Mandal
Mekkende gubber: – Ren lidenskap
Selv om Rolf Poulsen har dusinet fullt med flotte båter, har han ingen planer om å kvitte seg med noen av fartøyene. – Moro å gi nytt liv til slitne farkoster, sier mannen bak støttesenteret for pleietrengende båtvrak i Mandal.
- Hvis jeg ikke kunne spørre Torbjørn til råds, hadde jeg nok ikke våget å starte rehabiliteringen av de mest håpløse båtene. Det er han jeg må konferere med når problemene synes uoverstigelige, forklarer Rolf Poulsen (71).
Han startet med båtrenovering etter at han ble pensjonist, og hans gode venn Torbjørn Tørressen (81) meldte seg øyeblikkelig til tjeneste.
- Jeg peker og forklarer, Rolf jobber og svetter. Det er en grei arbeidsdeling, ler Torbjørn Tørressen, som har arbeidet både som trebåtbygger og senere som servicemann på fabrikken som lager de kjente Marna-motorene. Torbjørn er som et vandrende leksikon, enten spørsmålene dreier seg om klink i trebåter eller rådebank i gamle sjektemotorer.
- Jeg tok faktisk fagbrevet mitt på Mandal motorfabrikk mens Torbjørn arbeidet der. Og i likhet med ham, har jeg et utmerket forhold til Marna båtmotorer, påpeker Rolf Poulsen, som blant annet har arbeidet som teknisk sjef ved et stålverk. Minst én gang i uka samles de to rundt et velfylt kakefat og konverserer både om verdenssituasjonen og lunefulle båtmotorer. De humørfylte samtalene i båtbua er til uvurderlig hjelp for Rolf i hans arbeid med å renovere gamle lystbåter, men de to båtkameratene er ikke alltid enige. En gang kom de over en særs sliten plattgatter som så absolutt kunne ha behov for litt kjærlig omsorg. Rolf fattet interesse for båten, men kompanjongen var ikke særlig imponert.
- Torbjørn vendte tommelen ned, men jeg syntes nå i det minste at tilhengeren var såpass interessant at jeg bød to tusen kroner, og dermed fikk jeg med meg både båt og motor på kjøpet, forteller han.
Utallige arbeidstimer og mange liter lakk senere inviterer Rolf Poulsen til tøffetur i den en gang så mistrøstige båten. Råtne bordganger er skiftet ut, hele overbygget er nytt, og for at den lekre veteranbåten virkelig skal lyse som en juvel, er den blitt påkostet både skreddersydd kalesje og matchene puter.
- Den er bygd i 1936, og den gang var dette en ordentlig racerbåt. Jeg har fått installert en Volvo-motor på 120 hestekrefter og båten går som et olja lyn, påpeker Rolf Poulsen.
Bryggeplass i elva
Det er i Mandalselva Rolf har sin omfangsrike brygge, og der disponerer hvert av familiemedlemmene minst ett fartøy. I tillegg til et engere utvalg av trebåter, fins også en skjærgårdsjeep i glassfiber og en bowrider i aluminium, motorisert med en kraftig påhenger.
- Vi trenger båter til litt forskjellig bruk, forklarer han, og regner opp hele armadaen på 12 fartøy. Både sønn og datter er blitt forært hver sin nyoppussede rosjekte, med klart pålegg om at de restaurerte båtene ikke skal selges. Robåtene er utstyrt med ror, slik at manøvreringen går som en lek. Skal familien på bytur, benyttes gjerne plattgatteren, og med moderat fart brukes det ti-femten minutter på turen til Mandal. Den hvite sørlandsbyen har elv og skjærgård på hver sin side, og Rolf Poulsen mener kombinasjonen med ferdsel i saltvann og ankerfeste i ferskvann er nærmest ideell. Etter en dag med tøffetur mellom holmer og knatter, får motorens kjølesystem noen minutter gjennomstrømning med ferskvann før tampen kastes i land.
- Akkurat nok til å hindre korrosjon og rustdannelser. Jeg har sett eksempler på eksosanlegg som etses i stykker etter seks-åtte år i saltvann. De samme delene kan gjerne holde i femti år i ferskvann, forteller han, mens vi cruiser i behagelig tempo langs elvebredden. I åpent farvann gis det mer gass og båtens baug løfter seg merkbart.
Les også
Sneisen racerbåt
- Den oppfører seg mest behagelig når jeg holder åtte-ti knop, men jeg må innrømme at jeg er såpass mye til gutt at jeg gir på litt ekstra når noen prøver å kjøre fordi. Toppfarten er omkring 17 knop, forklarer Rolf Poulsen.
Den 22 fot store båten med deplasementsskrog - konstruksjonen er fra en tid da planende båter var ukjent materie - er smal og elegant, men kan ved ombordstigning oppleves som en smule rank. Bak snekkas gode vindskjerm er det to seter med ryggstø, samt to benker med sitteplass til fem-seks passasjerer. Motoren er plassert midt i båten, og selve motorkassen har en finish som ikke står tilbake for noe av det øvrige snekkerarbeidet. Akterut avsluttes båten med den karakteristiske, rette hekken som kjennetegner en ekte plattgatter.
