img

FULL BLÅS: Med full blås på turboen og 270 hester på

bakhjulet, byr det ikke på store problemer å svi vekk en

mønsterdybde eller så. Det går nærmest helt av seg selv.

Speedometeret viser 160. Jeg gir forsiktig gass. Hestene sparker til og sender nåla på vill jakt oppover skalaen... 180, 200. Jeg har aldri opplevd maken! ...220.

 

I slørete adrenalintåke fornemmer jeg kameraten min som står et par hundre meter lenger fremme... 240. Jeg vrir til for fullt. Kaskader av rå krefter røsker tak i sykkelen.

 

Idet kameraten flimrer forbi synsfeltet, har jeg inntrykk av å bli skutt ut av en kanon! Maskinen formelig drar seg ut av nevene mine mens den uhyggelige fornemmelsen av et forhjul som vil opp - uten at jeg vil det, pumper iskald frykt gjennom kroppen. Hestene er i ferd med å ta over kontrollen!

 

Med en kraftanstrengelse drar jeg meg ned bak kåpeglasset og slår av gassen. 280...

270 hester

- Den sperrer på 305 km/t. I motsetning til MC-entusiaster flest, holder han en nøktern tone da han beskriver sitt kjøretøy. - Med annen dreving kan den gå enda fortere, men jeg ser ikke noe poeng i det, fortsetter han.

 

Maskinen han beskriver, står parkert foran oss. En 89-modell GSX-R 1100. Den grå lakken er slitt. Sykkelen ser velbrukt ut. Likevel har den en fryktinngytende utstråling. I hvert fall føler jeg det slik, der jeg lett skjelvende får en innføring i det som gjør GSX-R'en til noe helt spesielt.

 

- Jeg har hatt motoren hos Sveriges fremste turboekspert, forteller eieren. -Under testkjøring i benk har jeg fått ut godt og vel 270 hester på bakhjulet¼

 

img

GÅR BRA: Turboen begynner å virke ved 5000 omdreinin-

ger. Mellom 5000 og 6000 stiger effekten fra 80 til 180

hester. Er det rart det går bra??

270 hester, tenker jeg mens jeg gjør en kjapp hoderegning. Når sykkelen veier rundt 230 kg, blir det over en hest pr. kilo. Egentlig burde jeg følt meg beæret. Eieren låner nemlig ikke ut sykkelen til hvem som helst. Jeg er en av svært få som har fått sjansen til å prøve.

 

Men der og da føler jeg det knapt som noen ære. Når sant skal sies, har jeg mer behov for å gå på do. Bare tanken på å skreve over 270 hester og gjøre det som forventes av en MC-skribent, er nok til å fylle blæra på et blunk. But a man has to do what a man has to do.

 

Av og til kunne jeg tenkt meg å bedrive tiden med noe helt annet enn å teste motorsykler...

Fornuftig

Vel etablert i fosterstilling rundt 270 hester er det bare å innse at det er for sent å trekke seg. Jeg puster tungt mens følelsen av å være innesperret i en svett hjelm velter over meg. Jeg registrerer at kameraten, som ba pent om å få være med og se på da jeg skulle prøve styggedommen, drar sin sykkel for fullt nedover asfaltstripa.

 

- Det er faktisk mulig å få ut mer effekt, fortalte eieren da jeg trædde på meg hjelmen.

 

En justering av waste-gate-ventilen ville resultert i 300 hester, påsto han. Men han så altså ikke noe poeng i å utsette motoren for belastningen. I hvert fall ikke så lenge han ikke blir frakjørt. Fornuftig, tenkte jeg galgenhumoristisk mens jeg, med skjelvende hender forsøkte å lukke hakereima...

 

img

HEMMELIGHETEN: Først når man kikker inn i kåpefronten,

senser man at alt ikke er helt slik det normalt bruker å

være. I kombinasjon med intercooler, har turboen et

potensial for bortimot 300 hester.

Jeg drar inn clutchen og trykker inn starteren. Om det er min utpumpede kropp eller stramme clutchfjærer som gjør at jeg må bruke krefter, vet jeg ikke. Clutchen kjennes i hvert fall steinhard.

 

- Husk choken, roper eieren inn i hjelmen min idet tomgangen stabiliserer seg på knapt 2000 omdreininger. - Når du jager den for fullt, blir trykket i forgasserne så høyt at spjeldene åpner seg. Hvis du ikke slår av choken etterpå, vil motoren gå sur.

 

Etterpå, tenker jeg og slipper ut clutchen. For mitt vedkommende håper jeg at det finnes noe "etterpå"...

Vel blåst

Slutten på asfaltstrekka stormer mot meg. Jeg må mobilisere bremseferdighetene for å bringe dyret til full stans, men det er "peanuts" sammenliknet med det jeg har vært igjennom. Jeg stanser sykkelen og puster ut. Dønn sliten, med kroppen proppfull av adrenalin - men lykkelig hel. Før jeg snur og kjører tilbake, kommer jeg pussig nok på choken. Jeg fomler med venstrehånda og finner hendelen. Den er åpen...

 

 

Idet jeg kommer tilbake, smiler eieren. Han virker lettet. Kameraten min er også der. Bredt glis, mens han hever en entusiastisk tommel.

 

- Nå, hva synes du, spør den forventningsfulle eieren idet jeg vrenger av meg hjelmen.

 

- Fy flate, det er det verste jeg noensinne har vært borti. Utsagnet er ikke i nærheten av å beskrive den fysiske og psykiske opplevelsen.

 

Kameraten er frempå:

 

- Hvor mye hadde du da du dro forbi meg?

 

- Njeeei, jeg vet ikke riktig. Jeg hadde nok med kjøringa. Men det måtte være minst 250.

 

Han rister vantro på hodet:

 

- Jøss! Er du klar over at forhjulet var i været da du passerte?!

 

 

Les hele saken

Trude Susegg, redaksjonssjef

Vi setter stor pris på kommentarer og innspill i debattene våre. Vær forsiktig med personangrep og sjikane og prøv heller å forklare hva du mener og hvorfor. Takk for at du bidrar i debatten!