=

TURIST: For dem som ikke kommer med egen båt, eller som blir værende lenger enn de få timene som ankomstog avgangstidene med ferga tillater, leies det også ut overnattingsplass. FOTO: Sidsel Jørgensen

Det har alltid vært noe magisk tiltrekkende med fyrlys. Historikere forteller at den første fakkelen ble tent ved innløpet til Dardanellene, og for flere tusen år siden lyste det fra gigantiske fyrtårn ved innløpet til Alexandria og Rhodos.

I Norge var vi noen sinker når det gjaldt utbygging av et velfungerende fyrvesen, og den første lykta kom ikke opp før i 1655.

Til gjengjeld tok vi igjen det forsømte da vi til slutt fattet hvor nyttig det kan være å merke leia både for sjøfarende som har reist langt og lenge, og for lokale båtfolk som overraskes av uvær og mørke.

På begynnelsen av 1800-tallet starter det nasjonale krafttaket med å bygge ut fyrvesenet, og i det neste hundreåret blir det bygd sjømerker og varder, staker, påler, trekors og lykter over en lav sko.

Den viktigste ingrediens i dette innfløkte system av merker er de store kystfyrene, og blant disse havets katedraler er det en håndfull som har oppnådd status som en slags fyrlyktenes celebriteter.

Lindesnes var først ute med kullfyrt bluss, og i tillegg er stedet også kjent som Norges sørligste fastlandspunkt. I tillegg har vi berømtheter som gripende Grip, furet værbitt-fyret Runde på Vestlandet og Færder i Oslofjorden. Dette siste fyret er kanskje mest kjent som rundingsmerke for seilregattaen ved samme navn. Og så har vi selvsagt Ona fyr.

Ingebrigt Steen Jensen skal ha mye av æren for at denne lille utposten utenfor Molde har kommet med på fyr-entusiastenes ti på topp-liste. Reklamemannen og fotballentusiasten Steen Jensen har nemlig skrevet et lite kampskrift om hvordan man skal gå fram i organisasjoner og bedrifter for å lykkes sammen med andre, og boka ble gitt den megetsigende tittelen Ona fyr.

Året etter at boka var lansert, ble øya invadert av horder av mennesker med fargerik fritidsbekledning og digitalkamera hengende i snor rundt halsen. Alle som én ville folket oppleve magien på dette ensomt beliggende øysamfunnet en times båttur ut fra Molde, og de besøkende ble tatt godt imot.

Gerd Husøy er én av de trettitalls fastboende på øya, og hun synes det er stas at reklameguruen Ingebrigt Steen Jensen valgte tittelen Ona fyr, selv om boka for det meste handler om reklame og fotball, og aller minst om norsk fyrvesen.

- Vi merket en stor tilstrømming av nysgjerrige turister etter at boka kom ut, bekrefter Husøy.

=

UTSIKT: Her blir vi belønnet med et overdådig panorama over det uendelige hav. FOTO: Sidsel Jørgensen

=

TRANG: De siste meterne er leideren bratt og passasjen trang. FOTO: Sidsel Jørgensen

Kamp om plassene

Det er bak moloen og innenfor fergeleiet vi finner gjestehavna. I utgangspunktet er det anviste ankringsstedet en god og skjermet plass, og når anlegget også har flotte toaletter, dusj og tilgang til strøm, sier vi oss såre fornøyd med tingenes tilstand. Prisen for å leie kaiplass er en hundrelapp i døgnet, og det er jo ikke avskrekkende.

Det eneste som kan innvendes negativt mot å oppsøke gjestebrygga på Ona, er at den fra tid til annen er proppfull av fritidsbåter, og da kan en risikere å måtte ta til takke med alternative fortøyningsbolter som er mer utsatt for vær og vind.

- Vi bruker inntektene fra havna til å kjøpe nye flytebrygger, men i juli har vi tydeligvis aldri nok bryggeplasser, forteller Turid Myrvan.

Med tilhold i den gamle fyrmesterboligen og som nærmeste nabo til gjestehavna, får familien Myrvan ofte besøk av nyankomne til Ona, og på fargerike skilt blir vi ønsket velkommen inn i husets kjeller.

Her har Myrvan sitt store keramikkutsalg, og i tillegg til dreieskive og ovn er keramikerens verksted godt utrustet med postkort og brosjyrer.

Brukskunstneren har ingenting imot å være veiviser til stedets severdigheter, og hun kan fortelle at tilbudet på Ona består av selve fyrtårnet og et par keramikkutsalg, en liten butikk og restaurant som holder åpent i sommersesongen.

For dem som ikke kommer med egen båt, eller som blir værende lenger enn de få timene som ankomstog avgangstidene med ferga tillater, leies det også ut overnattingsplass.

Selv om fiskemottaket er nedlagt og folketallet har gått jamt nedover de siste årene, har Ona fortsatt rutesamband med andre øyer på Mørekysten, og takket være ferga har de bofaste fortsatt en livline inn til fastlandet.

=

LANDSBY: Like under Onakalven og fyret ligger det en hel liten landsby med hus malt i glade og sterke farger. FOTO: Sidsel Jørgensen

=

Lengst vest i Norge

- Ona er en av Norges eldste fyrstasjoner, og en gang hadde vi et helt lite samfunn her ute. Vi var tre hundre innbyggere og hadde egen skomaker og tre butikker, forteller Gerd Husøy.

For å få det store overblikket tar hun oss med til Onakalven, øyas høyeste fjell, der det snaut femten meter høye fyrtårnet troner majestetisk på toppen. Vår guide har med nøkkel til fyrhuset slik at vi også kan komme oss opp til øverste etasje i det rødmalte tårnet.