- Motoren hadde heldigvis vært lagret innendørs. Selv om den er gammel, er det en driftssikker og velholdt kraftplugg jeg har fått tak i, sier han. I likhet med de øvrige båtene han har restaurert, er det brukt minimalt med penger på nye deler, og motoren fikk han kjøpt svært rimelig av en båteier som ønsket seg flere hestekrefter.
- Det var en selvbygger som hadde feilkalkulert behovet for motorkraft. Maskineriet var femten år gammelt, men omtrent ikke brukt, og den fungerer aldeles utmerket.
For å spare vekt er båten utstyrt med ribber i stedet for spant. Torbjørn Tørressen forteller at dette var en velkjent metode som mange båtbyggere benyttet tidligere.
- Ribbene blir laget av bøyelige lauvtrær som dampes, og etter at skroget er ferdig, blir ribbene presset på plass. Bandene, som de også ble kalt, står noe tettere enn det spant ville ha gjort, men alt i alt betyr denne byggemetoden at båten får et sterkt skrog med noe lavere vekt enn tilsvarende båter med spant av eik eller furu, forklarer han.
Les også
Gromlyd fra Marna-motor
Renovering av en spissgatter med vindskjerm er det neste prosjektet de to båtreparatørene har gitt seg i kast med. Den tradisjonelle formen med spiss avslutning i begge ender er kanskje den eldste skrogtypen som finnes i den norske båtfloraen; den har aner tilbake til vikingskipene.
Kjært barn har mange navn, og i dette tilfellet er de som følger: spissgatter, snekke, sjekte, kogg og færing. Men uavhengig av geografisk tilhørighet og størrelse, er byggemetode og utforming stort sett den samme: klinkbygde bord legges oppå hverandre med overlapp. Kjølstokken ligger utenpå båten, og i begge ender avsluttes skroget i en spiss. På Sørlandet brukes gjerne betegnelsen sjekte om et slikt skrog, og fartøyet som båtkameratene fikk overta er bygd av en lokal båtbygger for mer enn 70 år siden.
- Båten var lekk i skroget, men jeg trengte kun å skifte noen ganske få bordganger for å få tettet det, forteller Rolf Poulsen. I likhet med plattgatteren, er også sjekta 22 fot lang, og gledelig nok har denne båten også en original motor som fortsatt er intakt.
- Båten er utstyrt med en tosylindret Marna C-modell fra 1936, og den må være landets mest velholdte eksemplar. Den starter uten problemer og yter seks hestekrefter. Heldigvis har ikke denne motoren reduksjonsgir. Et påmontert reduksjonsgir gjør at maskinen arbeider på et høyere turtall med en større propell, noe som øker motorkraften med ytterlig to hester. Samtidig øker også motorslitasjen, og jeg liker ikke et slikt reduksjonsgir, forklarer Rolf.
Klink med stekepanne
Ettersom de begge har arbeidet i den lokale motorfabrikken, er naturlig nok Marna favoritten blant motormerkene. Den tradisjonsrike Mandals motorfabrikk er fortsatt i drift, og selv om produksjonen av nye maskiner er minimal, er det stor aktivitet både på delelager og i verksted.
- Motoren er jo nærmest uslitelig, og særlig modell R2 er fortsatt i bruk i tusenvis av norske småbåter. Den motoren ble lansert på femtitallet og produsert helt fram til 1970, forklarer Torbjørn. Med 25 års fartstid fra Marna, blir han fortsatt kontaktet av bekjente som trenger noen råd for å få fyrt opp drivverket med gromlyden.
- Den trivelige tøffelyden fra sjektemotoren går aldri av moten, fastslår han.
I båtverkstedet øses det opp kaffe, og de muntre herrer har lageret fullt av underholdende beretninger fra et langt yrkesliv. Torbjørn startet sin karriere hos Rostrup Båtbyggeri, og den gang var timelønnen 30 øre.
- Da jeg var lærling, bommet jeg ofte på spikerhodet, og skroget så ikke helt bra ut når jeg var ferdig med klinken. Én dag fikk jeg beskjed om å bruke stekepanna til å hamre med, slik at jeg kunne bedre treffsikkerheten, forteller Torbjørn Tørressen. De to båtkameratene gapskratter over historien og forklarer at praten og samværet er en viktig del av aktiviteten i båtbua.
Rolf Poulsen tilbringer hele sommeren på hytta i skjærgården, men selv på en solrik sommerdag hevder han hardnakket at han gleder seg til den mørke årstid og vinterlige sysler i båtverkstedet.
- Det er ufattelig morsomt å gi nytt liv til slitne farkoster.
Les også disse sakene
Denne saken ble første gang publisert 11/02 2008, og sist oppdatert 05/05 2017.