Utsira fyr

Utsira fyr: Opptur på beste vestkant

Selvsagt må vi besøke Utsira, øya langt vest i havet med landets høyeste fyrtårn. Som bonus får jeg også med meg et stort knippe med andre, gode rekorder – og et par av det mer tvilsomme slaget.

Sist oppdatert

- Vil du ha skyss, spør Jostein Nilsen, som ser at jeg står rådvill og en smule forkommen på kaia i Nordevågen.

Selv om båtturen fra Haugesund til Utsira ikke er avskrekkende lang, blir man en smule ør av å utsettes for dønninger som uhindret har fått bygge seg opp fra Shetland og havområdene utenfor. Og jeg er derfor glad for at jeg kan få transport over til andre siden av øya.

Nilsen er sjef på Utsira Havstuer, og med en turistverts falkeblikk sørger han for at alle billøse på kaia får plass i hans rommelige minibuss. På vei til Sørevågen stopper vi et par ganger, og passasjerene slippes ut med muntre tilrop. Her bruker man fornavn og har en grenseløs omsorg for hverandres sykdommer og plager; kjekt å vite hvis jeg skulle føle behov for å involvere et helt lokalsamfunn i min prostata eller tiltakende lumbago.

Landets minste kommune har 214 innbyggere og rangeres enten som beste eller verste stedet i kongeriket - litt avhengig av hva det spørres om. Borgerne på Utsira er eksempelvis noen racere til å telle opp stemmene etter valg og de bidrar raust i innsamlingsaksjoner, og derfor figurerer kommunen alltid som først og best når resultatene popper opp i TV-ruta. På den annen side faller beboerne på øya helt igjennom når sammenlikningene gjelder curling, underjordiske parkeringsanlegg og eksperimentelle jazzklubber.

Reiselysten? Se våre reisesider

Rekorder og fargerike fugler

På forhånd hadde jeg bitt meg merke i noen av Utsiras mer spesielle rekorder: Det var her kvinnene først kuppet makten, det er her man finner landets høyest beliggende fyrstasjon, og i tillegg har dette ytterpunktet for vår sivilisasjon en suveren rekord når det gjelder førsteobservasjon av sjeldne fugler. Jeg bestemmer meg for å besøke fyrstasjonen og lete etter fargerike fugler.

- Se etter svartbrynalbatrossen og den sjeldne tartarpiplerka fra Sibir når du kommer til fuglestasjonen. Her finner du mange arter som ikke kan oppleves noe annet sted, hadde en begeistret ornitolog fortalt meg før jeg reiste ut til dette særegne øysamfunnet lengst vest i Rogaland.

- Polarsvømmesnipe og tundragås har ikke vært registrert noen andre steder i Norge, forklarte han ivrig. Nesten uten unntak er sånne fugletittere godt voksne mannfolk med et uregjerlig skjegg, og de er ofte kledd i grønne vindjakker. Og når jeg prøver å få i gang en samtale, hysjer de på meg. Egentlig skjønner jeg ikke vitsen med å sitte musestille i timevis for å få et lite glimt av en rosefink eller dvergfluesnapperen gjennom kikkerten. Jeg finner det mer fascinerende å se fuglene i fri flukt, og derfor legger jeg i vei på egen hånd for å speide etter lekkerbiskenene.

Kalde føtter

Det er enkelt å orientere seg i det åpne og karakteristiske kystlandskapet, der lyng og gress ser ut til å være den eneste form for vegetasjon som klarer å overleve de sterke vindene som tidvis feier over øya. Et skilt peker i retning av en turløype, og jeg legger trøstig i vei. Etter et par hundre meter er det slutt på både skilting og sti, men heldigvis er fyrlykta plassert på toppen av Araseto, 68 meter over havet og Norges høyeste fjell i forhold til innbyggertallet. Og med blikket godt festet på det karakteristiske landemerket trår jeg uti slik at skoen fylles med kaldt og illeluktende myrvann. Jeg ser ikke snurten til fuglene, og jeg begynner fort å fryse. Da jeg omsider nærmer meg fyrstasjonen, skjelver jeg som om jeg skulle ha glemt å ta malariatablettene. Idet jeg endelig kommer fram, treffer jeg en delegasjon polakker som er i ferd med å låse døra til fyrhuset, og stotrende forklarer de meg at jeg får nøye meg med å se tårnet utenfra. Stillaset og restene etter avskrapt maling tyder på at de østeuropeiske sliterne er blitt hyret inn for å ta seg av restaureringsarbeid.

"Opprinnelig to tårn bygd i 1843 i hugget gråstein og innvendig kledd med teglstein. Norges eneste gjenværende tvillingfyr. I tårnet som fortsatt er i bruk er det original linse fra Paris", leser jeg i turistbrosjyren om Utsira. Kjekt å vite at Frankrikes hovedstad ikke bare byr på koselige fortausrestauranter med smårutete duker.

- Nei, nei. Denne gangen skal jeg ikke besøke Notre-Dame, jeg vil heller lete etter fabrikken som lager fyrlinser, skal jeg si neste gang jeg besøker Paris.

