinn i ruta når sola er på det sterkeste. Slikt er vi ikke altfor bortskjemt med.
Ellers bør vi vel nevne at klimaanlegget nok kunne vært enda mer automatisk. Blant annet hadde vi stadig problemer med dugg på ruta, men det svelger vi glatt når resten av bilen er såpass bra.
For bra, det er den. Vi liker den, og vi gleder oss storlig til sommerføret kommer. Da skal vi sette nye Civic på prøve mot de argeste konkurrentene.
Vi tror nok de bør skjelve litt nå!
|
|||||||||||||||||||||||||||||||||||||
|
|||||||||||||||||||||||||||||||||||||
|
|||||||||||||||||||||||||||||||||||||
|
|||||||||||||||||||||||||||||||||||||
|
Denne saken ble første gang publisert 28/05 2006, og sist oppdatert 04/05 2017.