Reise på kysten: Finnøy Havstuer

Matglede i havgapet

Hvalgryta er det mest velsmakende minnet fra vårt hyggelige strandhogg på Mørekysten, men Finnøy byr også på innbydende gjestehavn.

Pluss ikon
FRA MOLDE: Vi reiste ut fra Molde og brukte et par timer på båtturen ut til det lille tettstedet.
FRA MOLDE: Vi reiste ut fra Molde og brukte et par timer på båtturen ut til det lille tettstedet. Foto: Sidsel Jørgensen
Sist oppdatert
NAM: Jeg bruker både kålrot, selleri, purre og gulrøtter i hvalgryta. Alle grønnsakene skal brasseres i litt rødvin, forteller Maria Pettersson.
NAM: Jeg bruker både kålrot, selleri, purre og gulrøtter i hvalgryta. Alle grønnsakene skal brasseres i litt rødvin, forteller Maria Pettersson. Foto: Sidsel Jørgensen

Flere fine gjestehavner

Mulighetene til å oppleve unik natur og eksotisk matkultur er noe av det mest fascinerende Norge kan tilby turister.

Ulikt hva som gjerne tilbys veifarende - der pølser og hamburgere dominerer matseddelen - er serveringstilbudet for reisende langs vår landstrakte kyst fortsatt ganske omfattende. Som du kan lese om i Jakten på oppskriften.

Fra tid til annen besøker vi lokalsamfunn som fortsatt holder gamle fangsttradisjoner i hevd, og innimellom kan vi glede oss over spisesteder langs kysten som viderefører lokale mattradisjoner.

Foto: Sidsel Jørgensen

Gamle tradisjoner

Finnøy er et slikt sted, og vi lokkes i land til den innbydende gjestehavna og en matkultur som er uforfalsket og dønn ærlig. Vi reiste ut fra Molde og brukte et par timer på båtturen ut til det lille tettstedet.

Fra Finnøy går den nordlige skipsleia videre i retning Bud, og i sørlig retning er det en overkommelig etappe å ta seg inn til Ålesund.

Allerede i båthavna på Finnøy får vi det første forvarsel om hva som venter oss av god opplevelse, og vi tiltrekkes umiddelbart av småbåtlagets flotte servicesenter hvor man også har funnet plass til en gammel båtmotor som innimellom sveives i gang til besøkendes store forlystelse.

Lokale og ferske råvarer

Men før vi søker mer informasjon om båtmotoren og landets eldste motorfabrikk, tar vi turen innom restauranten. I spisesalen er interiøret omtrent uforandret fra den gang væreieren brukte bygningen til oppbevaring av klippfisk og tørking av garn.

Foto: Sidsel Jørgensen

Menyen synes også å ha overlevd flere generasjoner, og det er nærmest slik at vi forventer å bli presentert oppskrifter som er skrevet med snirklete håndskrift på papir som er gulnet av tidens tann.

Råvarene er derimot blod-ferske, og de er hentet av lokale fiskere på det dype hav lengst vest i kongeriket.

Folk fra Finnøy har til alle tider brukt sjøen for å få seg mat og utkomme, og ønsker du deg noe annet enn fisk på middags-tallerkenen, er vågehvalen ett godt alternativ. Vi velger hvalen og kjøkkensjefen på Finnøy Havstuer begynner tilberedningen med å kutte grønnsaker i terninger.

- Jeg bruker både kålrot, selleri, purre og gulrøtter i hvalgryta. Alle grønnsakene skal brasseres i litt rødvin. Deretter strimler jeg kjøttet og bruner bitene såpass lenge i panna at det får litt farge, forteller Maria Pettersson.

Landets eldste båtmotorfabrikk

Til slutt slås kjøttet over i en gryte, og hun lar det hele småputre på svak varme i én time. Hvalkjøtt kan jo tidvis ha en litt sjenerende smak av lever eller tran, og kokken bruker øl for å få kjøttet mer velsmakende.

