PRØVEKJØRT: FORD FOCUS ST
ST = SUPERTØFF
Her kommer Super-Forden som funker både til hverdags og fest.
Ford har nok en gang klart å lage en skikkelig morobil over ST-lesten, som betyr "Sport Technology". Nå med en femsylindret motor, hentet fra Volvo, som er blitt jazzet kraftig opp av Fords RS-team. Under panseret er det 225 hestekrefter til rådighet ved 6000 omdreininger. 320 Nm fra 1600 til 4000 omdreininger gir en veldig momentsterk og underholdende motor - og ikke minst hele 52 hestekrefter og én sylinder mer enn forrige ST-Focus. Det lover bra.
Ytre sett skiller den seg ikke voldsomt fra en standard-Focus: større luftinntak, bakvinge, doble eksosrør og åtte ganger atten-felger. Om du så henger med oss i tankegangen, er det nettopp det som gjør bilen tøff. Det er samme greia som med Audi RS4. Det ser diskré ut, men når du setter deg inn, begynner ting å skje - både med bilen og deg selv. Men RS4-sammenlikningen stopper der. For Focus ST er veldig mye moro til bare 1/3 av prisen.
Moroa starter med lyden: Det låter mektig som et fossefall. Kraftfullt og kontinuerlig. Gourmetmat for ørene.
Det går greit å finne seg til rette i førermiljøet. Recaro-sportssetene har den påkrevde støtten her og der, men RS-teamet har ikke brydd seg med elektronisk innstilling. Men det går likevel relativt raskt å finne go'stillingen bak det solide rattet. Nødvendig info får du øverst på dashbordet: instrumenter for sjekk av oljetemperatur, turbotrykk og oljetrykk. Dette er et spesiale for ST.
Paul Ricard for en dag
Forventningene er skrudd i taket etter den første dagen på veien, med 20 tilbakelagte mil på morsomme og svingete veier rundt sørfranske Le Castellet, noen mil øst for storbyen Marseille.
Nå er det dags for å prøve ut bilen på Paul Ricard-banen, tidligere brukt som Formel 1-arena, nå F1-testbane. Det går ikke mange rundene før inntrykket fra prøvekjøringen på vei dagen før er bekreftet: Dette er en morobil. Understellet er stivt, og slik følger nye ST godt den tradisjonen som ble satt med Focus ST 170 i 2002. Et ekstra stabilisatorstag mellom McPherson-fjærbeina foran sørger for økt stivhet, sammen med 30 prosent stivere fjærer både foran og bak. Hovedpoenget er å oppnå bedre vektbalanse når det virkelig trengs.
Riktignok er ikke dekkene av de mest progressive, med sin 225/40-18-dimensjon, men det er egentlig aldri fare på ferde her. Det slår meg at denne bilen godt kan kjøres av hvem som helst. Focus ST kombinerer nemlig sportslighet med god komfort, og har en personlighet tilpasset ulike forhold.
Det handler rett og slett bare om førerens dagsform.
Utviklet uten ESP
Selv ved heftig provokasjon er det vanskelig å få til noe som minner om kritiske reaksjoner; bilen ligger godt på asfalten. ESP-systemet sørger for å hente inn eventuelle feilskjær, men griper heldigvis ikke inn så fort at det ødelegger all moro. Så fikk altså RS-sjef Jost Capito rett i det han sa på forhånd:
- Vi utviklet chassiset uten ESP. Vi mener chassiset på en sånn bil skal være bra i utgangspunktet, sa Capito, og la til at det er snakk om et noe røffere oppsett enn på en standardbil.
Etter et par runder er det tid for å dra på uten elektronisk assistanse.
Som ellers gjelder det å gjøre seg ferdig med bremsing før sving, men ST'en trives også med småjusteringer på bremsen underveis. Da legger den seg gjerne bredt ut med baken, før man kan gi på ut av svingen. Jeg noterer at bilen blir understyrt ved gasspådrag gjennom sving, uten at bilen taper vesentlig veigrep. Styringen gir samtidig presise tilbakemeldinger, Focusen drar stort sett dit du vil den skal, og er ikke veldig påvirket av motorkraften som skal ned i bakken via samme hjulpar. Faktisk har styringen, som er dataassistert, også tre innstillingsmuligheter: standard, komfort og sport. Forskjellen er absolutt merkbar. I sportsmodus er ST'en klar for det meste.
En real snurr
Men det gjelder uansett ikke å bli for ivrig. Det får jeg erfare etter langsida. Jeg har dratt motoren til turtallssperra på 3. giret (140 km/t), dratt ut fjerde til nåla viser 185 km/t og holder farten gjennom den første, slake høyresvingen, liggende maks inntil kerben, så en rett linje over til ytre venstre før neste høyresving.
Men farten er for høy og svingutslaget litt for brått. Nedbremsingen blir tilsvarende brå, og bilen kommer med rumpa. Et langt sekund senere står jeg stille, sidelengs, og etter kraftig dekkpiping, men uten særlig kreng. Bilen har bevist sin stivhet, og jeg har funnet ut når det blir for mye av det gode.
Konklusjonen er klar idet jeg ruller inn i pitlane for siste gang, etter 16 gode runder: Motoren er ikke sprekere enn at bilen kan håndteres på norske veier uten angst for onkel - om man da ikke er notorisk tung på gassfoten. Misforstå dog ikke: Motoren er momentsterk, i tillegg til å ha utpreget turtallsvillighet.
Men ST er ingen sportsbil. Den er ikke noe mer pretensiøst enn en standardbil med det store lille ekstra. ST gir en suveren lydopplevelse, den er lettkjørt og tillater en mindre skolert fører å sprelle både den ene og den andre veien - vel å merke ved bruk av ESP.
I Norge skal Ford ha 429 900 kroner for bilen, da med tre dører. Trenger du fem steder å få mennesker og ting ut og inn, koster det 4000 kroner ekstra.
Sagt med andre ord: Ikke helt uoppnåelig, men vesentlig dyrere enn for eksempel Golf GTI. Men så er det også snakk om en formidabel Ford.
|
Denne saken ble første gang publisert 14/12 2005, og sist oppdatert 04/05 2017.