MINITEST: FIAT PANDA 4X4 CLIMBING VS. SUZUKI SWIFT 4X4
Sjarmtroll for Norge
To firehjulsdrevne sjarmtroll. Bare ett av dem er verdt pengene
Rally Norway i februar. Snø, minus 12. Vi kunne knapt funnet en bedre anledning til å teste to små firehjulstrekkere, som trives godt på føreforhold sydeuropeere assosierer med isbjørn. Både Fiat Panda 4x4 Climbing og Suzuki Swift takler prøvelsene is, snø, slaps og en skvett vanlig asfalt byr på. Begge har mye å fare med, både hva utseende og sjel angår. Men en av dem faller likevel igjennom.
Nedover i Europa er Panda blitt en suksess, men stort sett som tohjulstrekker. At den norske importøren kun satser på 4WD-versjonen, antar vi skyldes at man her - i et land uten de store tradisjonene for småbiler - må prøve å selge på det spesielle.
Og Panda er virkelig en spesiell småtass. Så liten at du nesten kan putte den i lomma for å spare utgifter til parkering, men likevel bygd med stor smartness i forhold til plassutnyttelse. Bare drøyt 3,5 meter lang, men med en førerplass undertegnede (174 cm) fant komfortabel nok. Blant annet takket være den særegne midtkonsollen, som er utformet slik at knærne sklir unna. Selv om du sitter en smule trykket opp i frontruta, blir det aldri klaustrofobisk.
I baksetet er det grei plass til to voksne, såfremt de ikke er av typen som aldri trenger gardintrapp. Tre trepunktsbelter bak antyder også at dette er en bil som skal kunne brukes av en familie. Tre koppholdere foran/bak, med plass til flyttbart askebeger, er et eksempel på Pandas slentrende fleksibilitet.
Et eller annet sted må det nå likevel bli trangt, og da tenker jeg ikke på lommene i dørene, der du skal jobbe hardt for å få skviset ned et par flatbrød. Bagasjerommet er lite, ja - dette er ikke feriebilen for fire. Bakseteryggen er dessuten hel, og den kan bare legges delvis ned. Så noen "varebil" er Panda heller ikke.
Kjører bra
Pandas karosseridesign appellerer til beskyttelsesgenet hos de fleste voksne. Smilene som følger oss langsetter veien er de samme som møter vimsete valper. "Søt", er nok ordet. Men samtidig litt røff med sine grove sorte plastlister og beskyttelsesplater.
Interiøret er kreert i plast og tøy, og er holdt i sort og rødt. Enkelte brytere er så forenklet i sin plastvelde at de minner om ditto knotter på lekekomfyrer hos Toys "R" Us. Girspaken er plassert høyt oppe på midtkonsollen, og ligger godt i neven. Den manuelle giringen foregår med lette og presise sjaltinger.
Panda 4x4 Climbing fås bare med en 60 hk-motor i Norge. Det sier seg selv at den ikke drar snerken av kakaoen - 0- 100 km/t bruker den 20 sekunder på! Likevel føles ikke Panda direkte treg. Særlig ikke gjennom byens smågater. Der du for øvrig med mulig nytte kan bruke City-knappen som legger inn den letteste delen i en totrinns styreservo.
Akselavstanden er gjort så lang som mulig på den korte tassen, og selv om Panda ikke akkurat flyter over ujevnheter, får understellet (uavhengig bak, McPherson foran) godkjent. Permanent trekk på alle fire undersåtter gir god fremkommelighet selv på avsides skogsveier i Hedmark. Hjulstøy må du leve med, og tydelig motordur ved gasspådrag. Men vi kjørte distanser på opptil et par timer i 80-100 km/t uten å plages synderlig. Likevel er Panda primært en bil vi vil anbefale for bruk i nærområdet.
Mest for pengene
Suzuki Swift har vi (og dere) tidligere stiftet bekjentskap med. En slags japansk Mini, som i hvert fall undertegnede liker bedre jo mer jeg kjører den. Den er faktisk bare 12 centimeter lengre enn Panda, men virker - Pandas gode plassutnyttelse til tross - atskillig større.
At Swift er bredere enn Panda bidrar til dét; at Panda er høyere gjør ikke samme utslag på rommelighetsbarometeret. Den digre, buede frontruta gir deg også en følelse av å ha god plass; den er langt unna fører og passasjer, og selv med en overdreven bruk av sort (kjøp dashbordtrim!) i interiøret, føles det rommelig her. Også i baksetet er det bedre plass enn i Panda, men bagasjerommet er bare en anelse større.
Kjøreegenskapene er mer enn akseptable, og egentlig ganske imponerende for en bil i denne størrelsen. Jeg suser av gårde på alt hva Hamar og omegn kan by på en beinhard vinterdag. Swift går normalt på forhjulene, men en viskosekobling fanger opp rotasjonsforskjeller mellom for- og bakaksel, og kobler inn firehjulstrekk. Om den ikke kjører som en bil med konstant 4WD, fungerer systemet raskt og utmerket.
| I byen er det snadder med kompakte firehjulstrekkere. Lukeparkering i snøhauger går som en lek. |
Setet har sidevanger som gir bedre sideveis støtte enn i Panda'n, og selv om rattet kun kan justeres en smule i høyden, finner min kropp inklusive armene seg godt til rette også her. Swift er alt i alt som en mindre sofistikert versjon av Mini, og koster da også langt mindre. Og den har 4WD!
Så hvilken velger vi? Valget er enkelt. Prismessig er det ikke mye som skiller, men forskjellen er at Swift gir valuta for pengene, mens Panda 4x4 Climbing ikke gjør det; den vesle krabba fra Italia burde ligget en del "h øvdinger" lavere i pris. Synd - for den har som sagt en masse sjarm, og trives godt i snøføyka 2000 kilometer nord for Roma.
|
|
Denne saken ble første gang publisert 30/03 2006, og sist oppdatert 04/05 2017.