SMÅSÆR DUELL

Kvalitetsfølelsen i Subaru Legacy er av god klasse. Dashbord- designen er ren, uten å være direkte spennende. Dessverre mangler rattet lengdejustering.

En skal være forsiktig med et ord som "sær". Men om disse to bilene synes vi det er lov til å bruke det, så lenge vi modererer. Sportwagon er småsær fordi den er en slags stasjonsvogn der mange andre egenskaper er prioritert foran det en vanligvis forbinder med konseptet - nemlig ekstra plass. Legacy er annerledes fordi den som eneste stasjonsvogn i dette prisleiet bare leveres med firehjulsdrift.

 

Dermed blir dette på mange måter en sammenlikning mellom to stasjonsvogn-ytterpunkter til 350 000 kroner. Å gjøre det er sært i seg selv. Men interessant og lærerikt er det også, og en tankevekker i forhold til hva slags kvaliteter en kan få for pengene.

Den trygge

Vår Legacy var utstyrt med automatgir, og sammen med dette har den et "flytende" firehjulsdriftssystem som skal dirigere kreftene dit de gjør mest nytte for seg (med manuelt gir har den fast fordeling av firehjulsdriften).

 

Systemets kanskje fremste fordel, ved siden av at det hjelper på fremkommeligheten, er svært trygge kjøreegenskaper. Vi kjørte bilene på alt fra våt asfalt til solid vinterføre, men Legacy ga oss aldri stygge overraskelser. Tvert imot må du virkelig ta i for at du skal få hekken til å slippe (slik den ofte kan gjøre med fast 4x4), til tross for at den mangler elektronisk stabilisatorprogram. Med andre ord er dette en Subaru temmelig ribbet for Petter Solberg-effekter.

 

Sitte-bak-seg-selv-testen: Beinplassen er faktisk ikke så mye bedre i Subaru enn i Alfa. Til gjengjeld er bagasjerommet i japaneren veldig mye større enn i italieneren.

Videre overbeviser Legacy ved å kjennes stabil også på sporete vei. Fjæringen gir bilen en fin komfort, og styringen oppleves som presis, om ikke sportslig. Testbilen sto på vinterdekk i dimensjon 185/65 R15. Det er fornuftig for å øke marktrykket om vinteren, men til sommerhjulene er standarddimensjonen 205/55 R16. Det vil trolig gi en litt annen følelse med styringen.

 

Automatgiret er koblet til en 2,0-liters boksermotor på 138 hk. Så lenge du ikke har det spesielt travelt, gjør den en grei og stillegående jobb. I motbakker girer kassa raskt ned for å gi deg det skyvet du trenger, uten at du må trykke ekstra på gassen.

 

Ønsker du derimot å øke farta raskt, som ved en forbikjøring, er ikke lenger firetrinnskassa optimal. Fjerdegiret er nemlig i høyeste grad et overgir, og heller ikke tredjegiret makter å få det beste ut av den turtallsvillige motoren. Dermed må annetgiret hentes fram. Det tar for det første litt tid, og for det andre føles det masete. Ved forbikjøring er det derfor en fordel å bruke den manuelle girfunksjonen slik at du raskere har riktig gir inne.

 

På fin vei og ved norske hastigheter er støynivået i Legacy lavt. Derfor overrasker den oss med å føles som en eneste stor resonanskasse på vinterveier med de typiske ruglene etter brøytebilen.

Design og kjøreglede

Mye kan sies om Alfa Romeo, men én ting er sikkert: Italienerne våger der de fleste andre faller fra. Noe annet er det vanskelig å si om en bil bygd som en stasjonsvogn, men som har mindre utnyttbar plass i bagasjerommet enn mange biler i Golf/Focus-klassen.

 

Alfa tør å gjennomføre en egen stil også innvendig, og finishen er svært god. Italienere er åpenbart ikke tørste når de kjører, for flaskeholder mangler.

Årsaken er enkel: Design, nærmest til minste detalj, har fått forrang. For eksempel har italienerne sløyfet et kanskje skjemmende håndtak til å gripe tak i når bakluka skal åpnes. Her må en ta tak i vindusviskeren for å få løftet opp luka.

 

Til gjengjeld er utseendet, inn- som utvendig, lekkert og annerledes. Årets ansiktsløftede modell har fått den nye Alfa-grillen som går ned gjennom støtfangeren, noe som i våre øyne gjør den enda vakrere enn forgjengeren.

 

På veien er den også egnet til å få sjåføren i godt humør. Et diffust begrep er det vi av og til kaller "nerve" i bilen. Det handler om følelsen en får bak rattet, følelsen av å være sjefen over samspillet mellom bil og vei. Sportwagon er kanskje ikke verdens mest stabile bil på sporete vinterveier, men den sørger nærmest på forhånd for å fortelle deg om når den slipper, hvordan den slipper og hva du skal gjøre for å gjenvinne full kontroll. Du får også hjelp av ESP.

 

Styringen føles svært presis, tross vinterdekk i samme dimensjon som Legacy. De er trolig også medvirkende til at bilen krenger litt i svingene. Fjæringen står i stil til den sportslige kjørefølelsen - fast, men langt fra så hard at komforten må vike.

 

Alfas direkteinnsprøytede toliter på 165 hk er noe nær en perle blant motorer som ikke får hjelp fra kunstig åndedrett av et eller annet slag. Helt fra bunnen drar den jevnt - 60-soner går helt fint i femtegir - og den gir seg ikke før den snerrer skikkelig til opp mot rødmerkingen på 7000 o/min. Girutvekslingen er i tillegg godt tilpasset norske forhold, med et lite unntak for at tredjegiret er vel høyt. Selve gassa er imidlertid ikke helt klikk-klakk. Særlig femtegiret er "der oppe til høyre et sted".

 

Dårlig med plass til beina i Alfa'en.

Om førerposisjonen er det ikke full enighet. Mens den ene testeren, som i proporsjoner ligger nær gjennomsnittsnordmannen, ikke klager på noe, føler lengstemann at han sitter mer oppå enn oppi setet. Taket er dessuten ikke lenger unna hodet enn det må være, selv med setet i laveste posisjon.

 

Alfa gleder til gjengjeld med en interiørkvalitet helt opp mot tyske prestisjemerker. Selv der veiene er som verst, er det fritt for knirk og andre interiørlyder. Derimot merkes bilens tiltakende alder ved at hjulstøy ikke er spesielt godt dempet.

 

Verdt å merke seg er det også at italieneren har et klimaanlegg som takler norske forhold meget godt, særlig etter at det har fått pustet og pest fra seg i oppvarmingsfasen.

 

[email protected]

 

 

 

 

Denne saken ble første gang publisert 01/04 2004, og sist oppdatert 04/05 2017.