De siste meterne er leideren bratt og passasjen trang, men da vi er kommet til topps, blir vi belønnet med et overdådig panorama over det uendelige hav. Fra vårt utkikkspunkt på toppen av Ona fyr er det også mulig å se helt ut til Havsteinen, et ensomt beliggende skjær som er tumleplass for en liten koloni med sel og som stadig overskylles av bølger.

- Havsteinen er så langt vest du kan komme i Norge. Herfra er det åpent hav helt til Island, forteller onaværingen.

Fotball i fjæra Mesteparten av bebyggelsen på Ona er konsentrert rundt havna og fergeleiet, og like under Onakalven og fyret ligger det en hel liten landsby med hus malt i glade og sterke farger. Mellom husene vandrer vi på en smal sti før vi kommer til en liten bru som leder over til den frodige Husøya.

Denne trivelige utposten på Mørekysten består nemlig av to øyer, der Ona nærmest er en steil klippevegg i motsetning til Husøyas gresskledde landskap. Det er også på Husøya vi finner dosykkelen, og det er her vi kanskje forstår hvorfor en og annen fotballentusiast faller så pladask for Ona.

- Vi hadde to fotballag og var det første stedet i Møre og Romsdal som fikk egen gressbane, forteller Gerd Husøy.

Det faktum at øygruppa sjelden opplever kuldegrader og snø, og av den grunn har grønt gress hele året, gjorde også sitt til at ungdom på Ona hadde stor interesse for fotball. Dessverre bærer den en gang så stolte arenaen preg av at det i dag bare er eldre mennesker tilbake på øya; den ser mer ut som en potetåker enn en fotballbane.

Mer aktivitet er det imidlertid på friområdet som jevnlig brukes av campingturister, og tidvis er trafikken med teltturister så stor at de sanitære forholdene blir problematiske. Etter å ha sett seg grundig lei på rosa toalettpapir som flagret gjennom lufta, fikk noen av innbyggerne på øya en lur idé.

- Kommunen ble overtalt til å kjøpe inn en sykkel som kan brukes mellom teltplassen og toalettet i båthavna, forteller Husøy.

Resultatet av dette kreative stuntet er at man tidvis kan se mennesker som hastig flagrer av gårde på sykkel i retning gjestehavna. Når syklisten senere returnerer, er det i et mer bedagelig tempo, og konsekvensen av all denne tråkkingen er at den ekle lukten fra buskene rundt friområdet er nesten helt forsvunnet.

=

KUNST: Etter at fiskemottaket forsvant, er keramikk blitt Onas største eksportartikkel. Her er det brukskunsten til Anne Marit Steinshamn som stilles ut. FOTO: Sidsel Jørgensen

=

FARGER: Den fargerike husklyngen under fyret huset en gang 300 innbyggere, og øygruppen hadde egen skomaker og tre butikker. I dag er det et trettitall fastboende tilbake. FOTO: Sidsel Jørgensen

Ona for niende gang

Vi har alle våre grunner til å oppsøke fyret. De første sjøfarerne brukte flammene på toppen av tårnet som et navigasjonsmerke, og mer enn to tusen år etter at lyset første gang ble tent, er La Coruña ved den spanske Biscaya-kysten det eldste fyrtårnet som fortsatt er i drift.

I dag har moderne navigasjonssystemer gjort at vi i mindre grad har behov for dette lysglimtet som flerrer gjennom mørket og viser vei forbi skumle brenninger og farlig farvann.

Men selv om mannskapet har flyttet og stasjonene er automatisert, er fyrlyktens magiske tiltrekningskraft fortsatt til stede i fullt monn.

Fyret er nærmest blitt en magnet som tiltrekker seg mennesker som vil oppleve noe annerledes; her kan man se ville og ubøyelige naturkrefter som tidvis kan gjøre oppholdet til et "inferno" av frådende vannmasser, men fyret er også et sted hvor man kan søke innsikt og forløse egne skapende krefter.

På de siste sidene i boka si avslører Ingebrigt hvorfor han tiltrekkes av den ensomt beliggende øya på 62 grader nord.

"I 1670, i en forrykende orkan, ble Ona rammet av en gigantbølge, et mareritt av frådende vann. 48 av 50 hus ble skylt på havet, men fiskeværet ble bygd opp igjen," skriver forfatteren, og lar oss forstå at en slik stålvilje var verdt å gå nærmere etter i sømmene.

For drøyt ti år siden reiste derfor Ingebrigt Steen Jensen til Ona sammen med gode kollegaer, og på denne øya grunnla de det som senere utviklet seg til å bli et av landets største reklamebyråer.

Om Steen Jensen seinere har vært tilbake på Ona vites ikke, men sikkert er det at hans medarbeidere har reist dit i flokk og følge for å søke kreativ inspirasjon. For å skille de ulike samlingene fra hverandre, ble de gitt navn som Ona én og Ona to, og slik fortsetter nummereringen helt opp til Ona åtte.

Gjengen fra reklamebyrået hadde imidlertid problemer med å finne et anstendig navn på den niende samlingen.

=

GUIDE: Gerd Husøy er vår gode guide på den sagnomsuste øya i havgapet utenfor Molde, og som fastboende har hun stor kunnskap om øygruppens historie. FOTO: Sidsel Jørgensen

Les hele saken

Trude Susegg, redaksjonssjef

Vi setter stor pris på kommentarer og innspill i debattene våre. Vær forsiktig med personangrep og sjikane og prøv heller å forklare hva du mener og hvorfor. Takk for at du bidrar i debatten!