Usexy innpakning

Neste dag holder jeg meg klokelig til landeveien. Mesteparten av ferdsel på landjorda foregår mellom fergeleiet i Sørvågen og havna på motsatt side av Utsira. Fortsatt hender det at værforholdene er slik at bilferga må søke inn i Nordevågen, men nå bruker man nettet for å varsle innbyggerne om endringen. I riktig gamle dager, før man kjente til mobiltelefoner og SMS, halset folk mellom de to ytterpunktene med sine trillebager. Og selv om det ikke er stort mer enn tre - fire kilometer mellom Sørevågen og Nordevågen, er dette en irriterende lang strekning hvis du er kledd for bytur og må gjennomføre en middels sprintdistanse for å rekke ferga.

Før om årene hadde man heller ikke bil på Utsira, men det har også forandret seg. Nesten ved hvert eneste hus står det nå parkert en staselig kjøredoning, og det er ganske imponerende når en tar i betraktning de få kilometerne med asfalt en er tilgodesett med på den lille øya. Forklaringen på den store biltettheten kan være de ustadige værforholdene som ødelegger både gå-bort-kjole og permanent hvis man ikke pakker seg inn til det ugjenkjennelige. En innsender på utsira.no klaget høylytt over at damer i termodress er usexy, og kanskje har enkelte tatt kritikken såpass ad notam at man bruker bilen som en slags ytterplagg når man skal besøke naboen på andre siden av veien.

- Vi har kjøpt oss ny paraply, kan damen si, når hun stiger inn til kaffeslabberas.

- En burgunderrød Ford Mondeo.

Fornybar energi

Det er helt nord på øya jeg finner det nye, hotte og spektakulære anlegget innen fornybar energi. Kontrollstasjonen og to tårn med store rotorblad er plassert litt tilbaketrukket fra bebyggelsen og uten hindringer til vinddraget som feier inn fra Nordsjøen. Vindmøller har jeg sett før, og bruk av hydrogen er jo heller ikke akkurat kliss nytt. Det ekstraordinære på Utsira er at disse to teknologiene er koblet sammen slik at resultatet nærmest er en evighetsmaskin.

Alltid i vinden

- Det blåser plenty her ute og stort sett får vi levert strøm så det holder. Problemet har vært å skaffe energi de dagene det ikke er bevegelse i rotorbladene, opplyser Johannes Vaarvik, fagansvarlig for Hydros anlegg på Utsira. Man kunne jo selvsagt si til husstandene som er koblet til energiparken at de får klare seg uten varm mat de dagene vinden uteblir, og noe må man kunne ofre for å få til miljøvennlig energiproduksjon i en kommune som trår til med slagordet "Alltid i vinden". Vaarvik ser annerledes på saken, og med vestlendingens grundighet forklarer han hvordan man ved hjelp av både vindkraft og brenselceller kan produsere energi også når blåsten uteblir. Og Utsira er selvsagt en trendsetter også på dette området.

- Vi er først i verden med et slikt anlegg, forteller han stolt.

Skjørteregime

En annen rekord - om enn i en annen kategori - er kvinnekuppet som ble gjennomført i 1926. Den gang trådte Utsira til med både kvinnelige ordfører og et kommunestyre som besto av ti kvinner og én mann. Få folkevalgte forsamlinger har gjentatt den bedriften, valget vakte internasjonal oppsikt, og selv i dag får enkelte ayatollaer hakeslepp når de hører om dette feministiske eksperiment. En eldre kar jeg treffer, modererer glansbildet av skjørteregimet en smule. Han påpeker at riktignok er det mye som er særegent på Utsira, men den egentlige årsaken til at det ble et slikt sterkt kvinnestyre, var at posisjonene ble besatt da mange av mennene var på havet.

- Når fisken siger inn, er det bare å kaste seg i båten, og valget for mer enn åtti år siden ble gjennomført en dag det omtrent bare var kvinner igjen på øya, blir det påpekt. Sirabuen er allikevel stolt av åttebarnsmoren Aasa Helgesens historiske bragd, og en statue av landets første kvinnelige ordfører pryder i dag plassen foran rådhuset.

På turen tilbake til Nordevågen går jeg forbi Norges eldste meteorologiske stasjon, selvsagt utmerker Utsira seg også med en meteorologisk rekord. Men i redsel for å bli våt på beina, velger jeg ikke å undersøke værmannens målebeger nærmere. I stedet går jeg ut til Nordvikvågen, landets første statlige moloanlegg, der en imponerende mur skjermer bebyggelsen og indre havn. Moloen kom opp under det rike sildefisket på midten av 1800-tallet, og det er i dette trivelige havneområdet jeg kommer i snakk med en ungdom som forteller meg om én av øyas mer ukjente rekorder. Fotballaget pleier nemlig å gjøre det godt når matchen foregår på egen arena.

- Når vi spiller hjemmekamp, hender det at enkelte motspillere sliter med sjøsyke.

Utsira fyrstasjon
  • Opprettet: 1844
  • Status: Automatisert og avbemannet i 2004
  • Funksjon: Kystfyr
  • Beliggenhet: Utsira kommune, Rogaland
  • Åpent for omvisning juni-august
  • Fortøyningsmulighet: God
  • Havnedybde: 3-4 meter
  • Tilgang til ferskvann: God
  • Overnatting/rom til leie: Ja
  • Butikk/servering: Kafé i Nordevågen, Butikk og havstuer i Sørevågen
  • Tilgjengelighet fra hovedleia: God
  • www.utsira.no

Denne saken ble første gang publisert 22/04 2008, og sist oppdatert 05/05 2017.

Les også