MER BIL, MEN IKKE SUV

Redaksjonen i Vi Menn Bil har "alltid" likt grovarbeideren fra Toyota. Ikke uten grunn. Siden 1980 har den vært et stødig, firehjulsdrevet og driftssikkert fremkomstmiddel i både furet værbitt og resten av verden. Nå er den her igjen, i en langt mer forfinet og personbilaktig utgave enn før. Nå er det ikke bare håndverkere, bønder, FN og geriljasoldater Toyota vil ha som kunder, men også den jevne mann og kvinne. De som ønsker seg en røff sak, men samtidig noe kjørbart.

Denne gangen kjører vi Hilux på motorvei, på humpete og bratt landevei og på tørr, humpete og løs grusvei i det sørlige Spania. Etterpå er det ingen tvil om at jeg liker meg best på først- og sistnevnte. Du sitter rimelig godt i setet, om enn noe huskete på grunn av den stive bakfjæringen.

Ikke misforstå. Jeg sier meg glatt enig med dem som mener fjæringskomfort ikke er et direkte poeng ved en bil som denne. Men når Toyota faktisk går ut og sier de skal lage en SUV av Hilux, har de på mange måter bedt om innvendingen.

Nervøs akter

Om veien blir ujevn, hopper det og spretter, det blir vanskelig å føre en normal samtale med sidemannen, og det føles uvisst hvilken retning den tar i neste sving. Sagt med andre ord: Den kommer med rumpa.

Her skal det nevnes at lasteplanet var tomt under vår kjøretur med doublecab-utgaven. Regn derfor med andre, og bedre, kjøreegenskaper med noen hundre kilo last. Med nyttelast på rundt 1000 kilo, tilsier det fortsatt stiv fjæring - selv om nytteverdien går ut over personbiltilnærmingen. Her er det nemlig for lite komfort til å oppfylle det kravet. Luftfjæring burde sånn sett ha vært et alternativ til det stive bladfjæroppsettet bak. Foran er det uavhengig oppheng, og bilen ligger som før på ramme. Nå skal den være 45 prosent stivere enn på foregående modell.

Annonsørinnhold

Vårens fineste sneakers til dame

Kjøreopplevelse à la SUV blir det ikke med den nåværende turbodieselmotoren på 2,5 liter. Firesylinderen er nyutviklet, men gir dessverre bare fra seg 102 hestekrefter. Det er for lite. Dreiemomentet er ikke dårlig, med sine 260 Nm. Samtidig blir det noe trist med den korte effektkurven fra 1600 til 2400 Nm. Over 2500 er det helt slukket og mørkt i motoren.

Finere innvendig

0-100 tar 18,2 sekunder. For så vidt ingen avgjørende opplysning for denne bilen. Men når 100-120 føles som en liten evighet, blir det trekk i SUV-poengene. Toppfarten er vel heller ikke så vesentlig, men Toyota holder det de lover, med drøye 150 km/t. Fabrikken lover også nye ytelser etter hvert, uten å si noe spesifikt om når det vil komme. Ett alternativ som antydes er den samme 2,5-litersmotoren dratt opp til 128 hestekrefter med chiptrimming. Det vil garantert gjøre bilen godt.

Toyota har altså tatt mål av seg til å selge flere Hiluxer til helt vanlige folk. Hva har den å tilby dem? Vel, bilen har utvilsomt et tøffere og mer moderne utseende enn forgjengeren. Den ser radikalt bedre ut innvendig. Her lukter det litt personbil. Og støynivået er absolutt til å leve med.