Mens kjøttet godgjør seg i gryta, tar vi en tur over til motor-fabrikken.

Foto: Sidsel Jørgensen

- Det var Nils N. Finnøy som bygde landets første båtmotor. Dette skjedde i 1903, og maskinen ble installert i en fiskebåt. I årene som fulgte har fabrikken framstilt et tusentall båtmotorer, forteller Lise Sandøy, leder av reiselivslaget på øya.

Den mest populære modellen var en sekssylindret semidieselmotor på 360 hk, og produksjon fortsatte fram til 1975 da en ny generasjon dieselmotorer overtok markedet.

Etter at motorproduksjonen opphørte, har fagfolkene på Finnøy konsentrert seg om å lage gir og propeller til fiskeflåten, men det er fortsatt mulig å både høre og se hvordan en vaskeekte Finnøymotor oppfører seg.

I det imponerende servicebygget i gjestehavna er det installert et monstrum av en maskin som den aktive småbåtforeningen vet å ta vare på.

- Dette er en semidiesel på 100 hk som ble hentet ut av en kondemnert fiskebåt. Selv om motoren er mer enn 70 år gammel og har vært i drift i mer enn 100 000 timer, starter den uten problemer og sviver som en klokke, forklarer turistverten.

Foruten det kombinerte servicesenteret og museet finner vi også en nybygd svømmehall i denne delen av havna. Øvrige bygninger er av det mer antikvariske slaget, og særlig turistinformasjonen i den gamle kolonialbutikken er et sjarmerende lokale som er vel verdt et besøk.

Kjøtt med viltsmak

- Det er naturen som er det store trekkplasteret på Finnøy. Mange turister kommer med sykkel, som enkelt kan tas med på fergene som går mellom øyene. Vi har også sykler i båthavna til gratis utlån, og fra øyas høyeste topp er utsikten upåklagelig, sier Sandøy.

Vel tilbake i restauranten er hvalkjøttet i ferd med å bli serveringsklart, og vi setter oss til bords. Vågehvalen er den minste av bardehvalene. Årsaken til at arten har fått dette særegne navnet, forklares med at flokker av dyret ofte søker inn i våger og viker på jakt etter sild, lodde, krill og plankton.

Foto: Sidsel Jørgensen

Det var for et par tiår siden det igjen ble gitt grønt lys for en begrenset jakt på dette imponerende dyret som kan bli ti meter langt og veie opptil ti tonn.

Forskningen som gjøres på den kvoteregulerte fangsten, har langt på vei bekreftet påstanden om at bestanden ikke tar skade av et årlig uttak på omkring tusen dyr.

Selv om de fleste nordmenn ikke har noen kvaler med å spise hval, er det mange mellomeuropeere som ser på oss som barbarer - slik vi betrakter franskmenn som spiser froskelår med en viss skepsis.

Uansett er jeg klar for mat, og tallerkenen som kommer ut fra kjøkkenet er svært velduftende. Hvalkjøttet blir servert sammen med mandelpoteter som er del i to og deretter fritert. Som garnityr brukes det tyttebær og rømme

- ikke ulikt hva en velger av tilbehør til vilt. Det hele minner om en godt stekt biff, og sant å si er det jo snakk om kjøtt.

Hører kysten til

- Dette smaker nydelig. Denne retten burde flere mennesker få anledning til å prøve, sier jeg til min bordkavaler. Ved nærmere ettertanke finner jeg at det kanskje er bra at hvalkjøtt ikke er favorittføden for pene mennesker i urbane omgivelser, for hva skulle vi turister da glede oss over av kulinariske utskeielser når vi besøker havner som Finnøy?

Er det ikke nettopp tradisjonsmaten som best karakteriser folket i havgapet, og er det ikke slik at nettopp servering av en kost som er tilberedt og foredlet gjennom generasjoner gjør at Norge fortsatt må kunne betegnes som et svært så eksotisk reisemål for båtfolk?

Denne saken ble første gang publisert 17/03 2010, og sist oppdatert 05/05 2017.

Les også